Verdensrommet

Nær-jordiske områder

Eksosfæren er det ytterste laget av jordens atmosfære og strekker seg fra termopausen (250–500 km høyde) ut til det interplanetariske rommet, der molekylkollisjoner er minimale. Nær-jordisk rom omfatter lav jordbane til geostasjonære baner, hvor de fleste satellitter befinner seg. Området har mye romsøppel, som kan true romaktiviteter, og noe søppel entrer atmosfæren igjen. Atmosfæretettheten i lave baner skaper fortsatt betydelig luftmotstand for satellitter.

Georom inkluderer jordens øvre atmosfære og magnetosfære, med Van Allen-strålingsbeltene og magnetopausen som grense mot solvinden. Solvinden påvirker georommet og kan forårsake geomagnetiske stormer, som skader satellittelektronikk, forstyrrer radiokommunikasjon og GPS, og skaper nordlys. Magnetosfæren strekker seg til en magnetohale på nattsiden, opptil 100–200 jordradier, og skjermer månen fra solvinden i omtrent fire dager per måned.

Dyprom defineres av USA som rom utenfor lave jordbaner, inkludert månen, eller lenger ut, avhengig av definisjonen. Den internasjonale telekommunikasjonsunionen setter dyprom til avstander over 2 millioner km fra jorden, omtrent fem ganger måneavstanden.

Interplanetarisk rom

Interplanetarisk rom i solsystemet domineres av solens gravitasjon utenfor planetenes gravitasjonssfærer og strekker seg forbi Neptuns bane til heliopausen (110–160 AE), der galaktisk påvirkning overtar. Solvinden, en strøm av ladede partikler fra solen, danner heliosfæren og har en tetthet på 5–10 protoner/cm³ med en hastighet på 350–400 km/s.

Rommet er nesten vakuum, men inneholder kosmiske stråler, gass, plasma, støv, små meteorer og organiske molekyler, samlet kalt det interplanetariske mediet. Zodiakallyset er en svak støvsky synlig om natten. Solens magnetfelt og planetenes magnetosfærer, som Jupiters og jordens, former tåreformede felt som fanger ladede partikler, som Van Allen-beltene. Planeter uten magnetfelt, som Mars, får atmosfæren erodert av solvinden.