| Adolf Deissmann | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. nov. 1866 Langenscheid (Det tyske riket) | ||
| Død | 5. apr. 1937 Wünsdorf (Det tyske riket) | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen Humboldt-Universität zu Berlin | ||
| Far | Adolf Jakob Ernst Friedrich Deissmann | ||
| Parti | Nationalsozialer Verein | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien | ||
| Arbeidssted | Philipps-Universität Marburg Universitetet i Heidelberg Humboldt-Universität zu Berlin | ||
Gustav Adolf Deissmann (eller Deißmann, født 7. november 1866 i Langenscheid i det nettopp prøyssiske hertugdømmet Nassau, død 5. april 1937 i Wünsdorf (nå en bydel i Zossen)) var en tysk protestantisk teolog og papyrolog.
Adolf Deißmann ble professor i Det nye testamentets eksegese i 1897 i Heidelberg og 1908 i Berlin. Han konsentrerte hoveddelen av sitt vitenskapelige arbeid til utforskningen av gresk språk på hellenistisk tid. Han holdt i 1907 forelesninger i Cambridge (han var æresdoktor i teologi ved flere britiske universiteter), i 1910 og i 1918, innbudt av Olaus Petristiftelsen, forelesninger i Uppsala (om Paulus og om den tyske vitenskapelige teologiens betydning for kirkens enhet). Under første verdenskrig var han en av Tysklands åndelige ledere på protestantisk side av konfesjonsskillet, ikke minst gjennom publikasjonen "Evangelische Wochenbriefe" (1914-21).
Gjennom erkebiskop Nathan Söderblom brevvekslet han i 1918 med erkebiskopen av Canterbury, Randall Davidson, for å fremme fred og barmhjertighet. Deißmann ble i 1930 innvalgt som utenlandsk medlem av det svenske Vetenskapsakademien.