Flyving over Dubai i vingedrakt, 2012.Flyging med vingedrakt
Vingedrakt, eller vingedraktflyging, er en sport hvor man kaster seg ut fra stor høyde, men isteden for fallskjerm brukes vingedrakt eller driver fallskjermhopping. Vingedrakten har vinger som spenner seg fra draktens håndledd og ned til hoften, samt en vinge mellom beina. Vingene gjør at fallskjermhopperen får en større flate å fly på. Vingene fylles med luft for å skape en aerodynamisk flykropp. Drakten og flaten den skaper øker den horisontale forflytningen betraktelig som gir lengre lufttid ved å gli i stedet for bare fritt fall.
Historien til vingedrakten går tilbake til tidlig på 1900-tallet. Den moderne vingedrakten, som først ble utviklet på slutten av 1990-tallet, bruker et par stoffmembraner som er strukket flatt mellom armene og flankene/lårene for å imitere en vingeprofil, og ofte også mellom bena for å fungere som en hale og tillate noe luftstyring.
Det finnes i dag flere ulike typer vingedrakter for ulike erfaringsnivå og flygeegenskaper, men man kan som hovedregel si at man flytter seg i forhold 2:1 horisontalt. Slike tall er ikke fastlåste da pilotens erfaring og værforhold har mye å si hvor hvor langt man kan flyte og derfor vil være ulike tall eller beregninger.
Ved et normalt hopp med vingedrakt med gjennomsnittlig erfaring og draktegenskaper kan man flytte seg ca. 6 km horisontalt fra utsprangshøyde på 3 km. Eller sagt på en annen måte, opptil 3 meter horisontalt for hver vertikale meter.
«En vingedrakt er som et miniatyrfly og kan dekke betydelige avstander i løpet av et fallskjermhopp. Med øvelse og erfaring kan vingedraktens ytelse være så høy som 4:1 – som betyr at for hver meter du faller, beveger du deg fire meter fremover.»
For å unngå at man flyr for langt vekk fra landingsområdet skal vingedraktflyging skje i en form av en firkant i retningen (fram – venstre/høyre – tilbake), man flyr da tilbake til utgangspunktet. Man skal ikke benytte vingedrakt der hvor man ikke har visuell sikt (sterkt overskyet) da faren for å fly i villedende retning er stor. Det er fort gjort å fly mot områder med lavere høyde, og i verste fall kan man krasje med fjell i nærliggende områder. Å fly inn i andre fallskjermgrupper er også et stort faremoment dersom man mangler sikt.
I Norge er det påbudt med 200 fallskjermhopp siste 18 måneder før man får fly med vingedrakt.
Historie
Begynnelsen
Franz ReicheltSohn før sitt siste hopp.
Et tidlig forsøk på vingedraktflyging ble gjort 4. februar 1912 av en 33 år gammel skredder, Franz Reichelt. Han hoppet fra Eiffeltårnet i Paris for å teste oppfinnelsen sin som var en kombinasjon av fallskjerm og vinge, som lignet på moderne vingedrakter. Han villedet vaktene tårnet ved å si at eksperimentet skulle utføres med en dukke. Han nølte ganske lenge før han hoppet, men gjorde det. Han stupte nedover og døde da han traff bakken med hodet først. Fallet åpnet et målbart hull i den frosne bakken.
En vingedrakt ble først brukt i USA i 1930 av en 19 år gammel amerikaner, Rex G. Finney fra Los Angeles i California. Målet var å øke horisontal bevegelse og manøvrerbarhet under et fallskjermhopp. Disse tidlige vingedraktene brukte materialer som lerret, tre, silke, stål og hvalbein. De var ikke særlig pålitelige, selv om noen «fuglemennesker», som Clem Sohn og Leo Valentin, hevdet å ha glidd i flere kilometer.
Flaggermusvinger (batwings), en forløper til vingedrakter, ble vist fram i filmen The Gypsy Moths fra 1969, med Burt Lancaster og Gene Hackman i hovedrollene.
På midten av 1990-tallet ble den moderne vingedrakten utviklet av Patrick de Gayardon fra Frankrike, tilpasset fra modellen brukt av John Carta. I 1997 designet og bygde bulgareren Sammy Popov en vingedrakt som hadde en større vinge mellom beina og lengre vinger på armene. Han testet prototypen sin i en vertikal vindtunnel i Las Vegas på Flyaway Las Vegas. Popovs vingedrakt fløy første gang i oktober 1998, men gikk aldri i kommersiell produksjon. I 1998 bygde Chuck «Da Kine» Raggs en versjon som innlemmet harde ribber inni vingeprofilene. Selv om disse stivere vingene var bedre i stand til å holde formen under flytur, gjorde dette vingedrakten tyngre og vanskeligere å fly. Raggs’ design gikk heller aldri i kommersiell produksjon. Popov og Raggs fløy sammen for første gang og viste frem designene sine side om side på World Free-fall Convention i Quincy, Illinois, i august 1999. Begge designene presterte tilfredstillende.
Kommersiell bruk
I 1999 slo Jari Kuosma fra Finland og Robert Pečnik fra Kroatia seg sammen for å lage en vingedrakt som var trygg og tilgjengelig for alle fallskjermhoppere. Kuosma etablerte Bird-Man International Ltd. samme år. BirdMans «Classic», designet av Pečnik, var den første vingedrakten som ble tilbudt den generelle publikummet av fallskjermhoppere. BirdMan utviklet et instruktørprogram, som ble laget av Kuosma, og hadde som mål å fjerne stigmaet om at vingedrakter var farlige og å gi nybegynnere i vingedrakter (vanligvis fallskjermhoppere med minimum 200 hopp) en måte å trygt nyte det som en gang ble ansett som den farligste bragden i fallskjermhopperverdenen. Med hjelp av Birdman-instruktørene Scott Campos, Chuck Blue og Kim Griffin ble det utviklet et standardisert instruksjonsprogram som forberedte instruktører. Vingedraktprodusentene Squirrel og Phoenix-Fly har også innført treneropplæringsprogrammer.
↑«Bird Like Flyer Plunges To Death», Associated Press. 21. mai 1956. Arkivert fra originalen 17. juli 2012. Sitat: «Leo Valentin, the Frenchman who tried to fly like a bird, was killed today trying to glide from a plane at 9,000 feet. ...»
.jpg)
.jpg)
