Europa

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731. Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

Språklig og religiøst kan Vest-Europa grovt inndeles i en germansk og protestantisk nordlig del, og en romansk og katolsk sørlig del, mens Øst-Europa grovt kan inndeles i en slavisk og katolsk vestlig del, og en slavisk og ortodoks østlig del.

Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO.

Forhistorisk Europa

Neolittisk

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Den andre verdenskrig raste fram til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Landformer og geologi

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3 692 kilometer. Deretter kommer Donau med 2 860 kilometer, Ural med 2 428 km, Dnepr med 2 290 km, Don med 1 950 km, Petsjora med 1 809 km og Kama med 1 805 km. Volga og Ural munner ut i Det kaspiske hav. Donau og Dnepr munner ut i Svartehavet. Don munner ut i Asovhavet, Petsjora i Barentshavet, og Kama munner ut i et samløp med Volga.

Fjell

Europas høyeste fjelltopp er Elbrus som rager 5 642 meter over havet i Store Kaukasus helt sør i Russland. Her det det flere fjelltopper som er over 5000 meter.

De nest høyeste fjelltoppene finner man i Alpene. Mont Blanc med 4 808 m. på grensen mellom Italia og Frankrike er den høyeste fjelltoppen i vestlige deler av Europa. Nest høyest her er Dufourspitze med 4 634 m. på grensen mellom Italia og Sveits, tredje høyeste er Dom med 4 545 m. i Sveits.

I Pyreneene er Pico Aneto i Spania høyest med 3 404 m. I Appenninene i Italia er Como Grande høyest med 2 912 m. I De dinariske Alper er Maja e Jezercës i Albania høyest med 2 694 m. I Karpatene er Gerlachovský štít i Slovakia høyest med 2 655 m. I Den skandinaviske fjellkjeden er Galdhøpiggen i Norge høyest med 2 469 m. I Balkanfjellene er Botev i Bulgaria høyest med 2 376 m. I Uralfjellene helt i øst er Narodnaja i Russland den høyeste fjelltoppen med 1 894 m.

Innsjøer

De største innsjøene i Europa er Ladoga (17 700 km²) og Onega (9 894 km²) i Russland, Vänern (5 655 km²) i Sverige, Saimaa (4 377 km²) i Finland og Peipus (3 555 km²) på grensen mellom Estland og Russland.

Øyer

De største øyene i Europa er Storbritannia (229 848 km²), Island (101 826 km²), Irland (84 421 km²), Spitsbergen (37 673 km²), Sicilia (25 662 km²), Sardinia (23 949 km²), Nordaustlandet (14 443 km²), Kypros (9 251 km²), Korsika (8 741 km²), Kreta (8 312 km²) og Sjælland (7 180 km²).

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Land og territorier i Europa (2026)

Land / Territorium	Folketall	Areal (km²)	Hovedstad
Tyskland	83 467 100	357 569	Berlin
Frankrike (Europa)	66 792 800	549 060	Paris
Italia	58 942 800	302 073	Roma
England (Storbritannia)	58 834 800	130 505	London
Spania	49 596 400	505 983	Madrid
Polen	37 332 500	311 928	Warszawa
Ukraina	29 000 000	603 550	Kyiv
Romania	19 041 300	238 398	București
Nederland (Europa)	18 130 200	37 391	Amsterdam
Belgia	11 867 600	30 667	Brussel
Portugal	11 424 000	92 226	Lisboa
Tsjekkia	10 915 800	78 871	Praha
Sverige	10 605 500	447 424	Stockholm
Hellas	10 372 300	131 694	Athen
Ungarn	9 488 400	93 012	Budapest
Østerrike	9 216 000	83 882	Wien
Sveits	9 127 100	41 287	Bern
Belarus	9 056 100	207 600	Minsk
Serbia	6 532 000	77 589	Beograd
Bulgaria	6 423 200	110 996	Sofia
Danmark	6 025 600	42 925	København
Finland	5 652 900	338 363	Helsingfors
Norge	5 627 400	384 482	Oslo
Skottland (Storbritannia)	5 545 500	78 802	Edinburgh
Irland	5 525 600	69 947	Dublin
Slovakia	5 409 400	49 035	Bratislava
Kroatia	3 875 000	56 594	Zagreb
Wales (Storbritannia)	3 175 200	207 81	Cardiff
Bosnia-Hercegovina	3 126 000	51 209	Sarajevo
Litauen	2 887 600	65 284	Vilnius
Moldova	2 365 600	29 683	Chișinău
Albania	2 335 900	28 791	Tirana
Slovenia	2 135 100	20 273	Ljubljana
Nord-Irland (Storbritannia)	1 928 400	14 335	Belfast
Latvia	1 845 100	64 594	Riga
Nord-Makedonia	1 819 100	25 437	Skopje
Kosovo	1 582 300	10 906	Prishtina
Estland	1 360 700	45 336	Tallinn
Luxembourg	691 100	2 595	Luxembourg
Montenegro	623 100	13 882	Podgorica
Malta	588 300	316	Valletta
Island	394 300	102 679	Reykjavík
Transnistria (Moldova)	364 900	4 163	Tiraspol
Jersey (Storbritannia)	104 500	118	Saint Helier
Andorra	89 100	468	Andorra la Vella
Man (Storbritannia)	85 000	572	Douglas
Guernsey (Storbritannia)	63 000	78	Saint Peter Port
Færøyene (Danmark)	55 000	1 393	Tórshavn
Liechtenstein	41 700	160	Vaduz
Gibraltar (Storbritannia)	41 000	6,5	Gibraltar
Monaco	38 900	2	Monaco
San Marino	34 200	61	San Marino
Vatikanstaten	500	0,5	Vatikanstaten
Totalt	591 602 900	5 963 076	—

Kilder, metodikk og geografiske merknader

• Befolkningstall: For å sikre dagsaktuelle data per 1. januar 2026, er tallene hentet direkte fra de respektive nasjonale statistikkmyndighetene (f.eks. Statistisk sentralbyrå for Norge, Destatis for Tyskland, INSEE for Frankrike osv.).

• Arealdata: Hentet fra Eurostat, FNs statistikkdivisjon (UN Stat) samt nasjonale geografiske oppmålingsinstitutter (f.eks. Statens kartverk for Norge) for de respektive europeiske territoriene.

• Territorielle avgrensninger (Frankrike og Nederland): For å opprettholde en geografisk ren europeisk sammenligning, omfatter tallene for Frankrike utelukkende den europeiske delen (Metropolitan-Frankrike). Oversjøiske regioner og departementer (Fransk Guyana, Guadeloupe, Martinique, Mayotte og Réunion) er holdt utenfor. På samme måte gjelder tallene for Nederland kun den europeiske delen av kongeriket; de karibiske kommunene (Bonaire, Sint Eustatius og Saba) er utelatt.

• Politiske de jure og de facto realiteter (Kosovo og Transnistria): Kosovos folkerettslige status er omstridt; området erklærte selvstendighet fra Serbia i 2008 og anerkjennes per 2026 av i underkant av 100 av FNs medlemsland (deriblant Norge). Kosovo er i en unik folkerettslig særstilling på grunn av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 (fra 1999), som formelt etablerte området som et internasjonalt, FN-administrert territorium (gjennom UNMIK). Transnistria er folkerettslig anerkjent som en del av Moldova, men fungerer som en de facto uavhengig republikk uten internasjonal anerkjennelse. Begge områdene er oppført separat for å gjenspeile de faktiske administrative og demografiske realitetene på bakken.

• Spesifikasjon vedrørende Ukraina: Det oppførte folketallet (29 000 000) reflekterer landets reelle demografiske situasjon under den pågående krigen, basert på ukrainske myndigheters egne registre og Demografiinstituttets analyser. Territorielt er Ukraina i realiteten delt: Omtrent 24 millioner innbyggere oppholder seg i områder kontrollert av de ukrainske sentralmyndighetene (ca. 484 000 km²), mens ca. 5 millioner innbyggere befinner seg i de russiskokkuperte områdene (Krim og deler av Donbas/sør-Ukraina, utgjørende ca. 120 000 km² av det internasjonalt de jure anerkjente totalarealet på 603 550 km²). Nær 6 millioner ukrainske statsborgere er registrert som flyktninger i andre land ifølge UNHCR.

• Sammendrag for Storbritannia: De fire konstituerende landene (England, Skottland, Wales og Nord-Irland) er listet separat av statistiske og regionale hensyn. Samlet utgjør staten Storbritannia et samlet folketall på 69 483 900 innbyggere, et landareal på 244 423 km². Britiske kronbesittelser (Jersey, Guernsey, Man) og Gibraltar holdes adskilt da de statsrettslig ikke inngår i selve Storbritannia, men regnes som biland.

• Transkontinentale områder: De resterende omtrent 40 % av det europeiske kontinentets samlede territorium omfattes av Europeisk Russland og Øst-Thrakia, som utgjør de europeiske delene av de transkontinentale statene Russland og Tyrkia. Disse områdene er utelatt fra tabellen fordi nasjonale og internasjonale statistikker kun oppgis som nasjonale samlesett for landene under ett, og de lar seg dermed ikke dele opp pålitelig for de europeiske delene isolert.

Biland i andre verdensdeler

Tabellen viser europeiske staters bebodde biland i andre verdensdeler, med folketall og areal i 2026.

Biland	Folketall	Areal km²	Hovedstad	Tilhørighet	Subregion
Réunion	886 298	2 511	Saint-Denis	Frankrike	Østlige Afrika
Guadeloupe	372 453	1 628	Basse-Terre	Frankrike	Karibia
Mayotte	347 536	374	Mamoudzou	Frankrike	Østlige Afrika
Martinique	337 711	1 128	Fort-de-France	Frankrike	Karibia
Fransk Guyana	318 872	83 534	Cayenne	Frankrike	Sørlige Amerika
Ny-Caledonia	297 892	18 575	Nouméa	Frankrike	Melanesia
Fransk Polynesia	283 076	4 167	Papeete	Frankrike	Polynesia
Curaçao	185 440	444	Willemstad	Nederland	Karibia
Aruba	108 164	180	Oranjestad	Nederland	Karibia
Caymanøyene	77 196	264	George Town	Storbritannia	Karibia
Bermuda	64 459	54	Hamilton	Storbritannia	Nordlige Amerika
Grønland	55 629	2 166 086	Nuuk	Danmark	Nordlige Amerika
Turks- og Caicosøyene	47 148	948	Cockburn Town	Storbritannia	Karibia
Sint Maarten	44 447	34	Philipsburg	Nederland	Karibia
De britiske Jomfruøyer	39 936	151	Road Town	Storbritannia	Karibia
Bonaire	25 133	294	Kralendijk	Nederland	Karibia
Saint-Martin	23 898	53	Marigot	Frankrike	Karibia
Anguilla	14 817	91	The Valley	Storbritannia	Karibia
Saint-Barthélemy	11 550	21	Gustavia	Frankrike	Karibia
Wallis- og Futunaøyene	11 113	142	Mata-Utu	Frankrike	Polynesia
Saint-Pierre og Miquelon	5 574	242	Saint-Pierre	Frankrike	Nordlige Amerika
St. Helena	5 513	394	Jamestown	Storbritannia	Vestlige Afrika
Montserrat	4 328	102	Plymouth	Storbritannia	Karibia
Falklandsøyene	3 465	12 173	Stanley	Storbritannia	Sørlige Amerika
Sint Eustatius	3 204	21	Oranjestad	Nederland	Karibia
Saba	2 060	13	The Bottom	Nederland	Karibia
Pitcairnøyene	47	47	Adamstown	Storbritannia	Polynesia
Totalt	3 576 959	2 293 671

I tillegg kommer Russlands asiatiske del, Sibir, som med 36 635 909 innbyggere dekker et areal på 13 132 779 km².

Ubebodde biland

• Clipperton og De franske sørterritorier, Frankrike
• Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy, Norge
• Britisk Antarktis og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Storbritannia

Militærbaseterritorier

• Akrotiri og Dekelia på Kypros, Storbritannia
• Diego Garcia på Chagosøyene, Storbritannia

Utbryterrepublikker

• Kosovo, Serbia
• Transnistria, Moldova

Organisering

Alle land i Europa utenom Belarus, Kosovo, Russland og Vatikanstaten er medlemmer av Europarådet. Den hellige stol har observatørstatus. Russland ble suspendert 25. februar 2022 på grunn av invasjonen av nabolandet Ukraina. Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kypros og Tyrkia er også medlemmer.

26 europeiske land og Kypros er medlemmer av EU. Albania, Bosnia-Hercegovina, Georgia, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.

4 land er EFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. 30 land er tilsluttet EØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge. 29 land er tilsluttet Schengen-traktaten. 23 land benytter euro som sin valuta.

29 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO. Canada, Tyrkia og USA er også medlemmer.

Land	Europarådet	NATO	EU/EFTA	Euro	Schengen
Albania			S
Andorra
Armenia
Aserbajdsjan
Belarus
Belgia
Bosnia-Hercegovina			S
Bulgaria
Danmark			1
Estland
Finland
Frankrike
Georgia			S
Hellas
Island
Irland
Italia
Kosovo
Kroatia
Kypros
Latvia
Liechtenstein
Litauen
Luxembourg
Nord-Makedonia			S
Malta
Moldova			S
Monaco
Montenegro			S
Nederland
Norge					2
Polen
Portugal
Romania
Russland
San Marino
Serbia			S
Slovakia
Slovenia
Spania
Storbritannia
Sveits
Sverige
Tsjekkia
Tyrkia			S
Tyskland					2
Ukraina		S	S
Ungarn
Vatikanstaten
Østerrike
1Færøyene er ikke medlem av EU. 2Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen. S= Søkerland med innvilget kandidatstatus.

Befolkningsutvikling og urbanisering (1955–2025)

Følgende tabell viser utviklingen i rural, urban og total befolkning for europeiske land med over 5 millioner innbyggere mellom 1955 og 2025, basert på historiske data og estimater fra FNs befolkningsrevisjon. Tabellen er sortert i fallende rekkefølge etter total folkemengde i 2025 (Ukraina og Russland er utelatt).

Største byer

Tabellen viser de største byene i Europa, med estimert innbyggertall i 2026:

By	Innbyggere	Land
Moskva	12 756 500	Russland
Paris	11 418 300	Frankrike
London	9 927 020	England
Madrid	6 834 320	Spania
Barcelona	5 752 150	Spania
St. Petersburg	5 608 910	Russland
Roma	4 361 370	Italia
Berlin	3 584 240	Tyskland
Milano	3 174 960	Italia
Athen	3 156 620	Hellas
Lisboa	3 040 920	Portugal
Kyiv	3 015 780	Ukraina
Manchester	2 853 370	England
Birmingham	2 724 410	England
Napoli	2 185 610	Italia
Brussel	2 150 320	Belgia
Minsk	2 075 900	Belarus
Wien	2 020 320	Østerrike
Torino	1 814 300	Italia
Warszawa	1 800 190	Polen
Lyon	1 799 720	Frankrike
Hamburg	1 788 890	Tyskland
Budapest	1 783 650	Ungarn
Stockholm	1 754 720	Sverige
Bucuresti	1 749 920	Romania
Glasgow	1 730 280	Skottland
Marseille	1 654 100	Frankrike
München	1 596 050	Tyskland
Zürich	1 466 850	Sveits
Beograd	1 415 010	Serbia
Kharkiv	1 413 760	Ukraina
København	1 409 680	Danmark
Helsingfors	1 362 160	Finland
Porto	1 339 000	Portugal
Praha	1 335 350	Tsjekkia
Dublin	1 313 820	Irland
Kazan	1 302 070	Russland
Sofia	1 284 870	Bulgaria
Nizjnij Novgorod	1 249 590	Russland
Amsterdam	1 196 130	Nederland
Köln	1 156 690	Tyskland
Samara	1 153 400	Russland
Ufa	1 149 690	Russland
Rostov-na-Donu	1 141 080	Russland
Oslo	1 130 110	Norge
Lille	1 098 220	Frankrike
Toulouse	1 088 900	Frankrike
Voronezj	1 087 730	Russland
Perm	1 087 440	Russland
Antwerpen	1 068 660	Belgia
Rotterdam	1 030 820	Nederland
Bordeaux	1 025 990	Frankrike
Krasnodar	1 022 480	Russland
Odesa	1 006 580	Ukraina

Kjøpekraft, nasjonalinntekt og ulikhet i Europa (2026)

Land	Kjøpekraft ($)	BNI PPP ($)	Gini-koeffisient
Norge	41 200	94 300	0,26
Sveits	39 700	105 680	0,28
Tyskland	36 500	76 750	0,29
Østerrike	35 600	78 330	0,27
Nederland	35 400	87 770	0,26
Danmark	34 700	89 667	0,27
Belgia	34 300	78 610	0,24
Sverige	33 800	77 094	0,28
Finland	31 500	59 598	0,27
Frankrike	31 100	68 570	0,30
Storbritannia	25 900	60 363	0,36
Tsjekkia	25 600	63 550	0,22
Italia	23 500	66 220	0,33
Spania	23 100	60 110	0,32
Polen	22 400	49 330	0,28
Irland	21 000	143 900	0,30
Portugal	20 000	52 980	0,34
Hellas	17 900	47 370	0,31
Ungarn	17 600	46 890	0,27
Slovakia	17 500	45 740	0,23
Romania	15 900	45 420	0,32
Bulgaria	14 800	37 830	0,35
Serbia	11 200	35 190	0,32
Belarus	9 900	26 140	0,26
Ukraina	5 800	22 443	0,27
Vektet snitt	26 205	63 437	0,30

Tabellen viser de 25 landene med over 5 millioner innbyggere som har 95 % av Europas befolkning.

Forklaring av kolonnene og metodikk

• Kjøpekraft $: Viser den kjøpekraftsjusterte mediane disponible inntekten per person etter skatt. Tallet måler det reelle økonomiske handlingsrommet til den midterste enkeltpersonen i befolkningen (etter at direkte skatter og sosiale avgifter er trukket fra). Tradisjonelle husholdningsstrukturer er dekonstruert og omregnet til individnivå ved bruk av Eurostats ekvivalensskala (modifisert OECD-skala) for å nøytralisere forskjeller i familiemønstre. Alle tall er omregnet til løpende internasjonale dollar (Int. $) via kjøpekraftspariteter (PPP), noe som betyr at lokale forskjeller i prisnivå, boligpriser, strøm og matvarer er hensyntatt og nøytralisert.
• BNI (PPP) $: Bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger målt i løpende internasjonale dollar (kjøpekraftparitet). I motsetning til BNP, inkluderer BNI inntekter innbyggerne mottar fra formue og arbeid i utlandet, fratrukket tilsvarende utbetalinger til utlandet. Dette gir et mer nøyaktig bilde av landets samlede verdiskaping som faktisk tilfaller innbyggerne. Avviket mellom BNI og reell kjøpekraft (som i eksempelet Irland) illustrerer hvordan multinasjonale selskaper eller råvareinntekter kan blåse opp nasjonalregnskapet uten at pengene nødvendigvis når vanlige husholdninger.
• Gini-koeffisient: Et standardisert mål på inntektsulikhet. En verdi på 0 indikerer perfekt likhet, mens en høyere verdi indikerer større økonomiske forskjeller innad i befolkningen. En høy Gini-koeffisient (f.eks. Storbritannia på 0,36) forklarer hvorfor en høy samlet BNI ikke nødvendigvis reflekteres i tilsvarende høy median kjøpekraft for befolkningen som helhet.

Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Nord-Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøysk på Færøyene, islandsk på Island, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits.

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indoeuropeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Nord-Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

• Baskisk, som snakkes i den nordlige delen av Spania og sørvestlige Frankrike, er et isolert språk uten noen kjente slektninger.
• Maltesisk er det eneste semittiske språket som er offisielt i et europeisk land.
• Kalmykisk, som snakkes ved Europas østre grense nær Volga, er det eneste mongolske språket i Europa.

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Belarus, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia, samt det greske alfabetet.

Språkkunnskap i EU

Tabellen viser prosentandelen av befolkningen i hvert av de 27 EU-landene som behersker de åtte største språkene i unionen som enten morsmål eller sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper). Dataene er basert på EU-kommisjonens offisielle statistikk publisert i 2024 via Special Eurobarometer 540: Europeans and their languages. Språkkolonnene er sortert etter total utbredelse i EU.

Land	Nasjonalspråk	ENG	TYS	FRA	ITA	SPA	POL	NED	RUM
Tyskland	Tysk	41,8	97,6	6,0	1,9	3,0	1,9	0,7	0,6
Frankrike	Fransk	24,6	3,3	95,8	2,5	7,8	0,2	0,0	0,3
Italia	Italiensk	13,7	2,7	7,0	94,3	4,1	0,2	0,1	0,6
Spania	Spansk	11,7	2,0	7,4	2,3	95,8	0,1	0,3	1,1
Polen	Polsk	22,0	2,6	0,2	0,6	0,7	94,7	0,1	0,0
Romania	Rumensk	16,3	1,1	3,0	2,0	1,0	0,0	0,0	91,8
Nederland	Nederlandsk	85,9	42,7	12,3	0,4	3,2	0,1	97,7	0,0
Belgia	NED / FRA / TYS	49,0	8,0	65,8	4,2	4,1	1,0	58,7	0,7
Portugal	Portugisisk	28,5	0,4	7,4	0,5	4,5	0,1	0,1	0,1
Tsjekkia	Tsjekkisk	32,1	12,0	3,2	1,1	2,1	2,2	0,0	0,1
Hellas	Gresk	35,1	4,0	3,5	1,6	1,1	0,2	0,0	0,5
Sverige	Svensk	76,2	9,7	4,1	1,3	4,3	0,5	0,7	0,0
Ungarn	Ungarsk	19,2	5,9	0,9	0,7	0,8	0,0	0,0	1,0
Østerrike	Tysk	37,8	90,9	6,8	4,3	2,8	0,3	0,4	0,1
Bulgaria	Bulgarsk	23,5	3,3	2,6	0,7	2,0	0,1	0,6	0,4
Danmark	Dansk	73,2	21,3	3,6	0,5	2,9	0,1	0,9	0,2
Finland	Finsk / Svensk	53,3	5,3	1,1	0,5	0,8	0,3	0,1	0,0
Slovakia	Slovakisk	29,8	13,0	0,9	1,3	1,5	0,9	0,0	0,0
Irland	Engelsk / Irsk	97,5	3,0	6,5	0,9	3,6	3,0	0,2	1,4
Kroatia	Kroatisk	34,3	9,1	2,5	6,1	0,6	0,0	0,0	0,0
Litauen	Litauisk	30,5	4,1	0,4	0,9	0,6	10,6	0,0	0,0
Slovenia	Slovensk	45,2	15,8	0,5	8,4	2,0	0,0	0,0	0,0
Latvia	Latvisk	31,8	3,8	1,1	0,4	0,1	1,4	0,1	0,1
Estland	Estisk	43,8	4,4	0,8	0,3	0,7	0,1	0,0	0,2
Kypros	Gresk	66,5	2,8	3,9	0,8	0,4	0,2	0,7	1,2
Luxembourg	LUX / FRA / TYS	60,0	56,7	88,9	7,6	11,0	1,0	2,7	1,1
Malta	MLT / ENG	79,2	2,0	5,5	33,6	2,2	0,2	0,4	0,3
TOTALT (EU 2024)	—	35,5	25,0	20,3	14,5	13,4	8,7	5,5	4,4

Global innflytelse

• Europeisk kolonisering
• Europeisk innflytelse i Afghanistan
• Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling

Kunst

Mat og drikke

Musikk

Sport

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

• Liechtenstein, Malta, Monaco, Vatikanet (katolsk);
• Hellas (ortodoks)
• Danmark, Island, Norge og Sverige (luthersk).
• England (den anglikanske kirke)

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på sin religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet.^{[trenger referanse]} I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den østortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike og Tyrkia er offisielt sekulære.

Religiøs sammensetning i de største europeiske landene (2020)

Følgende tabell viser den prosentvise religiøse sammensetningen i de 25 landene med over 5 millioner innbyggere for året 2020 (Russland utelatt) som til sammen dekker 95 % av befolkningen i Europa, basert på demografiske data fra Pew Research Center. Tabellen inkluderer kategorier for kristne, personer uten religiøs tilknytning, muslimer og andre religioner (som hinduer, buddhister, jøder og tradisjonelle folkereligioner). Tabellen er sortert i synkende rekkefølge etter landenes folketall. Raden for vektet total viser det samlede gjennomsnittet for hele utvalget basert på landenes faktiske befolkningstall.

Religion i Europa i 2010 og fram mot år 2050

En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.

Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. For øvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.

Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.