| Flekksnipe | |||
|---|---|---|---|
Flekksnipe i hekkedrakt
| |||
| Nomenklatur | |||
| Actitis macularius (Linnaeus, 1766) | |||
| Synonymi | |||
| Tringa macularia | |||
| Populærnavn | |||
| flekksnipe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Actitis | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, hekker nær ferskvann | ||
| Utbredelse: | Amerika | ||
| | |||
Flekksnipe (Actitis macularius) er en monotypisk langdistansetrekkfugl i snipefamilien (Scolopacidae) og inngår i slekten Actitis, som én av kun to arter.


Tidligere har arten blitt regnet som konspesifikk med strandsnipe (A. hypoleucos). Noen autoriteter anerkjenner to underarter; ssp. rava vest for nominatformen, men forskjellene er kliniske og ganske ubetydelige. Arten regnes derfor av de fleste som monotypisk. I Skottland har man registrert hybridisering mellom flekksnipe og strandsnipa (A. hypoleucos).
Arten blir cirka 18–20 cm lang og veier typisk cirka 34–50 g; vingespennet utgjør cirka 37–40 cm. Hunnen blir cirka 20–25 % større (43–50 g) enn hannen 34–41 g. Fjærdrakten er mørk grønn-brun på oversiden og gråhvit til hvit med mørke flekker på undersiden i hekketiden. Utenfor hekketiden forsvinner flekkene og fargen blir mer grågrønn på oversiden.
Flekksnipa hekker i det nordlige Nord-Amerika og overvintrer sør for hekkeområdene, inkludert i det sørlige USA, Mellom-Amerika og i Sør-Amerika. Den er også en relativt hyppig gjest i det vestligste Europa, spesielt på de britiske øyene. Arten er også observert flere ganger i Norge, blant annet ett ganske nylig tilfelle (2018) ved Stave vest for Farsund og ett nylig tilfelle (2020) på Kirkøy i Hvaler kommune i Østfold.
Som sin nærmeste slektning strandsnipa har også flekksnipa den svært karakteristiske vippingen/gyngingen med bakkroppen, uten at man vet hvorfor. Fuglene leter etter mat langs bredden av innsjøer, elver og bekker.
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019), som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012) og klassifiseringen til Banks (2012).