Bakgrunn
Wilhelm Bodes foreldre var dommeren Wilhelm Bode og hans hustru Emilie f. Rimpau (1820–1894), en søster av landbrukspolitikeren Wilhelm Rimpau.
I sitt første ekteskap var Bode fra 1882 gift med Marie Rimpau, en datter av sistnevnte Wilhelm Rimpau og dennes hustru Sophie Bode. Hun var dermed Wilhelm von Bodes kusine både på fars- og morssiden. I sitt annet ekteskap var han fra 1894 gift med Anna von Gmelin, en datter av den württembergske senatspresident Wilhelm von Gmelin og hans hustru Agathe Bruns. I alt hadde Bode tre døtre, blant dem Marie Bode, som giftet seg med Viktor Bruns i 1915.
Etter sin Abitur i Braunschweig begynte Bode i 1863 med studier i rettsvitenskaper ved Georg-August-Universität Göttingen. Som inaktiver skiftet han til Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin.
Kunsthistoriker
Han tok eksamen i 1867 viste etterhvert stor interesse for kunsthistorie. Under sin tid som rettsreferendar i Braunschweig ordnet han systematisk opp i hertugens kunstsamlinger. På denne tid begynte han å reise til nederlandske og belgiske privatsamlinger, og likeså til Italia.
Etter sin (uavsluttede) auditor-(assessor)-tid studerte han kunsthistorie og arkeologi i Berlin og Wien. Som auditor var han nå fristilt og fikk beholde til sin død offisiell tittel som herzoglicher Auditor im Beurlaubtenstand. I 1870 promoverte han i Leipzig til temaet Frans Hals und seine Schule.
I 1872 begynte han som assistent for skulpturavdelingen ved de kongelige museer i Berlin, og ble direktør for avdelingen i 1883. Fra 1890 ledet han også malerigalleriet.
I 1890-årene var Berlin langt bak München og Dresden hva gjeldt konstsamlinger, men med keiser Wilhelm IIs entusiastiske støtte ble Bode i stand til å skifte den tyske kunsts tyngdepunkt til hovedstaden. Han var også ansvarlig for gjenoppbyggingen av museene i Strassburg, hvis samlinger var blitt ødelagt under det prøyssiske bombardement i 1870 under den fransk-prøyssiske krig.
I 1904 grunnla han Kaiser-Friedrich-Museum (idag Bodemuseum) på Museumsinsel i Berlin, og var der generaldirektør (fra 1905) for de statlige kunstsamlingene, og forfattet grunnleggende arbeider om utviklingen av tysk, nederlandsk og italiensk billedkunst og skulpturkunst (plastisk kunst). Hans kunsthistoriske kompetanse og utmerkede forbindelser til kunstnere og samlere, og til den tyske keiserfamilien, muliggjorde helt fra begynnelsen av spektakulære innkjøp ( Rembrandt, Rubens og Dürer og meget annet) - til tross for de til å begynne med beskjedne midler han hadde til disposisjon.
Von Bode var også aktivt medvirkende til oppbygningen eller utvidelsen av manga andre fagavdelinger ved museene, dom kobberstikkabinettet og myntsamlingen, avdelingene for islamsk kunst og for østasiatisk kunst, de arkeologiske samlinger og de egyptiske samlinger. Han var også rådgiver for privatsamlerer og regionalmuseer ved deres anskaffelser, og foranlediget nybyggene til Pergamonmuseet og Dahlem-museet.
På grunn av sin banebrytende betydning for utviklingen av Berlins kunstsamlinger ble han også kalt «kunstens Bismarck» og «museumscondottieren».
