Wakeboarding (fra engelskwake = hekkbølge) er en vannsport der utøveren står på et brett og trekkes over vannflaten av en båt eller en kabelbane.
Sporten regnes som en kombinasjon av teknikker fra vannski, snowboard og surfing. Utøveren holder i et tau festet til båten, og jo høyere tauet er festet, desto større løft oppnås. Vanlig hastighet er 28–40 km/t, avhengig blant annet av utøverens vekt og båtens størrelse.
Wakesurfing er en variant der utøveren surfer på et brett etter en båt, uten trekktau eller bindinger/støvler. I denne varianten er det om å gjøre å ha en så tung båt som mulig for å skape gode hekkbølger å surfe på.
Historie
Wakeboarding oppsto i San Diego rundt 1980, da surferen Tony Finn utviklet «The Skurfer», en blanding mellom vannski og et surfebrett. Sporten var da kjent som skurfing. I 1990 viste det amerikanske TV-selskapet ESPN det første Skurfer Championships, men til tross for TV-dekningen tok sporten ennå ikke helt av.
De første brettene var mye tykkere enn dagens wakeboards og lignet på små, modifiserte surfebrett. De første modellene var vanskelige å komme opp på, på grunn av høy oppdrift. I starten hadde brettene ikke fotstropper, men disse ble etter hvert lagt til for å gi kjøreren større frihet til å utføre mer avanserte triks.
Begrepet «wakeboarding» er uoffisielt kreditert den profesjonelle utøveren Paul Fraser. Han og broren Murray var representanter for sportsmerket H.O. Sports, og kom opp med ideen om en binding som lignet en skistøvel. De brukte to år på å overbevise merkets innehaver Herb O'Brien om å starte produksjonen av bindingene, som viste seg å bli en suksess. O'Brien jobbet videre med utviklingen av brettene, og i samarbeid med erfarne surfebrettprodusenter på Hawaii skapte han det første kompresjonsstøpte brettet med nøytral oppdrift, «Hyperlite Pro». Spektakulære bilder av den renommerte proffutøveren Darin Shapiro som gjorde triks mens han ble trukket av et helikopter var medvirkende til at interessen for sporten tok av.
I 1989/1990 ble World Wakeboard Association grunnlagt.
I 1992 begynte det Florida-baserte selskapet World Sports & Marketing å arrangere profesjonelle wakeboardkonkurranser som ble sendt på ESPN og ESPN2, noe som ga sporten enorm eksponering. I april 1993 kom første nummer av Wake Boarding Magazine ut.
I konkurransesammenheng regnes brett (med bindinger og finner) og trekktau som utøverens personlige utstyr. I tillegg må utøveren ha en godkjent redningsvest og i mange konkurranser også hjelm.
Brett
Etter lanseringen av «Hyperlite Pro» på slutten av 1980-tallet kom flere produsenter på banen, og brettene ble tynnere, fikk skarpere kanter og såkalte «phasers» (fordypninger på undersiden) for bedre stabilitet og mykere landinger. Formen utviklet seg også fra surfelignende design til twin-tip (eller twin-tail) som er lik i begge ender, slik at utøverne kan kjøre både vanlig og baklengs («fakie») og utføre de samme triksene begge veier. Mange av dagens brett er laget med innstøpte sidefinner, som skal gi bedre grep i vannet. Det finnes det to overordnede rocker-typer, som er en beskrivelse av fasongen på brettets bue fra tupp til hale:
Trestegs-rocker: På disse brettene har undersiden to knekkpunkter, nesten som et skateboard, men ikke like markert. Brett med tre-stegs rocker skyver mer vann foran seg, noe som gjør kjøringen tregere, men gir mer løft («pop») fra bølgen. De egner seg best til store, bratte bølger. Mer rocker gir lavere fart, løsere følelse og mindre kantgrep, med mindre «låst» finnekontroll og en mer snowboard-aktig kjørestil. For nybegynnere kan det oppleves som mindre stabilt, men det fremmer riktig kantbruk og mer kontrollerte, gradvise svinger. Landinger blir mykere, men kan føles trege når man prøver å holde retningen etter nedslag.
Kontinuerlig rocker: Disse brettene har en jevn, sammenhengende kurve fra tupp til hale. Brett med kontinuerlig rocker kan oppnå høy fart fordi vannet strømmer jevnt langs undersiden og rett ut bak brettet. På små til middels bølger er mindre rocker ideelt, siden løftet hovedsakelig kommer fra kanting av brettet og man unngår unødvendig sprut. Mindre rocker gir høyere fart, bedre grep og en mer aggressiv kjørestil, med kraftigere svinger og effektiv skjæring gjennom bølgen. Brettet planer bedre, krever mindre innsats og gjør det lettere å lande langt ute i flats (det flate vannet bak bølgen), men kan føles mindre stabilt for nybegynnere. Landinger blir hardere, men man gjenvinner raskt balansen og farten.
Bindinger
Bindingene, også kalt støvler, fester utøverens føtter til brettet og gir kontroll, stabilitet og støtdemping. De fleste moderne bindinger er polstrede og kan være enten åpne, slik at de er justerbare for flere brukere, eller lukkede støveltyper som omslutter foten helt for bedre presisjon. Bindingene monteres på brettet med justerbar vinkel og avstand, slik at utøveren kan tilpasse kjørestilling etter høyde, skulderbredde og kjørestil. God passform er viktig både for kontroll og for å redusere risikoen for skader ved fall.
Kabelparker
Kabelparker er populært innen wakeboardmiljøet. En kabelpark består av én eller flere kabelbaner der utøveren trekkes rundt en lukket løype. En slik bane består typisk av en elektromotor som driver kabelen rundt, et antall master med doble løpehjul, og en eller flere kraftige løpekabler. På løpekablene er det påmontert medbringere som kopler på kjøretauet. I vannet langs banen finnes hopp og rails (rekkverk) som man kan bruke for å utføre triks.
Rixen Kabelbane i Flekkefjord var Norges første kabelbane for vannski og wakeboard, og ved oppstart den eneste i Skandinavia med internasjonale mål. Banen dekket alle disipliner innen konkurranser av internasjonal standard, og hadde aktivitet i perioden 2002–2015.
Per 2026 finnes det fem kabelparker i Norge:
Furrebanen Wakeboardpark ved Nidelva på Løddesøl i Arendal kommune (2013–)
Wakeboarding har flere konkurranseformer, avhengig av om det kjøres bak båt eller i kabelpark, samt nivå og organisasjon.
Båtkonkurranser
Utøveren kjører bak en spesialbåt og bruker hekkbølgen til hopp og triks. Vanlige formater er Freestyle/Open run (frikjøring med egne trikskombinasjoner innenfor en gitt tidsramme), Wake-to-wake/Air tricks (hopp fra bølge til bølge) og Double-up-triks (ekstra høy bølge skapt av båtmanøver).
Kabelkonkurranser
Kjøres i kabelpark på en lukket bane. Formater for kabelkonkurranser inkluderer Park style/Features (rails, kickere, funboxer m.m.), Air tricks (hopp uten hinder), Lap-baserte runs (poeng per runde) og System 2.0-konkurranser (mindre lineære kabelsystemer).
↑Flekkefjord Vannsportklubb (30. mars 2016). «Rixen Vannsport». Rixen Vannsport. Besøkt 28. februar 2026. «Grunnet manglende mannskap vil vi ikke holde Rixen åpent sesongen 2015.[…] det ikke vil bli noe mer aktivitet på kabelbanen i overskuelig fremtid.»
