Jukagirer

Subetniske grupper

Det er tre stammer som har overlevd: Odulene fra Nelemnoje, vadulene fra Andryushkino og tsjuvanerne fra Anadyr-elveområdet. Vadulene er også kjent som tundra-jukagirer og nordlige jukagirer. Odulene er også kjent som taiga-jukagirer, Kolyma-jukagirer eller sørlige jukagirer.

«Odul» og «Vadul» er begge jukagirske etnonymer, som begge betyr «mektig». Under folketellingen i 1989, var det mer enn 700 jukagirer som identifiserte seg som vaduler, mens færre enn 400 kalte seg oduler.

Vadulene driver hovedsakelig med reindrift, mens odulene for det meste er jegere og fiskere. Nordlig og sørlig jukagirsk er to språk som er like forskjellige som tysk og nederlandsk. Begge nærmer seg utryddelse, og odulisk er i en mye svakere tilstand sammenlignet med vadulisk.

Av de utdødde gruppene kan tre nevnes som viktige: Khodyntene, anaulene (begge fra Anadyr-elveområdet) og omokene (nord for tsjuvanerne).

To jukagirske språk er utdødd: Omokisk døde ut etter 1821, og tsjuvansk var utdødd i 1860-årene. Pr 2026 har to språk overlevd: Nordjukagirsk og sørjukagirsk. Under folketellingen i 2002, identifiserte 1,087 personer seg som tsjuvanere sammenlignet med mer enn 1 300 i 1989.

Stammeinndelingene blant jukagirene forsvinner nå, selv om det i hver folketelling siden 1926 har vært et betydelig antall stammefolk som identifiserte seg med stammedivisjoner som anauler, oduler og vaduler i stedet for å beskrive seg selv som jukagirer. Den sovjetiske regjeringen motarbeidet aktivt denne tendensen til inndelinger, og i 2025 var det bare de aller eldste som identifiserer seg på denne måten.

Av 1,509 jukagirer under folketellingen i 2002, identifiserte 51 seg selv som omoker, 40 som alaier, 21 som oduler, 17 som vaduler, 6 som khangaiter og 4 som detkiler.

Språk

Jukagirske språk er en liten språkfamilie som består av to nært beslektede språk, nordjukagirsk og sørjukagirsk. På 1800-tallet var det mange flere språk. Omokisk døde ut etter 1821, og tsjuvansk var utdødd i 1860-årene.

Jukagirsk klassifiseres tradisjonelt som et isolert språk, og dets opprinnelse og forhold til andre språk er ukjent. Noen forskere har diskutert muligheten for en genetisk forbindelse med uralske språk (ural-jukagirske språk). Men denne klassifiseringen blir ikke akseptert av majoriteten av språkforskere. Man regner med at splittelsen mellom finsk-ugriske språk og samojediske språk fant sted omkring 3000 f.Kr. (se artikkelen det uralske hjemlandet). Det ural-jukagirske proto-språket kan i så fall knapt kan være mindre enn 8000 år gammelt.

Nordlig jukagirsk kalles også tundra-jukagirsk. Sørlig jukagirsk betegnes også taiga-jukagirsk og Kolyma-jukagirsk. Avstanden mellom leveområdene til disse to gruppene er stor. De sørlige jukagirene bor stort sett i Verxnekolymskij-distriktet. De viktigste bosetningene er Nelemnoe (langs elva Jasachnaja) og Zyryanka (langs Kolyma-elva). Noen få jukagirer bor i Srednekolymsk, samt i bosetningene Sejmchan og Balygychan i Serednekanskij-distriktet i Magadan oblast.

De nordlige jukagirene bor i Nizhnekolymskij-distriktet. De viktigste bosetningssentrene er Andrjushkino langs elven Alazeja og Kolymskoe langs elven Jolyma, mens en mindre gruppe bor i bosetningen Cherskij.

Talere av de to språkene identifiserer seg vanligvis ikke som medlemmer av én etnisk gruppe. Språkene er ganske forskjellige og nesten helt uforståelige for hverandre. Mest åpenbare er forskjellene i ordforråd, fordi nordlig jukagir ble sterkt påvirket av evensk. I første halvdel av 1800-tallet var de nordlige jukagirene og evenerne vest for Kolyma-elven nesten alle tospråklige. Derfor finnes det mange evenske låneord i nordlig jukagirsk, inkludert ord fra det grunnleggende vokabularet. Det finnes også forskjeller i fonologi, morfologi og syntaks. Opprinnelig ble de to språkene sett på som dialekter, men i dag betraktes dem som språk.

Den offisielle folketellingen i 1989 registrerte 1 112 etniske jukagirer, hvorav 697 bodde i Jakutia. Dette var en angivelig fremgang, siden det i 1979 offisielt var 835 jukagirer. Tallene skjulte at enkelte jakuter eller endog russere hadde registrert seg som jukagirer. Ifølge folketellingen i 1989 hadde 397 personer litt kunnskap i jukagirsk, mens 356 personer kalte det sitt førstespråk. For de fleste andre var førstespråket russisk. Ifølge uoffisielle estimater var det på slutten av 1980-tallet omtrent 150 kompetente talere av nordlig jukagirsk og omtrent 50 talere av sørlig jukagirsk. Gjennomsnittsalderen i 2004 for flytende talere der jukagirsk var førstespråket, var 64 for sørlig jukagirsk og 60 for nordlig jukagirsk.

I hovedsak ligger språket til de sørlige jukagirene nesten én generasjon foran de nordlige jukagirene på veien mot nedgang. Før 1940-årene levde de nordlige jukagirene som reingjetere i små, semi-nomadiske enspråklige grupper på to eller tre familier, og møtte andre etniske grupper bare sporadisk. De begynte først å slå seg ned i 1941, da bosetningen Andrjushkino ble grunnlagt. På den annen side hadde de sørlige jukagirene allerede begynt å bo i flerspråklige bosetninger på 1930-tallet, og nye befolkninger kom ofte til deres område. Som et resultat stoppet den naturlige overføringen av språket fra foreldre til barn stort sett blant sørlige jukagirer opp under andre verdenskrig. Selv om foreldre vanligvis uttrykker interesse for å fremme morsmålet sitt, snakker de russisk med barna sine. I 2004 ble sørlig jukagir snakket av noen få eldre mennesker. Situasjonen med nordlig jukagir var bedre, spesielt i Andrjushkino, selv om de også har mistet sin posisjon siden 1970- og 1980-tallet.

Jukagirske språk har ingen offisiell status. Deres bruk er sterkt knyttet til taigaen under jakt og fiske, og på tundraen under reinsdyrhold. Bare noen få nordlige jukagirer bruker fortsatt språket i familielivet i bosetningene. Undervisning i språket på skolen startet tidlig på 1980-tallet, men det finnes verken kvalifiserte lærere eller systematiske undervisningsprogrammer. For nordlige jukagirer er timene mer effektive, men selv der læres jukagirisk som et fremmedspråk. Bare de barna som har slektninger som lever og driver med tradisjonelle aktiviteter i taigaen eller på tundraen, har mulighet til å lære sitt forfedrespråk.

Et skriftsystem ble laget på 1970- og 1980-tallet av språkforskeren Gavril Kurilov. Det bruker det kyrilliske alfabetet. Noen tilleggs-symboler er basert på et fonemisk prinsipp som ligner på det som brukes i jakutisk. I 1987 ble det akseptert som den offisiell ortografi av utdanningsdepartementet i Jakutia. Skriftsystemet har stort sett blitt brukt til å gi ut verkene til Kurilov selv, som inkluderer poesi og noveller, noen oversettelser fra russisk, ordbøker og undervisningsmateriell. Det ble også brukt av Vasilij Shalugin til korte fortellinger, sammen med transkripsjonner av folklore og undervisningsmateriell.

Religion

Sammen med den russisk-ortodokse kirke, praktiserer jukagirene religionene sjamanisme og animisme.

De dominerende skikkelsene er forfedrenes ånder, ild-ånder, sol-ånden (Pugu), jakt, jord og vann, som kan opptre som beskyttere eller fiender av mennesker. Det viktigste skikkelsen er Pugu, Solen, som er den høyeste dommeren i alle tvister. Åndene til de døde går til et sted kalt Aibidzi. Hver klan hadde en sjaman kalt en alma. Etter døden ble enhver alma behandlet som en guddom, og kroppen til den avdøde alma ble stykket opp og beholdt av klanen som relikvier.

Jukagirene holder fortsetter fortsatt på tradisjoner som stammer fra deres opprinnelse som nomadiske jegere med reindrift: de praktiserer hundeoffer og har et episk dikt basert på kråker. Dyrekulten var spesielt sterk i elgkultusen. Det var en rekke ritualer og tabuer knyttet til elg- og hjortejakt.