| villvin | |||
|---|---|---|---|
 Klatrevillvin (var. engelmannii)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Parthenocissus Planch. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Vinrankeordenen | ||
| Familie | Vinrankefamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | ca. 13 | ||
| Habitat | klipper og skog | ||
| Utbredelse | Nord-Amerika, Asia | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Villvin (Parthenocissus) er en planteslekt med omtrent 13 arter i vinfamilien. Det vitenskapelige navnet kommer fra gresk parthenos, «jomfru» og kissos, «eføy».
Alle artene er løvfellende, forvedede klatreplanter (lianer). De klatrer ved hjelp av slyngtråder som har 4–12 grener. Trådene har som regel hefteskiver. Bladene er hele eller tre-, fem- eller sjukoblete. De små, grønne blomstene er tvekjønnede og femtallige; de sitter i en forgrenet klase. Frukten er et blått bær med 1–4 frø. Bladene har en sterk, rød høstfarge.
Villvin er utbredt i tempererte og tropiske deler av Nord-Amerika og Asia. I Asia er det omtrent ti arter som er utbredt fra Mandsjuria, Korea og Japan i nord sørover til Indonesia og vestover til India. Det er tre arter i østlige og sentrale Nord-Amerika; en av disse finnes også sørover til Mellom-Amerika og Karibia. I miocen og pliocen fantes slekta også i Europa sammen med mange andre varmekrevende planter som nå er borte fra verdensdelen. Flere av arter av villvin er innført til andre deler av verden og brukes som dekorative klatreplanter.
I Norge er det vesentlig 3 arter som er plantet:
