Walter Simons

Walter Simons
Født24. sep. 1861Rediger på Wikidata
Elberfeld (Provinsen Rhinland, Kongeriket Preussen, ligger i nåværende administrative område: Nordrhein-Westfalen)
Død14. juli 1937Rediger på Wikidata (75 år)
Babelsberg (Provinsen Brandenburg, Preussen, Det tyske riket, ligger i nåværende administrative område: Brandenburg)
BeskjeftigelseDommer, politiker, universitetslærer, advokat, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Dommer
  • Tysklands utenriksminister (1920–1921) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité de Strasbourg
Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Universitetet i Leipzig
Ektefelle(r)Erna Rühle
NasjonalitetDet tyske riket
Preussen
GravlagtWilmersdorfer Waldfriedhof Stahnsdorf
Medlem av
UtmerkelserAdlerschild des Deutschen Reiches (1931)
Walter Simons på Commons

Walter Simons (født 24. september 1861 i Elberfeld, en del av dagens Wuppertal, død 14. juli 1937 i Nowawes, en del dagens Babelsberg i Potsdam) var en tysk jurist og politiker (partiløs).

Liv og virke

Bakgrunn

Walter Simons ble født som sønn av fabrikkeier Louis Simons (1831–1905) og hans hustru Helene født Kyllmann (født 1842) i Elberfeld (Provinsen Rhinland). På morssiden var han barnebarn av kjøpmannen og politikeren Gottlieb Kyllmann (1803–1878) og nevø av arkitekten Walter Kyllmann (1837–1913). Hans farfar var forretningsmannen Friedrich Wilhelm Simons-Köhler (1802–1856), og hans grandonkel den prøyssiske justisminister Ludwig Simons (1803–1870). Han var elev av juristen Rudolph Sohm, kjent for sin orientering til humanisme og luthers pietisme.

Karrière

Etter studier i historie, filosofi, jus og nasjonaløkonomi i Strasbourg, Leipzig og Bonn, startet Walter Simons en juridisk karrière i domstolene. I 1918 ble han leder av kanslerens kontor. Han var også leder av den tyske delegasjonen i Versailles, men trakk seg fra vervet da han ikke kunne akseptere Versaillestraktaten. I årene 1919-1920 var han leder av det tyske industriforbundet.

Simons var fra 25. juni 1920 til 4. mai 1921 partiløs utenriksminister i regjeringen Fehrenbach, under Weimarrepublikken. Som utenriksminister ledet han de tyske delegasjonene ved konferansene i belgiske Spa i juli 1920, og i London i mars 1921. Begge konferansene gjaldt reguleringen av sanksjonene mot Tyskland etter den første verdenskrigen.

I perioden 1922 til 1929 var Simons president i Høyesterett (Reichsgericht), oppnevnt av den sosialdemokratiske rikspresident Friedrich Ebert. Etter Eberts død fungerte han i stillingen som president. Før presidentvalget i 1925 var Simons på tale som ny president, men valget falt til slutt på Hindenburg. 

Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse begrenset Simons sin offentlige virksomhet til kirkelige anliggender, og til å være leder av Neue Bachgesellschaft. I Bachselskapet hadde han vært leder siden 1930, da han etterfulgte Julius Smend. Simons artikler fra denne tiden, kan i noen grad utlegges som en forsiktig tilslutning til den rådende nasjonalsosialistiske politikk, særlig utenrikspolitikken som ble ført av Tyskland og Italia.

Referanser

  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118614541, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Roglo, Rogio person-ID p=walter;n=simons[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rp8g8z, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 3 4 5 Martin Otto (2010). «Simons, Walter». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. desember 2015.