Abba Kovner til høyre ved bordet.Abba Kovner stående bak i midten, blant motstandskjempere i ghettoen i Vilnius, 14. juli 1944. Hans kone Vitka Kempner ytterst til høyre.
Mesteparten av Kovners familie og slektninger ble drept under holocaust.
Liv og virke
Kovner ble født 14. mars 1918 i Sevastopol på Krim og flyttet med familien til Wilno/Vilna (Vilnius). Foreldrene var Israel og Rachel (Rosa) Taubman Kovner. Etter den russiske revolusjon ble forholdene i Sovjetunionen vanskelige for jødene på Krim, og familien flyttet til Vilnius der de hadde slekt. Byen ble annektert av Polen i 1922. Vilnius hadde på den tiden en stor jødisk befolkning og var et betydelig senter for jødisk kulturelt og intellektuelt liv (kalt «Jerusalem i Litauen» eller «Jerusalem i nord»). De rundt 60000 jødiske innbyggerne utgjorde over 30% av byens befolkning. Kovner studerte ved universitetet i Vilnius og var aktivt medlem i den sekulære jødiske ungdomsbevegelsen Hashomer Hatzair («unge voktere»), stiftet i 1913. Han var gift med polskfødte Vitka Kempner (1920-2012) som etter krigen arbeidet som psykolog i Israel.
Vilna var okkupert av sovjetiske styrker fra september 1939. I juni 1941 kom den tyske invasjonen, og den tyske okkupasjonsmakten opprettet Vilna-ghettoen. Kovner gikk i dekning i flere uker i dominikanerneskloster utenfor Vilnius, forkledd som novise med langt hår. Tilbake i gettoen advarte han ungdomsorganisasjonenes medlemmer om at Hitler forsøkte å drepe alle jødene i Europa. Selvforsvar var derfor eneste utvei. Han organiserte en motstandsbevegelse og drev opplæring i dette i gettoen. Da denne ble tilintetgjort i september 1943, flyktet Kovner og kameratene til skogs og dannet der en jødisk partisangruppe som etter hvert sluttet seg til sovjetiske partisaner. Abba Kovner kom snart til at en motstandsgruppe måtte startes. Han var en av lederne i partisangruppen Fareynigte Partizaner Organizatsye («Forente partisaners organisasjon», FPO), og ledet blant annet angrep på tyske mål fra skogene rundt Vilno. Han mente jødene måtte kjempe som jøder og ikke oppslukes av litauiske eller russiske partisangrupper. FPO sluttet seg likevel til andre partisaner og den sovjetiske hæren. Han har blitt anklaget for voldshandlinger mot polske og litauiske sivile.[trenger referanse]
Etter at tyskerne trakk seg ut av Vilno, var Kovner med da byen ble inntatt av den sovjetiskeRøde armé fra 7 til 13. juli 1944. Da Kovner og partisanene kom til det frigjorte Vilnius, begynte de å lete etter overlevende jøder, samt jødiske dokumenter for å sende dem til «Eretz Israel». Han hadde også ambisjon om å forene restene av de jødiske samfunn i Øst-Europa og hevne seg på tyskerne.
Nakam
Kovner var leder for Nakam (hebraisk: נקם, «hevn», egentlig Dam Yehudi Nakam (דם יהודי נקם) på norsk omtrent: «Jødisk blod skal hevnes») var en paramilitærterroristorganisasjon bestående av rundt femti holocaust-overlevende av begge kjønn, som etter 1945 søkte hevn for jødeutryddelsen etter prinsippet om like for like, «øye for øye». Nakam planla å forgifte nazister og andre tyskere som hevn.
Abba Kovners første plan, internt kalt «plan A», var like dumdristig som rystende: I flere tyske storbyer skulle drikkevannet forgiftes. Seks millioner drepte tyskere skulle gjøre opp for seks millioner drepte jøder. Gruppens medlemmer tok seg inn i vannverker og planla logistiske detaljer; men i mai 1945 gikk planene i vasken fordi byene ble fylt med allierte styrker, holocaust-overlevende og flyktninger, kalt displaced persons. Dessuten fryktet man i Israel at Nakams planlagte massedrap ville gjøre opprettelsen av en jødisk stat umulig. I tillegg ble Kovner, som hadde vært i Palestina for å skaffe giften til veie, arrestert i desember 1945 på vei tilbake til Europa.
Nå måtte Nakam nøyes med sin «plan B», rettet mot tyske krigsfanger i den amerikanske sonen av det okkuperte Tyskland. Utstyrt med arsenikk infiltrerte Nakam bakerier som leverte brød til disse fangeleirene, og lyktes med å forgifte 3000 brød fra Konsum Genossenschaftsbäckerei («kooperativ-bakeri») i Nürnberg for levering til Langwasser interneringsleir (Aktion Todesbrot, «aksjon dødsbrød»). For ikke å sette aksjonen i fare, ble et attentat i Dachau avblåst med kort varsel, til stor skuffelse for Nakam-folkene der som raskt gikk i dekning. Arsenikken ble utprøvd på en katt, og den døde. Leipke Distel fra Litauen som hadde overlevd flere konsentrasjonsleire, ble ansatt på bakeriet i Nürnberg. 13. april 1946 gjemte han seg på bakeriet etter overstått skift, og slapp inn to hjelpere. De visste at hvetebrødet var reservert for allierte soldater, og konsentrerte seg om grovbrødet tiltenkt SS-mennene. De tre arbeidet til daggry: «Da vi penslet brød nr 1001, kysset vi hverandre.» Da dukket det plutselig opp vaktmenn, og de tre flyktet. Politi ble tilkalt; men konklusjonen var at det var snakk om tyver som ville stjele brød. New York Times skrev at 2283 personer skulle være forgiftet, men gjerningspersonene ble aldri pågrepet. Flere tiår senere verserte det fortsatt rykter i Nürnberg om angivelige massegraver med forgiftede SS-menn; men ingen dødsfall knyttes til det som hendte. Joseph Harmatz (1925-2016) var den lengstlevende i Nakam.
Kovners hevnplaner hadde fått ham fengslet av britene i Egypt og Palestinamandatet. Etter løslatelse slo han seg ned i en kibbutz sentralt i landet. Etter krigen var Kovner aktiv i å hjelpe jøder til Palestina. Dit reiste han også selv og medvirket ved opprettelsen av staten Israel; han var medlem av Haganah, og han deltok i den arabisk-israelske krig i 1948 i Givati-brigaden.
I Givati-brigaden var Kovner utdanningsoffiser. Denne brigaden hadde rundt 9500 soldater og var den klart største og mest sammensatte av brigadene i Israels forsvar: Den inneholdt immigranter fra hele verden, blant annet fra flyktningeleire, og noen hadde også tjenestegjort i den britiske hæren. Fra juni 1948 til mai 1949 forfattet han 30 såkalte brav, «meldinger» eller «kampskrifter» (hebraisk: daf kravi; engelsk: battle missives) som ble sendt rundt til soldatene. Kampskriftene var Kovners påfunn og hadde en poetisk og ekspressiv stil med til dels voldelig retorikk. Kovners retorikk var kraftig anti-egyptisk, samtidig som han advarte soldatene mot å mishandle krigsfanger og mot å plyndre. Den arabiske sivilbefolkningen skulle behandles pent, som fremtidige borgere av Israel. Skriftene var populære blant soldatene i Givati-brigaden, men ble skarpt kritisert i andre deler av Israels forsvar (IDF). Kovner ønsket med kampskriftene å rense soldatene for skyld og skam etter å ha deltatt i kamphandlinger, å inspirere utslitte soldater til kamp, og roe ned angst og nervøsitet før kamp. Kovner talte ofte selv til soldatene rett før de skulle til fronten. Kovner engasjerte seg i opplæring av soldater som nylig var innvandret til Israel, og sørget for at de fikk støtte gjennom «adopterte familier» i nærheten. Kampskriftene var utpreget intertekstuelle med bakgrunn i russiske kamptekster fra andre verdenskrig, samt hebraiske tekster fra Bibelen og nyere tid.
Fra 1949 var Kovner en offentlig skikkelse som politiker og forfatter i Israel. Han skrev ingen selvbiografi og etterlot seg ingen dagbok, men hans mange tekster inneholder selvbiografiske elementer.
I 1961 vitnet han i saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Hannah Arendt beskrev Kovners opptreden i vitneboksen som en retoriker (som mislikte å bli avbrutt) og ikke som et vitne.
