Alzheimers sykdom

Alzheimers sykdom
Sammenligning av en normalt aldret hjerne (venstre) og hjernen hos en pasient med Alzheimers sykdom (høyre). Forskjellene er markert.
Område(r)Nevrologi
Symptom(er)Minnetap med innvirkning på dagliglivet, desorientering for tid og sted, vanskeligheter med planlegging og gjennomføring av oppgaver, vanskeligheter med å utføre oppgaver i hjemmet, på arbeidsplassen eller i fritiden, vanskeligheter med å tolke synsintrykk og romforhold, nedsatt eller dårlig dømmekraft, tilbaketrekking fra arbeidsliv og sosialt liv, vanskeligheter med tale- og skriftspråk, stemnings, og personlighetsendringer, feilplassering av ting og tap av evnen til å tenke tilbake, demens
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeG30, F00
ICD-9-kode331.0, 290.1
ICPC-2P70
OMIM104300
DiseasesDB490
MedlinePlus000760
eMedicineneuro/13 
MeSHD000544

Alzheimers sykdom er en tilstand med et gradvis, jevnt og permanent tap av nerveceller i hjernebarken. Nedbrytningen av nerveceller gir nedsatt hukommelse, svekkelse av andre kognitive funksjoner og endringer i personligheten. Omtrent 60–70 prosent av alle med demens har det på grunn av Alzheimers sykdom.

Diagnosen stilles gjerne ved en kombinasjon av tester, bildeundersøkelser og blodprøver.

Lidelsen ble først beskrevet i 1906 av den tyske psykiateren og nevropatologen Alois Alzheimer og er oppkalt etter ham. De fleste som diagnostiseres er over 65 år.

Den mindre utbredte tilstanden Alzheimers sykdom med tidlig debut, også kalt «presenil demens», oppstår langt tidligere.

Innledning

Selv om forløpet av Alzheimers sykdom er unikt for hver enkelt, er det mange felles symptomer. I de tidlige stadiene er det hyppigst observerte symptomet en manglende evne til å huske noe nytt, og vedkommende har vanskelig for å erindre nylig observerte fakta. Ved mistanke om Alzheimers sykdom blir diagnosen vanligvis søkt bekreftet gjennom vurderinger av atferd og kognitive tester (forstandstester), eventuelt med tillegg av billeddiagnostikk av hjernen.

Etter hvert som sykdommen forverres, øker symptomer som forvirring, irritabilitet og aggresjon, humørsvingninger, dårligere språkferdigheter og nedsatt langtidshukommelse. Pasienten trekker seg gjerne mer og mer tilbake etter hvert som sansene svekkes. Det er vanlig at pasienten blir deprimert av å oppleve at ferdigheter og funksjoner forsvinner, noe som ofte fører til at pasienten behandles feil eller dårlig av både pårørende, pleiepersonell, venner og andre. Gradvis går kroppsfunksjonene tapt, noe som til slutt har dødelig utgang.

Prognosen for enkeltpersoner er vanskelig å vurdere. Alzheimers sykdom utvikler seg i en tidsperiode av ukjent lengde, før symptomene blir åpenbare. Lidelsen kan forbli udiagnostisert i mange år. Utviklingen av sykdommen er langsom til å begynne med og får et stadig akselererende forløp. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er stilt er rundt sju år. Færre enn tre prosent av pasientene lever mer enn 14 år etter at de fikk diagnosen.

Årsaken til Alzheimers sykdom er ikke godt forstått. Forskning viser at sykdommen er forbundet med plakk og fiberknuter i hjernen. Dagens behandlinger har liten effekt på symptomene. Ingen behandling som kan stanse utviklingen av sykdommen, er foreløpig tilgjengelig. Noen medikamenter kan hos enkelte pasienter gi et noe bedre funksjonsnivå, men med samme forverring av tilstanden som de ellers ville hatt. Det er gjort et stort antall kliniske studier gjennomført med det mål å identifisere mulige behandlinger.

En rekke tiltak og livsstilstiltak har blitt foreslått for å forebygge Alzheimers sykdom. Det fins lite forskningsmessig dokumentasjon for en sammenheng mellom anbefalinger som blir gitt og redusert nevrodegenerasjon. Psykisk stimulering, mosjon og et balansert kosthold har blitt foreslått for å forebygge og å håndtere sykdommen.

Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes og gradvis gjør pasienten mindre i stand til å ta vare på seg selv, er god ivaretakelse av pasientene viktig. Den viktigste omsorgspersonen er ofte ektefellen eller en nær slektning. Alzheimers sykdom er ofte en stor belastning for omsorgspersoner, både sosialt, psykisk, fysisk og økonomisk. I utviklede land er Alzheimers en av de sykdommene som koster samfunnet mest.

Kjennetegn

Sykdommens forløp er delt i fire trinn, med progressiv forverring.

Pre-demens

De første symptomene relateres ofte feilaktig til alder eller stress. Grundige nevropsykologiske tester kan avsløre mild kognitiv svikt opp til åtte år før en person oppfyller kliniske kriterier for diagnostisering av Alzheimers sykdom. Disse tidlige symptomene kan påvirke de mest komplekse daglige gjøremålene. Den mest merkbare svekkelsen er hukommelsestap, som viser seg som i vansker med å huske nylig innlærte fakta, og manglende evne til å tilegne seg ny informasjon.

Subtile problemer med å løse oppgaver som krever oppmerksomhet, planlegging, fleksibilitet og abstrakt tenkning, eller svekkelser i semantisk minne (minner om betydninger og begrepsrelasjoner), kan også være symptomer på tidlige stadier av Alzheimers sykdom. Apati kan observeres på dette stadiet, og er fortsatt det viktigste, vedvarende, nevropsykiatriske symptomet gjennom hele sykdomsforløpet. De prekliniske stadiene av sykdommen har også blitt kalt mild kognitiv svekkelse, men om dette begrepet betegner en annen diagnose eller identifiserer det første trinnet i Alzheimers, er omstridt.

Tidlig Alzheimers sykdom

Hos personer med Alzheimers sykdom fører gradvis økende svekkelse av læring og hukommelse til slutt til en definitiv diagnose. Hos noen få personer er vanskeligheter med språket, eksekutivfunksjoner, persepsjon (agnosi) eller gjennomføring av bevegelser (apraksi) mer fremtredende enn problemer med hukommelsen. Alzheimers sykdom påvirker ikke all minnekapasitet likt. Eldre minner fra pasientens liv (episodisk minne), fakta som er innlært (semantisk minne) og implisitt hukommelse (kroppens minne om hvordan man gjør ting, som å bruke en gaffel til å spise) påvirkes i mindre grad enn nye minner.

Språkproblemer er hovedsakelig preget av et snevrere ordforråd og redusert ordflyt, noe som gir et generelt fattigere muntlig og skriftlig språk. I denne fasen er personer med Alzheimers sykdom vanligvis i stand til å formidle grunnleggende tanker. Svekkelse i utføring av motoriske oppgaver som skriving, tegning eller påkledning, koordinering av visse bevegelser og vansker med planlegging kan være til stede, men de er ofte lite tydelige for omgivelsene. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienter med Alzheimers sykdom ofte fortsette å utføre mange oppgaver selvstendig, men kan trenge hjelp eller tilsyn med de kognitivt mest krevende aktivitetene.

Moderat Alzheimers sykdom

Sykdommen forverrer seg gradvis, og pasientene blir til slutt avhengige av hjelp. De kan etter hvert ikke utføre de fleste daglige gjøremål. Talevansker blir tydelige og skyldes manglende evne til å huske ord, noe som fører til hyppig feil bruk av ord (parafasi). Lese- og skriveferdigheter går også gradvis tapt. Komplekse bevegelser blir mindre koordinerte når Alzheimers sykdom utvikler seg, slik at risikoen for å falle øker. I løpet av denne fasen forverres hukommelsesproblemene, og det hender at pasienten ikke gjenkjenner nære slektninger. Langtidsminnet, som tidligere var intakt, blir svekket.

Ved tidlig Alzheimers sykdom vil retningssans og romforståelse bli redusert. Ved bilkjøring kan dette resultere i at pasienten kjører i feil retning i kryss som burde være kjente og de kan komme i feil retning ut på motorvei.[trenger referanse]

På grunn av orienteringsproblemer kan balansen bli dårligere fordi synsinntrykkene gir utilstrekkelig informasjon for hva som er opp. Rom med lite kontrast mellom gulv, vegger og tak gir mer svimmelhet og flere fall enn rom med gode kontraster mellom gulv, vegger, tak, taklister gulvlister, dører og dørkarmer. Polerte gulv med refleks kan oppfattes som vannflater hvor pasienten ikke tør å gå.[trenger referanse]

Atferds- og nevropsykiatriske endringer blir mer uttalte. Vanlige symptomer er vandring, irritabilitet og et ustabilt følelsesliv der pasienten for eksempel gråter lett, viser plutselig aggresjon eller gjør motstand mot å ta i mot omsorg. «Sundowning» kan også forekomme, dette er en tilstand hvor personen blir mer forvirret eller agitert sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Omtrent 30 % av pasientene utvikler ulike former for vrangforestillinger. Pasientene mister også innsikt i sykdommen og i sine egne begrensninger (anosognosi). Inkontinens kan tilkomme. Disse symptomene kan være belastende for pårørende og omsorgspersoner. Omsorgsbyrden kan reduseres ved å flytte pasienten fra hjemmet til institusjon.

Pasientene opplever ofte en hjelpeløshet i dagliglivets små og store utfordringer som å kle seg ordentlig, lage seg mat, vaske klær, betale regninger og handle i butikken.

Fremskreden Alzheimers sykdom

I denne siste fasen av Alzheimers sykdom er pasienten helt avhengig av hjelp. Språket er redusert til enkle setninger eller enkelte ord, og til slutt forsvinner taleevnen fullstendig. Til tross for tapet av verbale språkferdigheter, kan pasienter ofte forstå og gjengjelde emosjonelle signaler. Selv om aggressivitet fortsatt kan opptre, er ekstrem apati og utmattelse langt vanligere. Pasientene vil til slutt ikke kunne utføre selv de enkleste oppgaver uten hjelp. Muskelmasse og bevegelsesevne går ned, og pasientene blir til slutt sengeliggende og mister evnen til å spise selv. Alzheimers sykdom er en dødelig sykdom, men dødsårsaken vil typisk være en ytre faktor som infeksjon i et trykksår eller lungebetennelse, ikke selve sykdommen.

Årsaker

Flere konkurrerende hypoteser forsøker å forklare årsakene til sykdommen.

Kjente risikofaktorer er foruten nedsatt hørsel, knyttet til de samme livsstilsfaktorene som har betydning for utvikling av hjerte- og karsykdommer. Høyt blodtrykk, diabetes, fedme og høyt nivå av kolesterol og homocystein, er alle faktorer som øker risikoen for Alzheimers demens. I tillegg øker de risikoen for å få demens som skyldes trange blodårer og hjerneslag, såkalt vaskulær demens. Gjentatte episoder av alvorlig depresjon vil også øke risikoen for Alzheimers sykdom.

Høy alder

Den mest betydningsfulle risikofaktoren for Alzheimers sykdom er høy alder. Jo eldre en person blir, desto større sannsynlighet er det for at vedkommende kan få Alzheimers sykdom. Det fins teorier om at det kan skyldes sviktende energiomsetning i hjerneceller, men sikker årsak vites ikke.

En sykdomsfri befolkning har mellom 10 og 15 demente per tusen personår for alle demens-sykdommer og 5–8 for Alzheimers. Det betyr at halvparten av nye demenstilfeller hvert år er Alzheimers. Høy alder er en hovedrisikofaktor for sykdommen og hyppigheten er ikke lik for alle aldre. Hvert femte år etter fylte 65 år fordobles omtrent risikoen for å få sykdommen, og den øker fra 3 til så mye som 69 per tusen personår. Det er også kjønnsforskjeller, der kvinner har en høyere risiko for å utvikle Alzheimers, særlig blant de som er eldre enn 85 år.

En hypotese hevder at sykdommen er forårsaket av alders-relatert myelinhenfall i hjernen. Demyelinisering fører til forstyrrelser i aksonal transport, noe som fører til tap av nevroner. Jern som utskilles i løpet av myelinhenfall, er antatt å forårsake ytterligere skade. Homeostatiske myelinreparasjonsprosesser bidrar til utvikling av proteinavleiringer som amyloid-beta og tau.

Kolinerge hypotesen

Den eldste, som de fleste tilgjengelige medisinske behandlinger er basert på, er den kolinerge hypotesen, som forklarer Alzheimers som et resultat av redusert syntese av signalstoffet acetylkolin. Den kolinerge hypotesen har ikke lenger bred støtte, hovedsakelig fordi medisiner beregnet på å behandle acetylkolinmangelen ikke har vært særlig effektive. Opptreden av store ansamlinger av proteinet amyloid i nervesystemet, som fører til generalisert nevroinflammasjon, er foreslått som en kolinerg effekt.

Amyloidhypotesen

Amyloidhypotesen ble lansert i 1991 og hevdet at amyloid beta (Aβ)-avleiringer er den grunnleggende årsaken til sykdommen. Støtte for dette synet har en funnet i plasseringen av genet for amyloid-beta-forløperprotein (APP) på kromosom 21, sammen med det faktum at mennesker med Downs syndrom som har en ekstra genkopi, nesten alltid får Alzheimers sykdom i 40-årsalderen. Også APOE4, den viktigste genetiske risikofaktoren for Alzheimers sykdom, fører til stor ansamling av amyloid i hjernen før alzheimerssymptomer oppstår. Dermed skjer Aβ-deponering forut for klinisk Alzheimers. Ytterligere dokumentasjon kommer fra det faktum at transgene mus som uttrykker en mutant form av det menneskelige APP-genet, utvikler fibrillære amyloidplakk og Alzheimerslignende hjernepatologi med spatiale læringsproblemer.

En eksperimentell vaksine fjernet amyloide plakk i tidlige forsøk med mennesker, men hadde ikke noen vesentlig effekt på demens. Forskere har mistenkt ikke-plakk Aβ-oligomerer (aggregater av mange monomerer) som primær sykdomsfremkallende form av Aβ. Disse toksiske oligomerene, også kalt amyloid-avledede diffusible ligander (ADDLs), binder seg til en overflatereseptor på nerveceller og endrer strukturen av synapsen, og forstyrrer derved signaloverføringen mellom nervecellene. En reseptor for Aβ-oligomerer kan være prionproteinet, det samme proteinet som har vært knyttet til kugalskap og den beslektede menneskelige tilstanden, Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Prionproteinet kan potensielt knytte den underliggende mekanismen for de to nevrodegenerative lidelsene til mekanismen bak Alzheimers sykdom.

Amyloid-relatert mekanisme

I 2009 ble det foreslått at en nær slektning av beta-amyloid protein, og ikke nødvendigvis beta-amyloid i seg selv, kan være en årsak til sykdommen. Ifølge denne nye teorien vil en amyloid-relatert mekanisme som poder nevronkoblinger i hjernen i den raske vekstfasen tidlig i livet, kunne bli utløst av aldringsprosesser senere i livet og føre til ødeleggelsen av nerveceller i Alzheimers sykdom. N-APP, et fragment av APP fra peptidets N-terminal, ligner beta-amyloid og spaltes fra APP av et av de samme enzymene. N-APP utløser en selvdestruerende kjede ved å binde seg til en reseptor kalt nevronal dødsreseptor 6 (DR6, også kjent som TNFRSF21). DR6 er i høy grad uttrykt i de menneskelige hjerneregionene som er mest berørt av Alzheimers, så det er mulig at N-APP/DR6-kjeden kan utløses i den aldrende hjernen og gi skade. I denne modellen spiller beta-amyloid en komplementær rolle ved å undertrykke synapsenes funksjon.

En studie fra 2004 fant at deponering av amyloide plakk ikke korrelerer godt med tap av nevroner. Denne observasjonen støtter tau-hypotesen, ideen om at tau-protein-abnormiteter utøser sykdomskaskaden. I denne modellen begynner hyperfosforylert tau å koble seg med andre tråder av tau. Etter hvert danner de nevrofibrillære fiberknuter inne i nervecellene. Når dette skjer, disintegrerer mikrotubuliene, og nervecellens transportsystem kollapser. Resultatet blir først til feil i den biokjemiske signaloverføringen mellom nervecellene, og fører senere til celledød. Herpes simplex-virus type 1 er også blitt hevdet å spille en utløsende rolle hos mennesker som er bærere av de mottakelige versjonene av apoE-genet.

Stress

Oksidativt stress er en vesentlig mekanisme i sykdommens patologi.

Degenerasjon av locus ceruleus

Hos pasienter med Alzheimers sykdom finner en at 70 % av locus coeruleus-celler som avgir noradrenalin, er tapt. Cellene, som i tillegg til sin rolle som nevrotransmittere, lokalt diffunderer fra «knuter» som et endogent, antiinflammatorisk middel i mikromiljøet rundt nervecellene, gliacellene, og blodkar i neocortex og hippocampus. Det er vist at noradrenalin stimulerer mikroglia hos mus til å undertrykke Aβ-indusert produksjon av cytokiner og fagocytosen av Aβ. Funnet kan tyde på at degenerasjon av locus ceruleus kan være ansvarlig for økt Aβ- deponering i alzheimersrammede hjerner.

Histopatologisk bilde av senile plakk i hjernebarken (cerebral cortex) hos en person med Alzheimers sykdom i presenil-stadiet. Sølvimpregnering.

Nevropatologi

Alzheimers sykdom medfører tap av nevroner og synapser i hjernebarken og i enkelte subkortikale regioner. Tapet gir atrofi («henfall») av de berørte regionene, inkludert skader i tinninglappen og parietallappen og deler av frontal cortex og gyrus cinguli. Studier med bruk av MR og PET har vist at størrelsen på bestemte områder av hjernen ble redusert hos pasienter, sammenlignet med tilsvarende bilder fra friske eldre. Samtidig med at størrelsen på hjerneområdene ble redusert, utviklet mild kognitiv svekkelse seg til Alzheimers sykdom hos pasientene.

Både amyloid plakk og neurofibrillære fiberknuter (nevrofibrillære floker) er klart synlige ved mikroskopi av hjernevev fra pasienter rammet av Alzheimers sykdom. Plakk er tette, for det meste uoppløselige avleiringer av amyloid-beta peptid og cellemateriale utenfor og rundt nervecellene. Fiberknuter er oppsamlinger av det microtubuli-assosierte proteinet tau som har blitt hyperfosforylisert og akkumulert inne i cellene. Mange eldre utvikler plakk og fiberknuter som følge av aldring, men hjernen til Alzheimers-pasienter har et større antall plakk i bestemte områder av hjernen, som tinninglappen. Lewy-legemer er ikke sjeldne i alzheimerspasientens hjerne.

Sykdommen starter i hjernen opptil 15 år før en kan oppdage symptomer på sykdommen. Forandringene oppstår omkring og i nerveceller i hjernebarken, men også i dypere deler av hjernen. Cellene skades og dør. Dette fører til at hjernen gradvis blir mindre (hjerneatrofi). Hjerneatrofien rammer først og fremst områder i panne-, tinning- og isselappene som har med assosiasjon å gjøre. Sykdommen starter vanligvis i tinninglappene hvor den rammer områder som hippocampus, amygdala og nucleus basalis Meynert. Den kan også starte i panne- eller isselappene, og da kan de første symptombildene bli ulike de vi pleier å se. Når sykdommen starter i tinninglappene vil redusert hukommelse for «her-og-nå»-hendelser være svekket. Dersom den starter i pannelappene vil språk og oppførsel endre seg. Hvis den derimot starter i isselappene, vil evnen til å orientere seg i rom være svekket. Dette kan føre til at en for eksempel faller fordi det er vanskelig å beregne avstander når en går i ulendt terreng.

Biokjemi

Enzymer virker på APP (amyloid forløperprotein) ved å kutte opp forløperproteinet i mindre biter. Beta-amyloid fragment er viktig i dannelsen av senile plakk i Alzheimers.

Det er mest to former for mikroskopiske endringer som skjer i hjernen, uavhengig av hvilke områder som rammes:

De senile plakkene består av ulike proteiner, men mest av et protein som kalles beta-amyloid, som fins i klumper. De fleste forskere tror at avleiring av beta-amyloid i klumper fører til at fine tråder inne i nervecellene begynner å floke seg. De fine trådene har som normalfunksjon å føre næring til cellene. Disse flokene kalles nevrofibrillære floker. Når slike floker oppstår mister cellene næring, skades og dør.

Alzheimers sykdom er en proteinsykdom (proteopati) knyttet til feil i sammenføyningen av proteiner, forårsaket av opphopning av unormalt brettede A-beta- og tau-proteiner i hjernen. Beta-amyloid er et fragment fra et større protein kalt amyloid forløperprotein (APP), et transmembran-protein som penetrerer nevronets membran. APP er kritisk viktig for nevroners vekst og overlevelse og for reparasjon etter skade. Ved Alzheimers sykdom fører en ukjent prosess til at APP deles opp i mindre fragmenter av enzymer gjennom proteolyse. Ett av disse fragmentene gir opphav til fibriller av beta-amyloid, som danner klumper som avleires utenfor nevronene i tette depoter som kalles senile plakk.

Ved Alzheimers sykdom fører endringer i tau-protein til oppløsningen av mikrotubuli i hjernecellene.

Alzheimers sykdom er også ansett som en tauopati på grunn av unormal oppsamling av tau-protein. Hver nervecelle har et cytoskjelett, en intern støttestruktur som delvis består av strukturer som kalles mikrotubuli. Mikrotubuliene er en form for kanaler som fører næringsstoffer og molekyler fra cellelegemet til endene av aksonene og tilbake. Et protein kalt Tau stabiliserer mikrotubuli når det er fosforylert, og kalles derfor et mikrotubulus-assosiert protein. Ved Alzheimers sykdom gjennomgår tau kjemiske endringer og blir hyperfosforylert. Proteinet begynner da å koble seg sammen med andre tråder og det dannes neurofibrillære fiberknuter. Til slutt går nevronets transportsystem i oppløsning.

Sykdomsmekanisme

Nøyaktig hvordan forstyrrelsene i produksjon og opphoping av beta-amyloid-peptid gir opphav til Alzheimer-patologi er ikke kjent. Amyloid-hypotesen peker tradisjonelt på opphopning av beta-amyloid-peptider som den sentrale hendelsen som utløser nedbryting av nevroner. Opphoping av amyloid-fibriller, som antas å være den giftige formen for proteinet, forstyrrer cellens kalsium-ion-homeostase og induserer programmert celledød (apoptose). Det er også kjent at Aβ selektivt bygger seg opp i mitokondriene i cellene i Alzheimers-pasienters hjerne, der det også hemmer visse enzymfunksjoner og utnyttelse av glukose hos nevronene.

Ulike inflammatoriske prosesser og cytokiner kan også ha en rolle i patologien bak Alzheimers sykdom. Betennelse er en vanlig markør for vevsskade ved alle sykdommer, og kan enten være sekundær til vevsskade ved Alzheimers sykdom eller utgjøre en markør for en immunologisk respons.

Endringer i fordelingen av ulike nevrotrope faktorer og i uttrykket til reseptorer som hjernederivert nevrotrop faktor (BDNF) har blitt beskrevet ved Alzheimers sykdom.

Genetikk

Det fins to former for arvelighet (genetisk predisposisjon). Den ene typen, som er sjelden, kalles autosomal dominant arvelighet. Den andre formen for arvelighet er genvarianter (polymorfismer), som øker risikoen for sykdom.

Det fins mange genfeil som kan føre til Alzheimers sykdom, men så langt har vi kjennskap til feil på tre kromosomer som kan føre til sykdommen: genfeil på kromosom 1, kromosom 14 og kromosom 21. Genfeil på kromosom 14 er den varianten som hyppigst fører til Alzheimers sykdom. Dominant arvelig Alzheimers sykdom er årsaken hos mindre enn én prosent av alle med sykdommen. Vanligvis oppstår den arvelige formen for Alzheimers sykdom midt i 50-årsalderen. De aller fleste tilfeller av Alzheimers sykdom opptrer sporadisk, noe som betyr at sykdommen ikke er arvelig, selv om bestemte gener gir risiko for å utvikle sykdommen. Den andre ytterligheten er familiære former for autosomal-dominant arv, som vanligvis opptrer før fylte 65 år. Forekomsten av denne formen for Alzheimers sykdom er 0,1 prosent.

De fleste tilfeller av autosomal dominant, arvelig Alzheimers kan tilskrives mutasjoner i ett av tre gener: amyloid forløperprotein (APP) og preseniliner 1 og 2. De fleste mutasjoner i APP og presenilin-gener øker produksjonen av et lite protein kalt Aβ 42, som er den viktigste komponenten i senile plakk. Noen av mutasjonene endrer bare størrelsesforholdet mellom Aβ42 og andre viktige varianter, for eksempel Aβ40, uten å øke Aβ42-nivåer. Dette tyder på at presenilin-mutasjoner kan forårsake sykdom, selv om den lavere totale mengden Aβ som er produsert kan peke på andre roller for presenilin eller en rolle for endringer i funksjonen av APP og /eller fragmentene av det enn Aβ.

De fleste tilfeller av Alzheimers sykdom viser ikke autosomal-dominant arv og kalles sporadisk opptredende Alzheimers sykdom. Genetiske forskjeller kan likevel være risikofaktorer. Den mest kjente genetiske risikofaktoren er arv av ε4-allelet av apolipoprotein E (APOE). Mellom 40 og 80 % av pasientene med Alzheimers sykdom har minst ett apoE4 allel. APOE4-allelet øker risikoen for sykdommen til det tredobbelte hos toeggede tvillinger og med 15 ganger hos eneggede tvillinger. Genetikere er enige om at mange andre gener også fungerer som risikofaktorer eller har beskyttende effekter, og påvirker utviklingen av sent debuterende Alzheimers sykdom. Over 400 gener har blitt testet for tilknytning til sent innsettende sporadisk opptredende Alzheimers sykdom, de fleste uten resultat.

En form for arvelighet er knyttet til at varianter (polymorfismer) i et naturlig gen uten feil, kan øke risikoen for sykdom. Disse kaller vi sårbarhetsvarianter av et gen. Vi kjenner til mange slike varianter av naturlige gener som kan øke risikoen for Alzheimers sykdom. Dersom en person har den bestemte genvarianten fra én av foreldrene dobles risikoen for Alzheimers sykdom. Hvis man har arvet denne varianten fra begge foreldrene, er risikoen så høy som 50 prosent. Genvarianten øker kun risikoen for, og er ikke årsaken til Alzheimers sykdom. Mange med Alzheimers sykdom har ikke den bestemte genvarianten.

Diagnostikk

PET-scan av hjernen til en person med Alzheimers som viser et tap av funksjon i tinninglappen
Foto: US National Institute on Aging, Alzheimer's Disease Education and Referral Center

Alzheimers sykdom blir vanligvis diagnostisert klinisk utfra pasientens sykehistorie, sammenholdt med slektningers historie, og kliniske observasjoner, basert på tilstedeværelse av karakteristiske nevrologiske og nevropsykologiske funksjoner, og fravær av andre mulige sykdommer. Avansert medisinsk billeddiagnostikk med computertomografi (CT) eller magnetisk resonans-imaging (MRI), og med «single photon emission computed tomografi» (SPECT) eller «positron-emisjons-tomografi» (PET) kan brukes til å ekskludere annen cerebral patologi, og andre undergrupper av demens. Videre kan teknikken predikere (forutsi) overgangen fra prodromalstadier (mild kognitiv svekkelse) til Alzheimers sykdom.

Vurdering av hvordan pasienten fungerer intellektuelt, inkludert minnetesting, kan videre karakterisere sykdommens stadier. Medisinske organisasjoner har utviklet diagnostiske kriterier for å lette og standardisere den diagnostiske prosessen for praktiserende leger. Diagnosen kan bekreftes med svært høy nøyaktighet ved obduksjon når hjernematerialet er tilgjengelig og kan bli undersøkt histologisk.

I utredningen er det viktig å utelukke depresjon som noen ganger kan være så alvorlig at symptomene kan forveksles med det som sees i starten av Alzheimers sykdom. Hos gamle kan også en akutt sykdom eller en legemiddelbivirkning kunne føre til forvirring (delirium) og symptomene kan være de samme som en ser ved Alzheimers sykdom. Alzheimers sykdom utvikler seg riktignok langsomt over år, mens en forvirringstilstand oftest kommer brått, over dager eller uker.

Alzheimers sykdom må og kan skilles fra andre årsaker til demens, som vaskulær demens, det vil si demens etter hjerneslag eller demens som oppstår på grunn av trange blodårer. Sykehistorien og resultatet fra CT- eller MR-undersøkelse kan gi svar på om det ene eller det andre foreligger. Hos personer over 80 år med demens ser man ofte at begge typer demens kan være til stede samtidig. En annen form for demens ser en hos personer med lewylegemesykdom. Dette er en demenssykdom hvor en ser de samme motoriske symptomene som er til stede ved Parkinsons sykdom. Personer med denne typen demens har ofte også vrangforestillinger og synshallusinasjoner som kan komme og gå. MR-undersøkelse og DAT-skanning (dopamin transporter-skanning) kan være til hjelp for å skille lewylegemesykdom fra Alzheimers sykdom.

Hos unge personer med demens kan Alzheimers sykdom forveksles med frontallappdemens, men vanligvis er de typiske første symptomene ved denne type demens enten nedsatt språkfunksjon eller endring av atferd og personlighet. Undersøkelse av ryggmargsvæske og MR kan være til hjelp for å skille mellom de to typene demens.

Diagnostiske kriterier

De amerikanske organisasjonene The National Institute of Neurological and Communicative Disorders and Stroke (NINCDS) og Alzheimer's Disease and Related Disorders Association (ADRDA, nå kjent som Alzheimer's Association), etablerte den mest brukte NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier for diagnosen i 1984. Kriteriene ble grundig revidert i 2007.

Disse kriteriene krever at både kognitiv svekkelse og et mistenkt demenssyndrom er til stede, bekreftet ved nevropsykologisk testing som konkluderer med mulig eller sannsynlig Alzheimers. En histopatologisk bekreftelse inkludert en mikroskopisk undersøkelse av hjernevev er nødvendig for en definitiv diagnose. God statistisk reliabilitet og validitet har blitt vist mellom de diagnostiske kriteriene og definitiv histopatologisk bekreftelse. Åtte kognitive domener er mest svekket i Alzheimers – minne, språk, perseptuelle ferdigheter, oppmerksomhet, konstruerende evner, orientering, problemløsning og funksjonsevne. Disse domenene er sammenfallende med NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier som angitt i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV-TR) publisert av American Psychiatric Association.

Diagnostiske verktøy

Nevropsykologiske screeningtester kan være til hjelp i diagnostisering av Alzheimers. Testene innebærer at pasientene må kopiere tegninger lik den som vises på bildet, huske ord, lese og subtrahere tall.

En vanlig diagnostisk utredning starter med en samtale med den det gjelder og en pårørende som kjenner vedkommende godt. I samtalen spør legen om endringer av hukommelse, oppførsel og funksjon i dagliglivet. Neste steg er å utføre psykologiske tester. Det fins mange typer tester for å avdekke tegn til Alzheimers sykdom. Noen ganger kan en lege med erfaring anvende slike tester, andre ganger må en spesialist i nevropsykologi konsulteres. Neste skritt er en fullstendig kroppslig undersøkelse, inklusiv blodprøvetaking og en bildeundersøkelse av hjernen.

Nevropsykologiske tester som Mini Mental Status (MMS) er mye brukt for å evaluere kognitiv svikt. Mer omfattende testing er nødvendig for å få resultater med høy pålitelighet, særlig i de tidligste stadier av sykdommen. Omsorgspersoner kan gi viktig informasjon om evnen til å gjennomføre vanlige daglige gjøremål, og hvordan vedkommendes mentale fungering har blitt dårligere over tid. Omsorgspersoners synspunkter er særlig viktige, ettersom en person med Alzheimers sykdom ofte ikke er klar over sin egen svekkelse. Mange ganger har også familiene vanskeligheter med å oppdage de første demenssymptomene og er ikke i stand til å formidle nøyaktig informasjon til legen.

En annen, nyere og objektiv markør for sykdommen, er analysen av spinalvæske for amyloid beta- eller tau-proteiner. Testen omfatter både totalt tau-protein og fosforylert tau-181P-protein-konsentrasjoner. Når man søker etter disse proteinene ved hjelp av en spinalpunksjon kan en forutsi utbruddet av Alzheimers med en sensitivitet på mellom 94 og 100 %. Påvisning av proteiner sammen med eksisterende bildediagnostiske teknikker setter leger i stand til å identifisere pasienter med signifikant hukommelsestap og som allerede er i ferd med å utvikle sykdommen. Spinalvæske-testene er kommersielt tilgjengelige, i motsetning til den nyeste billeddiagnostiske teknologien. Alzheimers sykdom ble i en studie i 2010 diagnostisert hos en tredjedel av personer som ikke har noen symptomer, noe som betyr at sykdommen oppstår lenge før symptomene tilkommer.

Supplerende tester gir ekstra informasjon om aspekter ved sykdommen eller benyttes for å utelukke andre diagnoser. Blodprøver kan identifisere andre årsaker til demens enn Alzheimers sykdom, årsaker som i sjeldne tilfeller kan være reversible. Det er vanlig å utføre tester på skjoldbruskkjertelfunksjonen, vurdere vitamin B12-status, utelukke syfilis, utelukke metabolske problemer (inkludert tester for nyrefunksjonen, elektrolyttnivåer og for diabetes), vurdere nivåer av tungmetaller (for eksempel bly, kvikksølv) og anemi. Det er også nødvendig å utelukke delir.

Psykologiske tester for depresjon er også i bruk, fordi depresjon kan sammenfalle med Alzheimers sykdom, og være et tidlig tegn på kognitiv svikt, vel så viktig er at depresjon kan være årsaken til kognitiv svikt, en svikt som kan gå tilbake ved vellykket behandling av depresjonen.

Billeddiagnostikk

Når de er tilgjengelige som diagnostiske verktøy, brukes single photon emission computed tomography (SPECT) og positronemisjonstomografi (PET) til å bekrefte en Alzheimers-diagnose i forbindelse med undersøkelse av mental status. Hos en person som allerede har demens, synes SPECT å være overlegen i å skille Alzheimers sykdom fra andre mulige årsaker, sammenlignet med vanlige psykiske tester og analyse av personens medisinske historie. Fremgangen har ført til forslag om nye diagnostiske kriterier.

En ny teknikk som kalles PiB PET, har blitt utviklet for direkte og tydelig billedbehandling av beta-amyloid-avleiringer in vivo ved hjelp av en «tracer» som binder seg kun til A-beta-avleiringer. PiB-PET bruker karbon-11 PET-scanning. Nylige studier antyder at PiB-PET er 86 % nøyaktig i å forutsi hvilke personer med mild kognitiv svikt som vil utvikle Alzheimers sykdom i løpet av to år, og 92 % nøyaktig i å utelukke sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom.

Et lignende radiologisk stoff for PET-skanning kalt florbetapir-fluor-18, eller bare florbetapir, som inneholder det mer tidsstabile, radioaktive fluor-18, har blitt utviklet og testet som et mulig diagnoseverktøy for Alzheimers. I likhet med PiB binder florbetapir seg til beta-amyloid, men på grunn av bruken av fluor-18 har stoffet en halveringstid på 110 minutter, i motsetning til PiBs radioaktive halveringstid på bare 20 minutter. Wong med flere fant at jo lenger levetiden var for traceren, jo mer hopet den seg opp i hjernen til Alzheimer-pasientene, særlig i regionene kjent for å være assosiert med beta-amyloid avleiringer.

En systematisk oversikt mener at amyloid-bildeteknikker i årene fremover sannsynligvis vil bli brukt som et supplement til andre markører, snarere enn som et alternativ.

Volumetrisk MR kan oppdage endringer i størrelsen av hjerneregionene. Måling av de regionene som atrofierer under utvikling av Alzheimers sykdom er lovende som en diagnostisk indikator, og kan vise seg billigere enn andre billedfremstillende metoder.

Nyere studier tyder på at metabolitt-nivåer i hjernen kan brukes som biomarkører for Alzheimers sykdom.

Forebygging

Intellektuelle aktiviteter som å spille sjakk eller vanlig samvær med andre har vært knyttet til redusert risiko for Alzheimers sykdom i epidemiologiske studier, men ingen årsakssammenheng er funnet. Sjakkspiller, olje på lerret av Honoré Daumier (1808–1879).

I dag fins det ingen endelig dokumentasjon for at ett bestemt tiltak effektivt forebygger Alzheimers sykdom. Regelmessig fysisk, mental og sosial aktivitet gjennom livet kan beskytte mot eller forsinke utvikling av Alzheimers sykdom. Mange studier rundt i verden av tiltak for å hindre eller forsinke utbruddet av Alzheimers sykdom har ofte gitt samsvarende resultater. Epidemiologiske studier har sett på sammenhenger mellom faktorer som er mulige å påvirke, og sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom i en befolkningsgruppe. Kjente faktorer er kosthold, risiko for hjerte- og karsykdom, medikamenter og intellektuelle aktiviteter. Bare videre forskning, herunder kliniske studier, vil avdekke om å påvirke disse faktorene i gunstig retning kan bidra til å forebygge Alzheimers sykdom.

Selv om risikofaktorer for hjerte- og karsykdom, som hyperkolesterolemi, hypertensjon, diabetes og røyking er assosiert med høyere risiko for Alzheimers sykdom, har ikke statiner, som er kolesterolsenkende medisiner, effektivt kunnet forebygge eller bedre sykdommen. Det er mulig at ingrediensene som frukt og grønnsaker, brød, hvete og andre kornprodukter, olivenolje, fisk og rødvin, hver for seg eller i kombinasjon kan redusere risikoen for og utviklingen av Alzheimers sykdom. Mer usikkert er det om kosthold spiller noen rolle generelt, men enkelte studier har vist at personer som spiser mye fet fisk og mye grønnsaker, er mindre utsatt for å få Alzheimers sykdom. Det fins begrenset dokumentasjon på at lett til moderat bruk av alkohol, særlig rødvin, er forbundet med lavere risiko for Alzheimers sykdom.

Vitaminer har vært foreslått å kunne forebygge Alzheimers sykdom, men en har ikke funnet en godt dokumentert effekt:

Langvarig bruk av ikke-steroide anti-inflammatoriske medikamenter (NSAIDs) er blitt knyttet til redusert sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom. Undersøkelser av vev fra avdøde personer (post mortem-studier), dyremodeller, og in vitro-undersøkelser støtter også teorien om at NSAIDs kan redusere betennelser relatert til amyloide plakk. De undersøkelsene som har testet ut NSAIDs brukt som palliativ behandling, har ikke vist positive resultater. Hormonbehandling, som tidligere ble benyttet, antas ikke lenger å forebygge demens, og kan i noen tilfeller være assosiert med demens. Det fins sprikende og lite overbevisende dokumentasjon for at ginkgo biloba har positiv effekt på kognitiv svikt og demens, og en undersøkelse konkluderer med at midlet ikke reduserer forekomsten av Alzheimers sykdom. En studie over 21 år fant at middelaldrende personer som drakk 3–5 kopper kaffe hver dag, hadde en 65 % redusert risiko for demens sent i livet.

Personer som deltar i intellektuelt stimulerende aktiviteter som å lese, spille brettspill, løse kryssord, spille musikkinstrumenter eller delta i vanlig sosialt samvær, har en mindre risiko for Alzheimers sykdom. Dette er forenlig med kognitiv reserve-teorien, som sier at noen livserfaringer gir mer effektiv nevral funksjon, noe som utgjør en form for kognitiv «reserve» som forsinker demens-symptomene. Utdanning forsinker utbruddet av Alzheimers syndrom, men er ikke relatert til tidligere død etter diagnose. Fysisk aktivitet er også forbundet med redusert risiko for Alzheimers.

Røyking er en betydelig risikofaktor for Alzheimers sykdom. Systemiske markører i det medfødte immunsystemet er risikofaktorer for sent innsettende Alzheimers.

Behandling

Det finnes ingen helbredende behandling for Alzheimers sykdom. De behandlinger som er tilgjengelige, lindrer symptomene i beskjeden grad. Dagens behandlinger kan deles inn i medikamenter, psykososiale tiltak og omsorgstiltak.

Medikamentell behandling

Tre-dimensjonal molekylær modell av donepezil, en acetylkolinesterase-hemmer som benyttes i behandlingen av symptomer ved Alzheimers sykdom

Preklinisk forskning viste at benfotiamine forbedret den kognitive evnen til personer med Alzheimers sykdom. Benfotiamine forbedret den kognitive evnen til pasienter med mild til moderat Alzheimers sykdom, uavhengig av amyloid akkumulert i hjernen. En klinisk studie på virkningen av benfotiamine på pasienter med Alzheimers sykdom er utført.

Molekylstrukturen til memantin, et medikament benyttet ved langt fremskreden Alzheimers sykdom

Fire medisiner er nå godkjent av offentlige instanser som for eksempel den amerikanske Food and Drug Administration (FDA) og European Medicines Agency (EMA). Alle behandler kognitive uttrykk for Alzheimers sykdom. Tre er acetylkolinesterase-hemmere og den siste er memantin, en NMDA-reseptor antagonist. Ingen medikamenter ser ut til å utsette eller stanse utviklingen av sykdommen.[trenger referanse]

Redusert aktivitet i kolinerge nevroner er et velkjent trekk ved Alzheimers sykdom. Acetylkolinesterase-hemmere reduserer hastigheten på nedbrytningen av acetylkolin (ACH). Dermed øker konsentrasjonen av ACH i hjernen. Kolinesterasehemmere godkjent for behandling av Alzheimers symptomer er donepezil (preparatnavn Aricept), galantamin (Razadyne) og rivastigmin (Exelon og Exelon Patch). Det fins dokumentasjon for at medikamentene har effekt ved mild til moderat Alzheimers sykdom, og noe dokumentasjon for effekt når sykdommen er langt fremskreden. Bare donepezil er godkjent for behandling av fremskreden Alzheimers demens. Bruken av legemidlene ved mild kognitiv svikt er ikke vist å forsinke utvikling av Alzheimers sykdom. De vanligste bivirkningene er kvalme og oppkast som begge er knyttet til kolinergt overskudd. Bivirkningene oppstår hos omkring 10–20 % av pasientene og er milde til moderat alvorlige. Mindre vanlige bivirkninger er muskelkramper, nedsatt hjerterytme (bradykardi), redusert appetitt og vekt, og økt magesyreproduksjon.

Glutamat er en nyttig eksitatorisk nevrotransmitter i nervesystemet, men store mengder av transmitteren i hjernen kan gi celledød. Prosessen bak kalles eksitotoksisitet og inkluderer en overstimulering av glutamatreseptorene. Eksitotoksisitet forekommer ikke bare ved Alzheimers sykdom, men også ved andre nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Memantin (preparatnavn Akatinol, Axura, Ebixa / Abixa, Memox og Namenda), er en nonkompetitiv NMDA-reseptor-antagonist først benyttet mot influensa. Memantin virker på det glutamaterge systemet ved å blokkere NMDA-reseptorer og hemme overstimulering av glutamat. Memantin har vist seg å være moderat effektiv i behandling av moderat til alvorlig Alzheimers sykdom. Effekten i de tidlige stadiene av Alzheimers sykdom er ukjent. Rapporterte bivirkninger av memantin er sjeldne og milde, inkludert hallusinasjoner, forvirring, svimmelhet, hodepine og tretthet. Kombinasjonen av memantin og donepezil har vist seg å ha «statistisk signifikant, men klinisk marginal effekt».

Antipsykotiske legemidler er i beskjeden grad nyttige for å redusere aggresjon og psykose hos pasienter med Alzheimers sykdom og atferdsproblemer, men er forbundet med alvorlige bivirkninger, for eksempel cerebrovaskulære hendelser og bevegelsesvansker. Midlene skal derfor ikke benyttes rutinemessig. Når de brukes på lang sikt, har de vist seg å være assosiert med økt dødelighet.

Medisinsk marihuana synes å være effektiv i å forsinke Alzheimers sykdom. Den aktive ingrediensen i marihuana, THC, hindrer avleiringer i hjernen som assosiert med Alzheimers sykdom. THC ble funnet å hemme acetylcholinesterase mer effektivt enn kommersielt markedsførte legemidler. THC ble også funnet å forsinke amylogenese.

For aller første gang er en medisin som kan bremse selve utviklingen av Alzheimers sykdom blitt godkjent i EU, og dermed også i Norge gjennom EØS-avtalen. Legemidlet lecanemab (merkenavn Leqembi), utviklet av svenske Bioarctic i samarbeid med japanske Eisai, er godkjent for behandling av mild kognitiv svikt og mild demens forårsaket av Alzheimers sykdom. Dette er historisk, fordi alle tidligere medisiner bare lindret symptomer. Lecanemab retter seg mot opphopning av beta-amyloid i hjernen og fjerner nesten all synlig amyloid på bildediagnostikk, men har samtidig kun vist moderat symptomlindring i kliniske studier. Det er godkjent to slike nye legemidler i Europa – lecanemab og donanemab. Beslutningen om disse vil bli tilbudt i det offentlige norske helsevesenet forventes i løpet av 2026. Effekten er altså reell, men beskjeden. Medisinen er bare godkjent for pasienter som ikke har to kopier av risikogenet APOE ε4, og bivirkninger kan være hjernehevelse og små blødninger, noe som krever regelmessig MR-oppfølging.

Psykososiale tiltak

Et rom som er spesielt utformet for sensorisk integreringsterapi, også kalt snoezelen, er en følelsesorientert, psykososial intervensjon for personer med demens.

Psykososiale tiltak brukes som et supplement til medikamentell behandling og kan inndeles i atferds-, følelses-, kognisjons- eller stimulerings-orienterte tilnærminger. Lite forskning om effekten er publisert, og er sjelden spesifikk for Alzheimers sykdom, men handler i stedet om demens generelt.

Ved atferdsmessige tiltak er målet å identifisere og redusere utløsende hendelser for, og konsekvenser av, problematferd. Denne tilnærmingen har ikke hjulpet pasienten til å fungere bedre generelt, men kan bidra til å redusere spesifikk problematferd, som for eksempel inkontinens. Det mangler data av høy kvalitet om effektiviteten av disse teknikkene for andre atferdsproblemer, som vandring.

Emosjonelt orienterte tiltak omfatter erindringsterapi, valideringsterapi, støttende psykoterapi, sensorisk integrasjon (snoezelen) og simulert tilstedeværelsesterapi. Støttende psykoterapi har vært gjenstand for få eller ingen formelle vitenskapelige studier, men noen leger finner tiltaket nyttig for å hjelpe mildt rammede pasienter med å tilpasse seg sykdommen. Erindringsterapi (RT) innebærer å drøfte tidligere erfaringer individuelt eller i gruppe, ofte ved hjelp av fotografier, husholdningsartikler, musikk og lydopptak, eller andre kjente elementer fra fortiden. Selv om det fins få kvalitetsstudier av effekten av RT, kan tiltaket være gunstig for kognisjon og humør.

Simulert tilstedeværelsesterapi (SPT) er basert på tilknytningsteorier og innebærer å spille av et opptak med stemmene til de nærmeste slektningene til pasienten. Det finnes delvis dokumentasjon som tyder på at SPT kan redusere problematferd. Valideringsterapi tar utgangspunkt i betydningen det har å akseptere virkeligheten og å erkjenne det som er sant for et annet menneske, mens sensorisk integrasjon benytter øvelser som har som mål å stimulere sansene. Det fins dokumentasjon som viser nytte av disse terapiene.

Målet med kognisjons-orienterte behandlinger, som inkluderer virkelighetsorientering og kognitiv gjenlæring, er å redusere kognitiv svikt. Virkelighetsorientering består i å presentere informasjon om tid, sted eller person for å lette pasientens forståelse av sine omgivelser og hvor vedkommende hører hjemme i omgivelsene. Kognitiv gjenlæring tar sikte på å forbedre nedsatt kapasitet ved å øve opp mentale evner. Begge tiltakene har vist noe effekt i å bedre kognitiv kapasitet, men i enkelte studier var effektene forbigående, og negative effekter, som frustrasjon, har også blitt rapportert.

Stimuleringsorienterte behandlinger inkluderer kunst, musikk og kjæledyrterapi, mosjon og alle andre typer fritidsaktiviteter. Stimulering som et middel for å bedre atferd, humør, og, i mindre grad, funksjon, har i beskjeden grad støtte i forskning. Selv om effektene er viktige, er den viktigste begrunnelsen for å benytte stimuleringsterapi å endre pasientens rutiner.

Omsorg

Siden Alzheimers sykdom ikke kan helbredes, og lidelsen gradvis gjør folk ute av stand til å klare seg selv, er omsorgstiltak den viktigste behandlingen. Gjennom hele forløpet av sykdommen må pasienten ivaretas på en god måte.

I tidlige og moderate stadier vil tilpasninger av bomiljøet og pasientens livsstil kunne øke pasientsikkerheten og redusere belastningen på omsorgspersonene. Eksempler på slike tilpasninger er å hjelpe pasienten til å følge forenklede rutiner, bruk av sikkerhetslåser, og merking av husholdninggjenstander, for å hjelpe pasienten til å bruke vanlige hjelpemidler i hverdagslivet. Pasientene kan bli ute av stand til å spise selv, og trenger da å få maten i mindre biter, eller most. Når svelgvansker oppstår, kan bruk av materør være nødvendig. I slike tilfeller er det viktige at omsorgspersoner og pårørende vurderer både den medisinske effekten og den etiske siden av tiltaket. Bruk av fysisk tvang kan i sjeldne tilfeller være nødvendig for å hindre skade på pasientene eller deres omsorgspersoner.

Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienten få forskjellige medisinske problemer, slik som sykdommer i munnhulen, og tannsykdomer, trykksår, feilernæring, hygieneproblemer eller luftveis- hud- eller øyeinfeksjoner. Oppmerksom pleie kan forhindre problemene, men behandling ved fagpersonell er nødvendig når plagene oppstår. I de siste fasene av sykdommen, hos den etter hvert døende pasienten, er behandlingen sentrert om å lindre ubehag.

En liten studie konkluderer med at når omsorgspersonene til en pasient hadde en realistisk forståelse av prognosen og de kliniske komplikasjonene ved sen demens, så var sannsynligheten for å overbehandle døende pasienter, lavere.

Prognose

Uførhetsjusterte leveår for Alzheimer og andre demenssykdommer per 100.000 innbyggere i 2004.
  Ingen data
  ≤ 50
  50–70
  70–90
  90–110
  110–130
  130–150
  150–170
  170–190
  190–210
  210–230
  230–250
  ≥ 250

Tidlige stadier av Alzheimers sykdom er vanskelige å diagnostisere. En definitiv diagnose stilles vanligvis når kognitiv svikt hindrer pasienten i å utføre daglige gjøremål, selv om personen fortsatt kan bo for seg selv. Symptomene vil utvikle seg fra først å omfatte milde kognitive problemer, som for eksempel hukommelsestap, til å omfatte både kognitive og ikke-kognitive forstyrrelser, som til slutt eliminerer enhver mulighet for selvstendig liv.

Forventet levealder hos folk med sykdommen er redusert. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er satt er rundt sju år. Færre enn 3 % av pasientene lever mer enn fjorten år. Sykdomstegn som har vært signifikant assosiert med redusert overlevelse, er alvorlig kognitiv svikt, nedsatt funksjonsnivå, fall, og nevrologiske forstyrrelser. Andre sykdommer, som hjerteproblemer, diabetes, eller tidligere alkoholmisbruk er også assosiert med kortere overlevelse. Selv om lav alder ved sykdomsdebut gir høyere forventet levealder, sammenlignet med høy alder ved sykdomsdebut, er den forventede levetiden hos yngre pasienter betydelig redusert sammenlignet med forventet levetid hos friske jevnaldrende. Menn har lavere forventet levealder, sammenlignet med kvinner.

Sykdommen er den underliggende dødsårsak i 70 % av alle tilfeller. Lungebetennelse og dehydrering er de hyppigste umiddelbare dødsårsakene, mens kreft er en mindre hyppig dødsårsak, sammenlignet med den generelle befolkningen.

Epidemiologi

Insidens
etter fylte 65
AlderNye tilfeller
per tusen
personer årlig
65–69  3
70–74  6
75–79  9
80–84 23
85–89 40
90–     69

To viktige mål brukes i epidemiologiske studier: insidens og prevalens. Insidens er antall nye tilfeller per enhet av person og tid (vanligvis antall nye tilfeller per tusen personer årlig), mens prevalensen er det totale antall tilfeller av sykdommen i befolkningen til enhver tid.

Utbredelse av Alzheimers i populasjoner er avhengig av ulike faktorer, inkludert forekomst og overlevelse. Siden forekomst av Alzheimers øker med alderen, er det spesielt viktig å inkludere gjennomsnittsalderen i befolkningen. Om lag tre prosent av alle personer over 65 år har denne sykdommen. Blant dem over 80 år er 12–15 prosent rammet i større eller mindre grad. Verdens helseorganisasjon anslår at i 2005 hadde 0,379 % av mennesker over hele verden demens, og at forekomsten vil øke til 0,441 % i 2015 og til 0,556 % i 2030. Andre studier har kommet til lignende konklusjoner. En annen studie beregnet at i 2006 var 0,40 % av verdens befolkning (område 0,17–0,89 %; absolutte tall 26.6 million 11.4–59.4 million ) rammet av Alzheimers, og at prevalens ville tredobles, og det absolutte antallet ville firedobles i løpet av 2050.

Historikk

Alois Alzheimers pasient Auguste Deter i 1902. Hennes sykdom var det første beskrevne tilfellet av lidelsen som senere fikk navnet Alzheimers sykdom.

De gamle greske og romerske filosofene og legene forbandt alderdom med økende demens. Det var ikke før i 1901 at den tyske psykiateren Alois Alzheimer oppdaget det første tilfellet av lidelsen som ble kjent som Alzheimers sykdom, hos en femti år gammel kvinne som han kalte Auguste D. Alzheimer fulgte kvinnen frem til hun døde i 1906, da han rapporterte tilfellet offentlig. I løpet av de neste fem årene ble elleve lignende saker rapportert i den medisinske litteraturen. Noen av forfatterne benyttet allerede betegnelsen Alzheimers sykdom. Lidelsen ble først beskrevet som en egen sykdom av Emil Kraepelin etter å ha tonet ned noen av de kliniske (vrangforestillinger og hallusinasjoner) og patologiske funnene (arteriosklerotiske endringer) som finnes i den opprinnelige rapporten om Auguste D. Han inkluderte Alzheimers sykdom, også kalt presenil demens av Kraepelin, som en subtype av senil demens i den åttende utgaven av hans Textbook of Psychiatry, utgitt i 1910.

I mesteparten av 1900-tallet var diagnosen Alzheimers sykdom reservert for personer mellom 45 og 65 år som hadde utviklet symptomer på demens. Terminologien ble endret etter 1977 da en konferanse om Alzheimers sykdom konkluderte med at de kliniske og patologiske manifestasjoner av presenil og senil demens var nesten identiske. Forfatterne la til at de sammenfallende symptomene ikke utelukker muligheten for at årsakene var forskjellige. Dette førte til slutt til diagnostisering av Alzheimers sykdom uavhengig av alder. Begrepet senil demens av Alzheimers type (SDAT) ble i en periode benyttet for å beskrive tilstanden hos mennesker over 65 år, mens klassisk Alzheimers sykdom ble benyttet for de yngre. Begrepet Alzheimers sykdom ble til slutt formelt vedtatt i medisinsk nomenklatur for å beskrive personer i alle aldre med et karakteristisk, vanlig symptommønster, sykdomsforløp og nevropatologi.

Samfunn og kultur

Sosiale kostnader

Demens, og spesielt Alzheimers sykdom, er i Europa og USA en av de sykdommer som koster samfunnet mest. Kostnadene i andre land som Argentina og Sør-Korea er også høye og økende. Kostnadene vil trolig øke etter hvert som befolkningen blir eldre, og bli et viktig samfunnsproblem. Alzheimers-relaterte kostnader omfatter direkte helseutgifter som sykehjemsomsorg og hjemmesykepleie, men også indirekte kostnader som for eksempel tapt produktivitet for både pasient og personell.

De høyeste kostnadene for samfunnet skyldes langtids omsorg ved helsepersonell, spesielt ved opphold i institusjon. Det tilsvarer 2/3 av de totale kostnadene. Kostnaden for hjemmeboende er også svært høy, spesielt når kostnader for familien, som pleietid og tapt arbeidsfortjeneste, blir tatt hensyn til.

Kostnadene øker med alvorlighetsgraden av demens og tilstedeværelsen av adferdsforstyrrelser, og er knyttet til den økende bruken av tid som er nødvendig for å gi fysisk omsorg. Enhver behandling som bremser kognitiv svikt, utsetter institusjonalisering eller reduserer omsorgspersonenes tidsbruk betyr økonomiske fordeler. Økonomiske vurderinger av behandlinger har vist positive resultater.

Omsorgsbyrde

Rollen som viktigste omsorgsperson fylles ofte av ektefelle eller en nær slektning. Alzheimers sykdom innebærer en stor belastning på omsorgspersonene, inkludert sosiale, psykologiske, fysiske og økonomiske forhold. Pasienter og familier foretrekker vanligvis at pasienten blir ivaretatt hjemme, fremfor i institusjon. Hjemmebehandling utsetter eller fjerner også behovet for kostbar omsorg i regi av fagpersoner.

I Norge er demens regnet som en av de største pleie- og omsorgsoppgavene i samfunnet. Totalt antall med demens i Norge ble beregnet til over 101 000 personer i 2020, og det er anslått at antallet vil stige til om lag 235 000 i år 2050. Det er beregnet at én person med demens i gjennomsnitt koster det norske samfunnet 362 800 kroner per år. Om lag halvparten av de demenssyke i Norge bor hjemme med omsorg fra pårørende og kommunenes hjemmetjenester, mens den andre halvparten bor på sykehjem.

Mange pasienter kan hjelpes ved forskjellige tiltak som letter dagliglivet, for eksempel at en får delta i det daglige livet med de begrensninger som sykdommen til enhver tid setter. Tilpassede aktivitetstilbud er viktige, både for den det gjelder, men også for de pårørende. Kommunale omsorgstilbud er også viktige, som kontakt med et kommunalt demensteam, tilbud om dagaktiviteter og hjemmebaserte tjenester, og etter hvert opphold i sykehjem eller en annen type heldøgnsinstitusjon.

Omsorgspersoner for pasienter med Alzheimers sykdom har økt risiko for fysiske og psykiske lidelser. Faktorer knyttet til økte psykososiale problemer for primære omsorgspersoner inkluderer å ha en pasient boende hjemme, at pleieren er ektefellen, og krevende atferd hos pasienten som depresjon, atferdsforstyrrelser, hallusinasjoner, søvnproblemer og sosial isolasjon. Omsorgspersoner i familien tar ofte fri fra jobben og tilbringer i gjennomsnitt store deler av uken med pasienten. Regjeringens demensplan for 2025 understreker at pårørende er en viktig ressurs innen helse- og omsorgstjenestene, og at de må sikres avlastning, veiledning og støtte.

Kognitiv atferdsterapi og undervisning i mestringsstrategier, enten individuelt eller i gruppe, kan bedre omsorgspersoners psykiske helse.

Alzheimers sykdom framstilt i filmer og bøker

Alzheimers sykdom har blitt portrettert i en rekke filmer, bøker og dokumentarer, både internasjonalt og i Norge.

Blant internasjonale spillefilmer finner vi Iris (2001), basert på John Bayleys biografi om hans kone Iris Murdoch The Notebook (2004), basert på Nicholas Sparks roman med samme navn, A Moment to Remember (2004); Thanmathra (2005), Memories of Tomorrow (Ashita no Kioku) (2006 ), basert på Hiroshi Ogiwaras roman med samme navn, Away from Her (2006), basert på Alice Munros novelle, «The Bear Came over the Mountain» og den svenske filmen En sang for Martin. Dokumentarer om Alzheimers sykdom inkluderer Malcolm og Barbara: A Love Story (1999) og Malcolm og Barbaras:Love's Farewell (2007), begge med Malcolm Pointon.

I norsk sammenheng har Alzheimers sykdom fått mer offentlig oppmerksomhet. I 2022 ga Ingebrigt Steen Jensen ut boken Før jeg forsvinner, en personlig beretning om det første året etter at han fikk Alzheimers-diagnosen i desember 2021. Jensen ønsket å motvirke det han kalte «skammens sykdom» og bidra til mer åpenhet rundt en diagnose som rammer rundt 100 000 nordmenn.

Den tyske dokumentarfilmen Forglemmegei (tysk tittel: Vergiss mein nicht, 2012) ble vist i Norge og forteller med humor og innlevelse historien om regissør David Sievekings mor, som er rammet av Alzheimer.

Forskningsretninger

Frem til 2008 var sikkerheten og effekten til mer enn 400 medikamenter undersøkt gjennom klinisk utprøving over hele verden, omkring en fjerdedel i fase III-studier, det siste trinnet før medikamentet vurderes godkjent av tilsynsorganer.

Ett område av klinisk forskning fokuserer nå på å behandle den underliggende sykdommens patologi. Reduksjon av amyloid beta-nivåer er et felles mål for bruken av nye preparater (for eksempel apomorfin) som det forskes på. Immunterapi eller vaksinasjon mot amyloid-protein blir også testet i forsøk. I motsetning til forebyggende vaksinering, vil vaksine mot Alzheimers sykdom benyttes til å behandle mennesker som allerede har fått diagnosen. Bakgrunnen er konseptet om at det er mulig å trene immunsystemet til å gjenkjenne, angripe, og reversere deponering av amyloid, og dermed endre sykdomsforløpet. Et eksempel på en vaksine som ble testet ut i vitenskapelige forsøk, er ACC-001. Men forsøkene ble avviklet i 2008. Et annet, lignende preparat er bapineuzumab, et antistoff designet så det er identisk med det naturlig induserte anti-amyloid-antistoffet. Andre tilnærminger er nervebeskyttende agenter, slik som AL-108, og metall-protein interaksjonsdempende agenter, for eksempel PBT2. Et TNFα reseptor fusjonsprotein som etanercept har vist lovende resultater.

I 2008 viste to separate, kliniske studier positive resultater i å endre forløpet av sykdommen ved mild til moderat Alzheimers sykdom med metyltioninklorid, et stoff som hemmer tau-aggregering, og dimebon, et antihistamin. De påfølgende fase-III studiene av Dimebon kunne imidlertid ikke vise positive effekter på primære og sekundære endepunkter.

Muligheten for at Alzheimers sykdom kan behandles med antivirale medikamenter er foreslått av en studie som viser samlokalisering av herpes simplex-virus med amyloide plakk.

Foreløpig forskning som er gjennomført på virkningen av meditasjon for å hente frem minner og bedre kognitive funksjoner, har gitt lovende resultater. Begrensningene ved denne forskningen kan bli tatt opp i fremtidige studier med mer detaljerte analyser.

Norsk forskning fra 2026 viser at proteinet REST oppfører seg svært annerledes hos friske eldre sammenlignet med Alzheimerspasienter – hos friske er REST-nivåene høye, mens de er mye lavere hos de syke. Lave REST-nivåer gir dårligere beskyttelse av hjernecellene, slik at avfall hoper seg opp og cellene får mindre energi.

Referanser

  1. 1 2 Klinická neurologie: část speciální (på tsjekkisk). Triton. ISBN 978-80-7387-389-9. Wikidata Q90835855.
  2. 1 2 3 4 5 6 7 8 http://www.alz.org/fr/10-signes-et-symptomes-d-alzheimer.asp.
  3. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  4. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  5. 1 2 Berchtold NC, Cotman CW (1998). «Evolution in the conceptualization of dementia and Alzheimer's disease: Greco-Roman period to the 1960s». Neurobiol. Aging. 19 (3): 173–89. PMID 9661992. doi:10.1016/S0197-4580(98)00052-9.
  6. ↑ Brookmeyer R., Gray S., Kawas C. (1998). «Projections of Alzheimer's disease in the United States and the public health impact of delaying disease onset». American Journal of Public Health. 88 (9): 1337–42. PMC 1509089 Åpent tilgjengelig. PMID 9736873. doi:10.2105/AJPH.88.9.1337.
  7. ↑ «What is Alzheimer's disease?». Alzheimers.org.uk. 2007. Besøkt 21. februar 2008.
  8. ↑ «Alzheimer's diagnosis of AD». Alzheimer's Research Trust. Arkivert fra originalen 22. oktober 2007. Besøkt 29. februar 2008.
  9. 1 2 3 4 5 Waldemar G, Dubois B, Emre M; m.fl. (2007). «Recommendations for the diagnosis and management of Alzheimer's disease and other disorders associated with dementia: EFNS guideline». Eur J Neurol. 14 (1): e1–26. PMID 17222085. doi:10.1111/j.1468-1331.2006.01605.x.
  10. ↑ Tabert MH, Liu X, Doty RL, Serby M, Zamora D, Pelton GH, Marder K, Albers MW, Stern Y, Devanand DP (2005). «A 10-item smell identification scale related to risk for Alzheimer's disease». Ann. Neurol.. 58 (1): 155–160. PMID 15984022. doi:10.1002/ana.20533.
  11. ↑ «Understanding stages and symptoms of Alzheimer's disease». National Institute on Aging. 26. oktober 2007. Arkivert fra originalen 16. mai 2008. Besøkt 21. februar 2008.
  12. 1 2 3 4 5 Mölsä PK, Marttila RJ, Rinne UK (1986). «Survival and cause of death in Alzheimer's disease and multi-infarct dementia». Acta Neurol Scand. 74 (2): 103–7. PMID 3776457. doi:10.1111/j.1600-0404.1986.tb04634.x.
  13. 1 2 3 Mölsä PK, Marttila RJ, Rinne UK (1995). «Long-term survival and predictors of mortality in Alzheimer's disease and multi-infarct dementia». ActaNeurol Scand. 91 (3): 159–64. PMID 7793228.
  14. 1 2 3 Tiraboschi P, Hansen LA, Thal LJ, Corey-Bloom J (2004). «The importance of neuritic plaques and tangles to the development and evolution of AD». Neurology. 62 (11): 1984–9. PMID 15184601.
  15. ↑ «Can Alzheimer's disease be prevented» (PDF). National Institute on Aging. 29. august 2006. Arkivert fra originalen (pdf) 2. oktober 2006. Besøkt 29. februar 2008.
  16. ↑ «The MetLife study of Alzheimer's disease: The caregiving experience» (PDF). MetLife Mature Market Institute. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juni 2008. Besøkt 12. februar 2008.
  17. 1 2 Thompson CA, Spilsbury K, Hall J, Birks Y, Barnes C, Adamson J (2007). «Systematic review of information and support interventions for caregivers of people with dementia». BMC Geriatr. 7: 18. PMC 1951962 Åpent tilgjengelig. PMID 17662119. doi:10.1186/1471-2318-7-18.
  18. ↑ Schneider J, Murray J, Banerjee S, Mann A (1999). «EUROCARE: a cross-national study of co-resident spouse carers for people with Alzheimer's disease: I—Factors associated with carer burden». International Journal of Geriatric Psychiatry. 14 (8): 651–661. PMID 10489656. doi:10.1002/(SICI)1099-1166(199908)14:8<651::AID-GPS992>3.0.CO;2-B. Besøkt 4. juli 2008.
  19. ↑ Murray J, Schneider J, Banerjee S, Mann A (1999). «EUROCARE: a cross-national study of co-resident spouse carers for people with Alzheimer's disease: II—A qualitative analysis of the experience of caregiving». International Journal of Geriatric Psychiatry. 14 (8): 662–667. PMID 10489657. doi:10.1002/(SICI)1099-1166(199908)14:8<662::AID-GPS993>3.0.CO;2-4.
  20. 1 2 3 4 Bonin-Guillaume S, Zekry D, Giacobini E, Gold G, Michel JP (2005). «Impact économique de la démence (English: The economical impact of dementia)». Presse Med. 34 (1): 35–41. PMID 15685097.
  21. 1 2 3 4 Meek PD, McKeithan K, Schumock GT (1998). «Economic considerations in Alzheimer's disease». Pharmacotherapy. 18 (2 Pt 2): 68–73; discussion 79–82. PMID 9543467.
  22. 1 2 3 Bäckman L, Jones S, Berger AK, Laukka EJ, Small BJ (2004). «Multiple cognitive deficits during the transition to Alzheimer's disease». J Intern Med. 256 (3): 195–204. PMID 15324363. doi:10.1111/j.1365-2796.2004.01386.x.
  23. ↑ Nygård L (2003). «Instrumental activities of daily living: a stepping-stone towards Alzheimer's disease diagnosis in subjects with mild cognitive impairment?». Acta Neurol Scand. Suppl (179): 42–6. PMID 12603250. doi:10.1034/j.1600-0404.107.s179.8.x.
  24. 1 2 Arnáiz E, Almkvist O (2003). «Neuropsychological features of mild cognitive impairment and preclinical Alzheimer's disease». Acta Neurol. Scand., Suppl.. 179: 34–41. PMID 12603249. doi:10.1034/j.1600-0404.107.s179.7.x.
  25. ↑ Landes AM, Sperry SD, Strauss ME, Geldmacher DS (2001). «Apathy in Alzheimer's disease». J Am Geriatr Soc. 49 (12): 1700–7. PMID 11844006. doi:10.1046/j.1532-5415.2001.49282.x.
  26. ↑ Petersen RC (2007). «The current status of mild cognitive impairment—what do we tell our patients?». Nat Clin Pract Neurol. 3 (2): 60–1. PMID 17279076. doi:10.1038/ncpneuro0402.
  27. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 Förstl H, Kurz A (1999). «Clinical features of Alzheimer's disease». European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience. 249 (6): 288–290. PMID 10653284. doi:10.1007/s004060050101.
  28. ↑ Carlesimo GA, Oscar-Berman M (1992). «Memory deficits in Alzheimer's patients: a comprehensive review». Neuropsychol Rev. 3 (2): 119–69. PMID 1300219. doi:10.1007/BF01108841.
  29. ↑ Jelicic M, Bonebakker AE, Bonke B (1995). «Implicit memory performance of patients with Alzheimer's disease: a brief review». International Psychogeriatrics. 7 (3): 385–392. PMID 8821346. doi:10.1017/S1041610295002134.
  30. 1 2 Taler V, Phillips NA (2008). «Language performance in Alzheimer's disease and mild cognitive impairment: a comparative review». J Clin Exp Neuropsychol. 30 (5): 501–56. PMID 1856925. doi:10.1080/13803390701550128.
  31. 1 2 3 Frank EM (1994). «Effect of Alzheimer's disease on communication function». J S C Med Assoc. 90 (9): 417–23. PMID 7967534.
  32. ↑ Volicer L, Harper DG, Manning BC, Goldstein R, Satlin A (2001). «Sundowning and circadian rhythms in Alzheimer's disease». Am J Psychiatry. 158 (5): 704–11. PMID 11329390. doi:10.1176/appi.ajp.158.5.704. Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 27. august 2008.
  33. ↑ Gold DP, Reis MF, Markiewicz D, Andres D (1995). «When home caregiving ends: a longitudinal study of outcomes for caregivers of relatives with dementia». J Am Geriatr Soc. 43 (1): 10–6. PMID 7806732.
  34. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  35. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  36. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  37. 1 2 3 Bermejo-Pareja F, Benito-León J, Vega S, Medrano MJ, Román GC (2008). «Incidence and subtypes of dementia in three elderly populations of central Spain». J. Neurol. Sci.. 264 (1–2): 63–72. PMID 17727890. doi:10.1016/j.jns.2007.07.021.
  38. 1 2 3 Di Carlo A, Baldereschi M, Amaducci L; m.fl. (2002). «Incidence of dementia, Alzheimer's disease, and vascular dementia in Italy. The ILSA Study». J Am Geriatr Soc. 50 (1): 41–8. PMID 12028245. doi:10.1046/j.1532-5415.2002.50006.x.
  39. ↑ Andersen K, Launer LJ, Dewey ME; m.fl. (1999). «Gender differences in the incidence of AD and vascular dementia: The EURODEM Studies. EURODEM Incidence Research Group». Neurology. 53 (9): 1992–7. PMID 10599770.
  40. ↑ PMID 19775776
  41. ↑ PMID 15665415
  42. ↑ PMID 18596894
  43. ↑ Francis PT, Palmer AM, Snape M, Wilcock GK (1999). «The cholinergic hypothesis of Alzheimer's disease: a review of progress». J. Neurol. Neurosurg. Psychiatr.. 66 (2): 137–47. PMC 1736202 Åpent tilgjengelig. PMID 10071091. doi:10.1136/jnnp.66.2.137.
  44. ↑ Shen ZX (2004). «Brain cholinesterases: II. The molecular and cellular basis of Alzheimer's disease». Med Hypotheses. 63 (2): 308–21. PMID 15236795. doi:10.1016/j.mehy.2004.02.031.
  45. 1 2 Wenk GL (2003). «Neuropathologic changes in Alzheimer's disease». J Clin Psychiatry. 64 Suppl 9: 7–10. PMID 12934968.
  46. ↑ Hardy J, Allsop D (1991). «Amyloid deposition as the central event in the aetiology of Alzheimer's disease». Trends Pharmacol. Sci.. 12 (10): 383–88. PMID 1763432. doi:10.1016/0165-6147(91)90609-V.
  47. 1 2 Mudher A, Lovestone S (2002). «Alzheimer's disease-do tauists and baptists finally shake hands?». Trends Neurosci.. 25 (1): 22–26. PMID 11801334. doi:10.1016/S0166-2236(00)02031-2.
  48. ↑ Nistor M, Don M, Parekh M; m.fl. (2007). «Alpha- and beta-secretase activity as a function of age and beta-amyloid in Down syndrome and normal brain». Neurobiol Aging. 28 (10): 1493–1506. PMID 16904243. doi:10.1016/j.neurobiolaging.2006.06.023.
  49. ↑ Lott IT, Head E (2005). «Alzheimer disease and Down syndrome: factors in pathogenesis». Neurobiol Aging. 26 (3): 383–89. PMID 15639317. doi:10.1016/j.neurobiolaging.2004.08.005.
  50. ↑ Polvikoski T, Sulkava R, Haltia M; m.fl. (1995). «Apolipoprotein E, dementia, and cortical deposition of beta-amyloid protein». N Engl J Med. 333 (19): 1242–47. PMID 7566000. doi:10.1056/NEJM199511093331902.
  51. ↑ Transgenic mice:
  52. ↑ Holmes C, Boche D, Wilkinson D; m.fl. (2008). «Long-term effects of Abeta42 immunisation in Alzheimer's disease: follow-up of a randomised, placebo-controlled phase I trial». Lancet. 372 (9634): 216–23. PMID 18640458. doi:10.1016/S0140-6736(08)61075-2.
  53. ↑ Lacor PN; Buniel, MC; Furlow, PW; Clemente, AS; Velasco, PT; Wood, M; Viola, KL; Klein, WL; m.fl. (2007). «Aß Oligomer-Induced Aberrations in Synapse Composition, Shape, and Density Provide a Molecular Basis for Loss of Connectivity in Alzheimer's Disease». Journal of Neuroscience. 27 (4): 796–807. PMID 17251419. doi:10.1523/JNEUROSCI.3501-06.2007.
  54. ↑ Lauren J, Gimbel D; m.fl. (2009). «Cellular prion protein mediates impairment of synaptic plasticity by amyloid-beta oligomers». Nature. 457 (7233): 1128–32. PMC 2748841 Åpent tilgjengelig. PMID 19242475. doi:10.1038/nature07761.
  55. 1 2 Nikolaev, Anatoly (19. februar 2009). «N-APP binds DR6 to cause axon pruning and neuron death via distinct caspases». Nature. 457 (7232): 981–989. PMC 2677572 Åpent tilgjengelig. PMID 19225519. doi:10.1038/nature07767. Besøkt 31. mai 2009.
  56. ↑ Schmitz C, Rutten BP, Pielen A; m.fl. (2004). «Hippocampal neuron loss exceeds amyloid plaque load in a transgenic mouse model of Alzheimer's disease». Am J Pathol. 164 (4): 1495–1502. PMC 1615337 Åpent tilgjengelig. PMID 15039236.
  57. ↑ Goedert M, Spillantini MG, Crowther RA (1991). «Tau proteins and neurofibrillary degeneration». Brain Pathol. 1 (4): 279–86. PMID 1669718. doi:10.1111/j.1750-3639.1991.tb00671.x.
  58. ↑ Iqbal K, Alonso Adel C, Chen S; m.fl. (2005). «Tau pathology in Alzheimer disease and other tauopathies». Biochim Biophys Acta. 1739 (2–3): 198–210. PMID 15615638. doi:10.1016/j.bbadis.2004.09.008.
  59. ↑ Chun W, Johnson GV (2007). «The role of tau phosphorylation and cleavage in neuronal cell death». Front Biosci. 12: 733–56. PMID 17127334. doi:10.2741/2097.
  60. ↑ Itzhaki RF, Wozniak MA (2008). «Herpes simplex virus type 1 in Alzheimer's disease: the enemy within». J Alzheimers Dis. 13 (4): 393–405. PMID 18487848.
  61. ↑ Su, B; Wang, X; Nunomura, A; Moreira, PI; Lee, HG; Perry, G; Smith, MA; Zhu, X (2008). "Oxidative stress signaling in Alzheimer's disease". Current Alzheimer research 5 (6): 525-532. doi: 10.2174/156720508786898451. PMID: 19075578
  62. 1 2 3 Heneka MT, Nadrigny F, Regen T, Martinez-Hernandez A, Dumitrescu-Ozimek L, Terwel D, Jardanhazi-Kurutz D, Walter J, Kirchhoff F, Hanisch UK, Kummer MP. (2010). Locus ceruleus controls Alzheimer's disease pathology by modulating microglial functions through norepinephrine. Proc Natl Acad Sci USA A. 107:6058-6063doi:10.1073/pnas.0909586107 PMID 20231476
  63. ↑ Moan R (20. juli 2009). «MRI software accurately IDs preclinical Alzheimer's disease». Diagnostic Imaging. Arkivert fra originalen 16. mai 2016.
  64. ↑ Bouras C, Hof PR, Giannakopoulos P, Michel JP, Morrison JH (1994). «Regional distribution of neurofibrillary tangles and senile plaques in the cerebral cortex of elderly patients: a quantitative evaluation of a one-year autopsy population from a geriatric hospital». Cereb. Cortex. 4 (2): 138–50. PMID 8038565. doi:10.1093/cercor/4.2.138.
  65. ↑ Kotzbauer PT, Trojanowsk JQ, Lee VM (2001). «Lewy body pathology in Alzheimer's disease». J Mol Neurosci. 17 (2): 225–32. PMID 11816795. doi:10.1385/JMN:17:2:225.
  66. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  67. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  68. ↑ Hashimoto M, Rockenstein E, Crews L, Masliah E (2003). «Role of protein aggregation in mitochondrial dysfunction and neurodegeneration in Alzheimer's and Parkinson's diseases». Neuromolecular Med.. 4 (1–2): 21–36. PMID 14528050. doi:10.1385/NMM:4:1-2:21.
  69. ↑ Priller C, Bauer T, Mitteregger G, Krebs B, Kretzschmar HA, Herms J (2006). «Synapse formation and function is modulated by the amyloid precursor protein». J. Neurosci.. 26 (27): 7212–21. PMID 16822978. doi:10.1523/JNEUROSCI.1450-06.2006.
  70. ↑ Turner PR, O'Connor K, Tate WP, Abraham WC (2003). «Roles of amyloid precursor protein and its fragments in regulating neural activity, plasticity and memory». Prog. Neurobiol.. 70 (1): 1–32. PMID 12927332. doi:10.1016/S0301-0082(03)00089-3.
  71. ↑ Hooper NM (2005). «Roles of proteolysis and lipid rafts in the processing of the amyloid precursor protein and prion protein». Biochem. Soc. Trans.. 33 (Pt 2): 335–8. PMID 15787600. doi:10.1042/BST0330335.
  72. ↑ Ohnishi S, Takano K (2004). «Amyloid fibrils from the viewpoint of protein folding». Cell. Mol. Life Sci.. 61 (5): 511–24. PMID 15004691. doi:10.1007/s00018-003-3264-8.
  73. ↑ Hernández F, Avila J (2007). «Tauopathies». Cell. Mol. Life Sci.. 64 (17): 2219–33. PMID 17604998. doi:10.1007/s00018-007-7220-x.
  74. ↑ Van Broeck B, Van Broeckhoven C, Kumar-Singh S (2007). «Current insights into molecular mechanisms of Alzheimer disease and their implications for therapeutic approaches». Neurodegener Dis. 4 (5): 349–65. PMID 17622778. doi:10.1159/000105156.
  75. ↑ Yankner BA, Duffy LK, Kirschner DA (1990). «Neurotrophic and neurotoxic effects of amyloid beta protein: reversal by tachykinin neuropeptides». Science (journal). 250 (4978): 279–82. PMID 2218531. doi:10.1126/science.2218531.
  76. ↑ Chen X, Yan SD (2006). «Mitochondrial Abeta: a potential cause of metabolic dysfunction in Alzheimer's disease». IUBMB Life. 58 (12): 686–94. PMID 17424907. doi:10.1080/15216540601047767.
  77. ↑ Greig NH, Mattson MP, Perry T; m.fl. (2004). «New therapeutic strategies and drug candidates for neurodegenerative diseases: p53 and TNF-alpha inhibitors, and GLP-1 receptor agonists». Ann. N. Y. Acad. Sci.. 1035: 290–315. PMID 15681814. doi:10.1196/annals.1332.018.
  78. ↑ Tapia-Arancibia L, Aliaga E, Silhol M, Arancibia S (2008). «New insights into brain BDNF function in normal aging and Alzheimer disease». Brain Research Reviews. 59 (1): 201–20. PMID 18708092. doi:10.1016/j.brainresrev.2008.07.007.
  79. ↑ Schindowski K, Belarbi K, Buée L (2008). «Neurotrophic factors in Alzheimer's disease: role of axonal transport». Genes, Brain and Behavior. 7 (Suppl 1): 43–56. PMC 2228393 Åpent tilgjengelig. PMID 18184369. doi:10.1111/j.1601-183X.2007.00378.x.
  80. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  81. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  82. 1 2 3 Blennow K, de Leon MJ, Zetterberg H (2006). «Alzheimer's disease». Lancet. 368 (9533): 387–403. PMID 16876668. doi:10.1016/S0140-6736(06)69113-7.
  83. 1 2 3 Waring SC, Rosenberg RN (2008). «Genome-wide association studies in Alzheimer disease». Arch Neurol. 65 (3): 329–34. PMID 18332245. doi:10.1001/archneur.65.3.329.
  84. 1 2 Borchelt DR, Thinakaran G, Eckman CB; m.fl. (1996). «Familial Alzheimer's disease-linked presenilin 1 variants elevate Aβ1-42/1-40 ratio in vitro and in vivo.». Neuron. 17 (5): 1005–13. PMID 8938131. doi:10.1016/S0896-6273(00)80230-5.
  85. ↑ Shioi J, Georgakopoulos A, Mehta P; m.fl. (2007). «FAD mutants unable to increase neurotoxic Aβ 42 suggest that mutation effects on neurodegeneration may be independent of effects on Abeta.». J Neurochem.. 101 (3): 674–81. PMID 17254019. doi:10.1111/j.1471-4159.2006.04391.x.
  86. ↑ Strittmatter WJ, Saunders AM, Schmechel D; m.fl. (1993). «Apolipoprotein E: high-avidity binding to beta-amyloid and increased frequency of type 4 allele in late-onset familial Alzheimer disease». Proc. Natl. Acad. Sci. USA. 90 (5): 1977–81. PMC 46003 Åpent tilgjengelig. PMID 8446617. doi:10.1073/pnas.90.5.1977.
  87. 1 2 Mahley RW, Weisgraber KH, Huang Y (2006). «Apolipoprotein E4: a causative factor and therapeutic target in neuropathology, including Alzheimer's disease». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A.. 103 (15): 5644–51. PMC 1414631 Åpent tilgjengelig. PMID 16567625. doi:10.1073/pnas.0600549103.
  88. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  89. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  90. ↑ Mendez MF (2006). «The accurate diagnosis of early-onset dementia». International Journal of Psychiatry Medicine. 36 (4): 401–412. PMID 17407994. doi:10.2190/Q6J4-R143-P630-KW41.
  91. ↑ Klafki HW, Staufenbiel M, Kornhuber J, Wiltfang J (2006). «Therapeutic approaches to Alzheimer's disease». Brain. 129 (Pt 11): 2840–55. PMID 17018549. doi:10.1093/brain/awl280.
  92. ↑ «Dementia: Quick reference guide» (PDF). London: (UK) National Institute for Health and Clinical Excellence. 2006. ISBN 1-84629-312-X. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. Besøkt 22. februar 2008.
  93. 1 2 Harvey PD, Moriarty PJ, Kleinman L; m.fl. (2005). «The validation of a caregiver assessment of dementia: the Dementia Severity Scale». Alzheimer Dis Assoc Disord. 19 (4): 186–94. PMID 16327345. doi:10.1097/01.wad.0000189034.43203.60.
  94. 1 2 McKhann G, Drachman D, Folstein M, Katzman R, Price D, Stadlan EM (1984). «Clinical diagnosis of Alzheimer's disease: report of the NINCDS-ADRDA Work Group under the auspices of Department of Health and Human Services Task Force on Alzheimer's Disease». Neurology. 34 (7): 939–44. PMID 6610841.
  95. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  96. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  97. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  98. 1 2 Dubois B, Feldman HH, Jacova C; m.fl. (2007). «Research criteria for the diagnosis of Alzheimer's disease: revising the NINCDS-ADRDA criteria». Lancet Neurol. 6 (8): 734–46. PMID 17616482. doi:10.1016/S1474-4422(07)70178-3.
  99. ↑ Blacker D, Albert MS, Bassett SS, Go RC, Harrell LE, Folstein MF (1994). «Reliability and validity of NINCDS-ADRDA criteria for Alzheimer's disease. The National Institute of Mental Health Genetics Initiative». Arch. Neurol.. 51 (12): 1198–204. PMID 7986174.
  100. ↑ American Psychiatric Association (2000). Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-IV-TR (4th Edition Text Revision utg.). Washington, DC: American Psychiatric Association. ISBN 0890420254.
  101. ↑ Ito N (1996). «[Clinical aspects of dementia]». Hokkaido Igaku Zasshi. 71 (3): 315–20. PMID 8752526.
  102. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  103. ↑ Tombaugh TN, McIntyre NJ (1992). «The mini-mental state examination: a comprehensive review». J Am Geriatr Soc. 40 (9): 922–35. PMID 1512391.
  104. ↑ Pasquier F (1999). «Early diagnosis of dementia: neuropsychology». J. Neurol.. 246 (1): 6–15. PMID 9987708. doi:10.1007/s004150050299.
  105. ↑ Antoine C, Antoine P, Guermonprez P, Frigard B (2004). «[Awareness of deficits and anosognosia in Alzheimer's disease.]». Encephale. 30 (6): 570–7. PMID 15738860. doi:10.1016/S0013-7006(04)95472-3.
  106. ↑ Cruz VT, Pais J, Teixeira A, Nunes B (2004). «[The initial symptoms of Alzheimer disease: caregiver perception]». Acta Med Port. 17 (6): 435–44. PMID 16197855.
  107. ↑ Marksteiner J, Hinterhuber H, Humpel C (2007). «Cerebrospinal fluid biomarkers for diagnosis of Alzheimer's disease: beta-amyloid(1-42), tau, phospho-tau-181 and total protein». Drugs Today. 43 (6): 423–31. PMID 17612711. doi:10.1358/dot.2007.43.6.1067341.
  108. 1 2 3 De Meyer G, Shapiro F, Vanderstichele H, Vanmechelen E, Engelborghs S, De Deyn PP, Coart E, Hansson O, Minthon L, Zetterberg H, Blennow K, Shaw L, Trojanowski JQ (2010). «Diagnosis-Independent Alzheimer Disease Biomarker Signature in Cognitively Normal Elderly People». Arch Neurol.. 67 (8): 949–56. PMID 20697045. doi:10.1001/archneurol.2010.179.
  109. ↑ Kolata G (9. august 2010). «Spinal-Fluid Test Is Found to Predict Alzheimer's». The New York Times. Besøkt 10. august 2010.
  110. ↑ Roan S (9. august 2010). «Tapping into an accurate diagnosis of Alzheimer's disease». Los Angeles Times. Besøkt 10. august 2010.
  111. ↑ Clarfield AM (2003). «The decreasing prevalence of reversible dementias: an updated meta-analysis». Arch. Intern. Med.. 163 (18): 2219–29. PMID 14557220. doi:10.1001/archinte.163.18.2219.
  112. ↑ Sun x, Steffens DC, Au R; m.fl. (2008). «Amyloid-Associated Depression: A Prodromal Depression of Alzheimer Disease?». Arch Gen Psychiatry. 65 (5): 542–550. PMID 18458206. doi:10.1001/archpsyc.65.5.542.
  113. ↑ Geldmacher DS, Whitehouse PJ (1997). «Differential diagnosis of Alzheimer's disease». Neurology. 48 (5 Suppl 6): S2–9. PMID 9153154.
  114. ↑ Potter GG, Steffens DC (2007). «Contribution of depression to cognitive impairment and dementia in older adults». Neurologist. 13 (3): 105–17. PMID 17495754. doi:10.1097/01.nrl.0000252947.15389.a9.
  115. ↑ Bonte FJ, Harris TS, Hynan LS, Bigio EH, White CL (2006). «Tc-99m HMPAO SPECT in the differential diagnosis of the dementias with histopathologic confirmation». Clin Nucl Med. 31 (7): 376–8. PMID 16785801. doi:10.1097/01.rlu.0000222736.81365.63.
  116. ↑ Dougall NJ, Bruggink S, Ebmeier KP (2004). «Systematic review of the diagnostic accuracy of 99mTc-HMPAO-SPECT in dementia». Am J Geriatr Psychiatry. 12 (6): 554–70. PMID 15545324. doi:10.1176/appi.ajgp.12.6.554.
  117. ↑ PiB PET:
  118. ↑ Abella HA (16. juni 2009). «Report from SNM: PET imaging of brain chemistry bolsters characterization of dementias». Diagnostic Imaging.[død lenke]
  119. ↑ Carpenter AP Jr, Pontecorvo MJ, Hefti FF, Skovronsky DM (august 2009). «The use of the exploratory IND in the evaluation and development of 18F-PET radiopharmaceuticals for amyloid imaging in the brain: a review of one company's experience». Q J Nucl Med Mol Imaging. 53 (4): 387–93. PMID 19834448.
  120. ↑ Leung K (8. april 2010). «(E)-4-(2-(6-(2-(2-(2-(18F-fluoroethoxy)ethoxy)ethoxy)pyridin-3-yl)vinyl)-N-methyl benzenamine [18F]AV-45». Molecular Imaging and Contrast Agent Database. Besøkt 24. juni 2010.
  121. ↑ Kolata G (23. juni 2010). «Promise Seen for Detection of Alzheimer's». The New York Times. Besøkt 23. juni 2010.
  122. 1 2 Wong DF, Rosenberg PB, Zhou Y, Kumar A, Raymont V, Ravert HT, Dannals RF, Nandi A, Brasić JR, Ye W, Hilton J, Lyketsos C, Kung HF, Joshi AD, Skovronsky DM, Pontecorvo MJ (juni 2010). «In vivo imaging of amyloid deposition in Alzheimer disease using the radioligand 18F-AV-45 (flobetapir F 18)». J Nucl Med. 51 (6): 913–20. PMID 20501908. doi:10.2967/jnumed.109.069088.
  123. ↑ Rabinovici GD, Jagust WJ (2009). «Amyloid imaging in aging and dementia: testing the amyloid hypothesis in vivo». Behav Neurol. 21 (1): 117–28. PMC 2804478 Åpent tilgjengelig. PMID 19847050. doi:10.3233/BEN-2009-0232 (inaktiv 2010-08-25).
  124. ↑ O'Brien JT (desember 2007). «Role of imaging techniques in the diagnosis of dementia». Br J Radiol. 80 (Spec No 2): S71–7. PMID 18445747. doi:10.1259/bjr/33117326.
  125. ↑ Rupsingh R, Borrie M, Smith M, Wells JL, Bartha R (2009). «Reduced hippocampal glutamate in Alzheimer disease». Neurobiol Aging. PMID 19501936. doi:10.1016/j.neurobiolaging.2009.05.002.
  126. ↑ Prevention recommendations not supported:
  127. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  128. ↑ Szekely CA, Breitner JC, Zandi PP (2007). «Prevention of Alzheimer's disease». Int Rev Psychiatry. 19 (6): 693–706. PMID 18092245. doi:10.1080/09540260701797944.
  129. ↑ Patterson C, Feightner JW, Garcia A, Hsiung GY, MacKnight C, Sadovnick AD (2008). «Diagnosis and treatment of dementia: 1. Risk assessment and primary prevention of Alzheimer disease». CMAJ. 178 (5): 548–56. PMC 2244657 Åpent tilgjengelig. PMID 18299540. doi:10.1503/cmaj.070796.
  130. ↑ Rosendorff C, Beeri MS, Silverman JM (2007). «Cardiovascular risk factors for Alzheimer's disease». Am J Geriatr Cardiol. 16 (3): 143–9. PMID 17483665. doi:10.1111/j.1076-7460.2007.06696.x.
  131. ↑ Reiss AB, Wirkowski E (2007). «Role of HMG-CoA reductase inhibitors in neurological disorders: progress to date». Drugs. 67 (15): 2111–20. PMID 17927279. doi:10.2165/00003495-200767150-00001.
  132. ↑ Kuller LH (2007). «Statins and dementia». Curr Atheroscler Rep. 9 (2): 154–61. PMID 17877925. doi:10.1007/s11883-007-0012-9.
  133. ↑ Solfrizzi V, Capurso C, D'Introno A; m.fl. (2008). «Lifestyle-related factors in predementia and dementia syndromes». Expert Rev Neurother. 8 (1): 133–58. PMID 18088206. doi:10.1586/14737175.8.1.133.
  134. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  135. ↑ Panza F, Capurso C, D'Introno A; m.fl. (mai 2009). «Alcohol drinking, cognitive functions in older age, predementia, and dementia syndromes». J Alzheimers Dis. 17 (1): 7–31. PMID 19494429. doi:10.3233/JAD-2009-1009.
  136. 1 2 3 Boothby LA, Doering PL (2005). «Vitamin C and vitamin E for Alzheimer's disease». Ann Pharmacother. 39 (12): 2073–80. PMID 16227450. doi:10.1345/aph.1E495.
  137. ↑ Isaac MG, Quinn R, Tabet N (2008). «Vitamin E for Alzheimer's disease and mild cognitive impairment». Cochrane Database Syst Rev (3): CD002854. PMID 18646084. doi:10.1002/14651858.CD002854.pub2.
  138. ↑ Malouf R, Grimley Evans J (2008). «Folic acid with or without vitamin B12 for the prevention and treatment of healthy elderly and demented people». Cochrane Database Syst Rev (4): CD004514. PMID 18843658. doi:10.1002/14651858.CD004514.pub2.
  139. ↑ Wald DS, Kasturiratne A, Simmonds M (juni 2010). «Effect of folic acid, with or without other B vitamins, on cognitive decline: meta-analysis of randomized trials». The American Journal of Medicine. 123 (6): 522–527.e2. PMID 20569758. doi:10.1016/j.amjmed.2010.01.017.
  140. 1 2 3 Szekely CA, Town T, Zandi PP (2007). «NSAIDs for the chemoprevention of Alzheimer's disease». Subcell Biochem. 42: 229–48. PMID 17612054. doi:10.1007/1-4020-5688-5_11.
  141. ↑ Farquhar C, Marjoribanks J, Lethaby A, Suckling JA, Lamberts Q (15. april 2009). «Long term hormone therapy for perimenopausal and postmenopausal women». Cochrane Database Syst Rev (2): CD004143. PMID 19370593. doi:10.1002/14651858.CD004143.pub3.
  142. ↑ Barrett-ConnorBarrett-Connor E, Laughlin GA, E; Laughlin, GA (mai 2009). «Endogenous and exogenous estrogen, cognitive function, and dementia in postmenopausal women: evidence from epidemiologic studies and clinical trials». Semin Reprod Med. 27 (3): 275–82. PMC 2701737 Åpent tilgjengelig. PMID 19401958. doi:10.1055/s-0029-1216280.
  143. ↑ DeKosky ST, Williamson JD, Fitzpatrick AL; m.fl. (2008). «Ginkgo biloba for Prevention of Dementia». Journal of the American Medical Association. 300 (19): 2253–2262. PMC 2823569 Åpent tilgjengelig. PMID 19017911. doi:10.1001/jama.2008.683.
  144. ↑ Eskelinen MH, Ngandu T, Tuomilehto J, Soininen H, Kivipelto M (2009). «Midlife coffee and tea drinking and the risk of late-life dementia: a population-based CAIDE study». J Alzheimers Dis. 16 (1): 85–91. PMID 19158424. doi:10.3233/JAD-2009-0920.
  145. 1 2 PMID 16917199
  146. 1 2 Paradise M, Cooper C, Livingston G (2009). «Systematic review of the effect of education on survival in Alzheimer's disease». Int Psychogeriatr. 21 (1): 25–32. PMID 19026089. doi:10.1017/S1041610208008053.
  147. ↑ Cataldo JK, Prochaska JJ, Glantz SA (2010). «Cigarette smoking is a risk factor for Alzheimer's disease: an analysis controlling for tobacco industry affiliation». J Alzheimers Dis. 19 (2): 465–80. PMID 20110594. doi:10.3233/JAD-2010-1240.
  148. ↑ Eikelenboom, P; Van Exel, E; Hoozemans, JJ; Veerhuis, R; Rozemuller, AJ; Van Gool, WA (2010). «Neuroinflammation – an early event in both the history and pathogenesis of Alzheimer's disease.». Neuro-degenerative diseases. 7 (1-3): 38–41. PMID 20160456. doi:10.1159/000283480.
  149. ↑ X. Pan, Z. Chen m.fl. (Desember 2016). «Long-Term Cognitive Improvement after Benfotiamine Administration in Patients with Alzheimer's Disease.». Neuroscience Bulletin. Volume 32 (Issue 6): 591–596.
  150. ↑ Klinisk studie ved Burke Rehabilitation and Research Hospital, White Plains, NY.
  151. ↑ Geula C, Mesulam MM (1995). «Cholinesterases and the pathology of Alzheimer disease». Alzheimer Dis Assoc Disord. 9 Suppl 2: 23–28. PMID 8534419.
  152. ↑ Stahl SM (2000). «The new cholinesterase inhibitors for Alzheimer's disease, Part 2: illustrating their mechanisms of action». J Clin Psychiatry. 61 (11): 813–814. PMID 11105732. doi:10.4088/JCP.v61n1101.
  153. ↑ «Donepezil». Medline Plus. US National Library of Medicine. 8. januar 2007. Besøkt 3. februar 2010.
  154. ↑ «Galantamine». Medline Plus. US National Library of Medicine. 8. januar 2007. Besøkt 3. februar 2010.
  155. ↑ «Rivastigmine». Medline Plus. US National Library of Medicine. 8. januar 2007. Besøkt 3. februar 2010.
  156. ↑ Birks J; Birks, Jacqueline (2006). «Cholinesterase inhibitors for Alzheimer's disease». Cochrane Database Syst Rev (1): CD005593. PMID 16437532. doi:10.1002/14651858.CD005593.
  157. ↑ Birks J, Grimley Evans J, Iakovidou V, Tsolaki M, Holt FE (15. april 2009). «Rivastigmine for Alzheimer's disease». Cochrane Database Syst Rev (2): CD001191. PMID 19370562. doi:10.1002/14651858.CD001191.pub2.
  158. ↑ Birks J, Harvey RJ (25. januar 2006). «Donepezil for dementia due to Alzheimer's disease». Cochrane Database Syst Rev (1): CD001190. PMID 16437430. doi:10.1002/14651858.CD001190.pub2.
  159. ↑ Raschetti R, Albanese E, Vanacore N, Maggini M (2007). «Cholinesterase inhibitors in mild cognitive impairment: a systematic review of randomised trials». PLoS Med. 4 (11): e338. PMC 2082649 Åpent tilgjengelig. PMID 18044984. doi:10.1371/journal.pmed.0040338.
  160. ↑ Acetylcholinesterase inhibitors prescribing information:
  161. 1 2 Lipton SA (2006). «Paradigm shift in neuroprotection by NMDA receptor blockade: memantine and beyond». Nat Rev Drug Discov. 5 (2): 160–170. PMID 16424917. doi:10.1038/nrd1958.
  162. 1 2 «Memantine». US National Library of Medicine (Medline). 4. januar 2004. Besøkt 3. februar 2010.
  163. ↑ Areosa Sastre A, McShane R, Sherriff F (2004). «Memantine for dementia». Cochrane Database Syst Rev (4): CD003154. PMID 15495043. doi:10.1002/14651858.CD003154.pub2.
  164. ↑ «Namenda Prescribing Information» (PDF). Forest Pharmaceuticals. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. Besøkt 19. februar 2008.
  165. ↑ Raina P, Santaguida P, Ismaila A; m.fl. (2008). «Effectiveness of cholinesterase inhibitors and memantine for treating dementia: evidence review for a clinical practice guideline». Annals of Internal Medicine. 148 (5): 379–397. PMID 18316756.
  166. 1 2 Ballard C, Hanney ML, Theodoulou M, Douglas S, McShane R, Kossakowski K, Gill R, Juszczak E, Yu L-M, Jacoby R (9. januar 2009). «The dementia antipsychotic withdrawal trial (DART-AD): long-term follow-up of a randomised placebo-controlled trial». Lancet Neurology. 8 (2): 151. PMID 19138567. doi:10.1016/S1474-4422(08)70295-3.
  167. ↑ Eubanks LM, Rogers CJ, Beuscher AE; m.fl. (2006). «A molecular link between the active component of marijuana and Alzheimer's disease pathology» (Free full text). Molecular Pharmaceutics. 3 (6): 773–7. PMC 2562334 Åpent tilgjengelig. PMID 17140265. doi:10.1021/mp060066m.
  168. ↑ Campbell VA, Gowran A (november 2007). «Alzheimer's disease; taking the edge off with cannabinoids?». Br J Pharmacol. 152 (5): 655–62. PMC 2190031 Åpent tilgjengelig. PMID 17828287. doi:10.1038/sj.bjp.0707446.
  169. ↑ Dagny Ulland Andreassen og Petter Hveem: Ny Alzheimer-medisin godkjent i EU – kan bli tilgjengelig i Norge i 2026, 12. aug 2025 - https://www.aldringoghelse.no/ny-alzheimer-medisin-godkjent-i-eu-kan-bli-tilgjengelig-i-norge-i-2026/
  170. 1 2 3 4 5 6 «Practice Guideline for the Treatment of Patients with Alzheimer's disease and Other Dementias» (PDF). American Psychiatric Association. 2007. doi:10.1176/appi.books.9780890423967.152139. Besøkt 28. desember 2007.
  171. ↑ Bottino CM, Carvalho IA, Alvarez AM; m.fl. (2005). «Cognitive rehabilitation combined with drug treatment in Alzheimer's disease patients: a pilot study». Clin Rehabil. 19 (8): 861–869. PMID 16323385. doi:10.1191/0269215505cr911oa.
  172. ↑ Doody RS, Stevens JC, Beck C; m.fl. (2001). «Practice parameter: management of dementia (an evidence-based review). Report of the Quality Standards Subcommittee of the American Academy of Neurology». Neurology. 56 (9): 1154–1166. PMID 11342679.
  173. ↑ Hermans DG, Htay UH, McShane R (2007). «Non-pharmacological interventions for wandering of people with dementia in the domestic setting». Cochrane Database Syst Rev (1): CD005994. PMID 17253573. doi:10.1002/14651858.CD005994.pub2.
  174. ↑ Robinson L, Hutchings D, Dickinson HO; m.fl. (2007). «Effectiveness and acceptability of non-pharmacological interventions to reduce wandering in dementia: a systematic review». Int J Geriatr Psychiatry. 22 (1): 9–22. PMID 17096455. doi:10.1002/gps.1643.
  175. ↑ Woods B, Spector A, Jones C, Orrell M, Davies S (2005). «Reminiscence therapy for dementia». Cochrane Database Syst Rev (2): CD001120. PMID 15846613. doi:10.1002/14651858.CD001120.pub2.
  176. ↑ Zetteler J (2008). «Effectiveness of simulated presence therapy for individuals with dementia: a systematic review and meta-analysis». Aging Ment Health. 12 (6): 779–85. PMID 19023729. doi:10.1080/13607860802380631.
  177. ↑ Neal M, Briggs M (2003). «Validation therapy for dementia». Cochrane Database Syst Rev (3): CD001394. PMID 12917907. doi:10.1002/14651858.CD001394.
  178. ↑ Chung JC, Lai CK, Chung PM, French HP (2002). «Snoezelen for dementia». Cochrane Database Syst Rev (4): CD003152. PMID 12519587. doi:10.1002/14651858.CD003152.
  179. ↑ Spector A, Orrell M, Davies S, Woods B (2000). «Withdrawn: Reality orientation for dementia». Cochrane Database Syst Rev (3): CD001119. PMID 17636652. doi:10.1002/14651858.CD001119.pub2.
  180. ↑ Spector A, Thorgrimsen L, Woods B; m.fl. (2003). «Efficacy of an evidence-based cognitive stimulation therapy programme for people with dementia: randomised controlled trial». Br J Psychiatry. 183: 248–254. PMID 12948999. doi:10.1192/bjp.183.3.248.
  181. ↑ Gitlin LN, Corcoran M, Winter L, Boyce A, Hauck WW (1. februar 2001). «A randomized, controlled trial of a home environmental intervention: effect on efficacy and upset in caregivers and on daily function of persons with dementia». Gerontologist. 41 (1): 4–14. PMID 11220813. Besøkt 15. juli 2008.[død lenke]
  182. ↑ Gitlin LN, Hauck WW, Dennis MP, Winter L (2005). «Maintenance of effects of the home environmental skill-building program for family caregivers and individuals with Alzheimer's disease and related disorders». J. Gerontol. A Biol. Sci. Med. Sci.. 60 (3): 368–74. PMID 15860476.
  183. ↑ «Treating behavioral and psychiatric symptoms». Alzheimer's Association. 2006. Arkivert fra originalen 25. september 2006. Besøkt 25. september 2006.
  184. ↑ Dunne TE, Neargarder SA, Cipolloni PB, Cronin-Golomb A (2004). «Visual contrast enhances food and liquid intake in advanced Alzheimer's disease». Clinical Nutrition. 23 (4): 533–538. PMID 15297089. doi:10.1016/j.clnu.2003.09.015.
  185. ↑ Dudek, Susan G. (2007). Nutrition essentials for nursing practice. Hagerstown, Maryland: Lippincott Williams & Wilkins. s. 360. ISBN 0-7817-6651-6. Besøkt 19. august 2008.
  186. ↑ Dennehy C (2006). «Analysis of patients' rights: dementia and PEG insertion». Br J Nurs. 15 (1): 18–20. PMID 16415742.
  187. ↑ Chernoff R (2006). «Tube feeding patients with dementia». Nutr Clin Pract. 21 (2): 142–6. PMID 16556924. doi:10.1177/0115426506021002142.
  188. ↑ Gambassi G, Landi F, Lapane KL, Sgadari A, Mor V, Bernabei R (1999). «Predictors of mortality in patients with Alzheimer's disease living in nursing homes». J. Neurol. Neurosurg. Psychiatr.. 67 (1): 59–65. PMC 1736445 Åpent tilgjengelig. PMID 10369823. doi:10.1136/jnnp.67.1.59.
  189. ↑ Medical issues:
  190. ↑ Shega JW, Levin A, Hougham GW; m.fl. (2003). «Palliative Excellence in Alzheimer Care Efforts (PEACE): a program description». J Palliat Med. 6 (2): 315–20. PMID 12854952. doi:10.1089/109662103764978641.
  191. ↑ Mitchell SL, Teno JM, Kiely DK; m.fl. (2009). «The clinical course of advanced dementia». N Engl J Med. 361 (16): 1529–38. PMC 2778850 Åpent tilgjengelig. PMID 19828530. doi:10.1056/NEJMoa0902234.
  192. 1 2 Bowen JD, Malter AD, Sheppard L; m.fl. (1996). «Predictors of mortality in patients diagnosed with probable Alzheimer's disease». Neurology. 47 (2): 433–9. PMID 8757016.
  193. 1 2 Dodge HH, Shen C, Pandav R, DeKosky ST, Ganguli M (2003). «Functional transitions and active life expectancy associated with Alzheimer disease». Arch. Neurol.. 60 (2): 253–9. PMID 12580712. doi:10.1001/archneur.60.2.253.
  194. ↑ Larson EB, Shadlen MF, Wang L; m.fl. (2004). «Survival after initial diagnosis of Alzheimer disease». Ann. Intern. Med.. 140 (7): 501–9. PMID 15068977.
  195. ↑ Jagger C, Clarke M, Stone A (1995). «Predictors of survival with Alzheimer's disease: a community-based study». Psychol Med. 25 (1): 171–7. PMID 7792352. doi:10.1017/S0033291700028191.
  196. 1 2 Ganguli M, Dodge HH, Shen C, Pandav RS, DeKosky ST (2005). «Alzheimer disease and mortality: a 15-year epidemiological study». Arch. Neurol.. 62 (5): 779–84. PMID 15883266. doi:10.1001/archneur.62.5.779.
  197. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  198. 1 2 Ferri CP, Prince M, Brayne C; m.fl. (2005). «Global prevalence of dementia: a Delphi consensus study» (PDF). Lancet. 366 (9503): 2112–7. PMC 2850264 Åpent tilgjengelig. PMID 16360788. doi:10.1016/S0140-6736(05)67889-0. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juni 2008. Besøkt 25. juni 2008.
  199. ↑ World Health Organization (2006). Neurological Disorders: Public Health Challenges. Switzerland: World Health Organization. s. 204–207. ISBN 978-92-4-156336-9.
  200. ↑ 2006 prevalence estimate:
  201. ↑ Auguste D.:
    • Alzheimer Alois (1907). «Über eine eigenartige Erkrankung der Hirnrinde [About a peculiar disease of the cerebral cortex]». Allgemeine Zeitschrift fur Psychiatrie und Psychisch-Gerichtlich Medizin. 64 (1–2): 146–148.
    • Alzheimer Alois (1987). «About a peculiar disease of the cerebral cortex. By Alois Alzheimer, 1907 (Translated by L. Jarvik and H. Greenson)». Alzheimer Dis Assoc Disord. 1 (1): 3–8. PMID 3331112.
    • Maurer Ulrike, Maurer Konrad (2003). Alzheimer: the life of a physician and the career of a disease. New York: Columbia University Press. s. 270. ISBN 0-231-11896-1.
  202. ↑ Berchtold NC, Cotman CW (1998). «Evolution in the conceptualization of dementia and Alzheimer's disease: Greco-Roman period to the 1960s». Neurobiology of Aging. 19 (3): 173–189. PMID 9661992. doi:10.1016/S0197-4580(98)00052-9.
  203. ↑ Berrios G E (1990). «Alzheimer's disease: a conceptual history». Int. J. Ger. Psychiatry. 5: 355–365. doi:10.1002/gps.930050603.
  204. ↑ Kraepelin Emil, Diefendorf A. Ross (translated by) (17. januar 2007). Clinical Psychiatry: A Textbook For Students And Physicians (Reprint). Kessinger Publishing. s. 568. ISBN 1-4325-0833-4.
  205. ↑ Katzman Robert, Terry Robert D, Bick Katherine L (editors) (1978). Alzheimer's disease: senile dementia and related disorders. New York: Raven Press. s. 595. ISBN 0-89004-225-X.
  206. ↑ Boller F, Forbes MM (1998). «History of dementia and dementia in history: an overview». J. Neurol. Sci.. 158 (2): 125–33. PMID 9702682. doi:10.1016/S0022-510X(98)00128-2.
  207. ↑ Amaducci LA, Rocca WA, Schoenberg BS (1986). «Origin of the distinction between Alzheimer's disease and senile dementia: how history can clarify nosology». Neurology. 36 (11): 1497–9. PMID 3531918.
  208. ↑ Allegri RF, Butman J, Arizaga RL; m.fl. (2007). «Economic impact of dementia in developing countries: an evaluation of costs of Alzheimer-type dementia in Argentina». Int Psychogeriatr. 19 (4): 705–18. PMID 16870037. doi:10.1017/S1041610206003784.
  209. ↑ Suh GH, Knapp M, Kang CJ (2006). «The economic costs of dementia in Korea, 2002». Int J Geriatr Psychiatry. 21 (8): 722–8. PMID 16858741. doi:10.1002/gps.1552.
  210. 1 2 Moore MJ, Zhu CW, Clipp EC (2001). «Informal costs of dementia care: estimates from the National Longitudinal Caregiver Study». J Gerontol B Psychol Sci Soc Sci. 56 (4): S219–28. PMID 11445614.
  211. ↑ Jönsson L, Eriksdotter Jönhagen M, Kilander L; m.fl. (2006). «Determinants of costs of care for patients with Alzheimer's disease». Int J Geriatr Psychiatry. 21 (5): 449–59. PMID 16676288. doi:10.1002/gps.1489.
  212. ↑ Helsedirektoratet: Bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester blant personer med demens - https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/bruk-av-kommunale-helse-og-omsorgstjenester-blant-personer-med-demens/innledning
  213. ↑ Peter F. Hjort og Hans Th. Waaler: Demens frem mot 2050 - https://tidsskriftet.no/2010/07/kronikk/demens-frem-mot-2050
  214. ↑ Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
  215. ↑ Helse og omsorgsdepartementet: Demensplan 2025 - https://www.regjeringen.no/contentassets/b3ab825ce67f4d73bd24010e1fc05260/demensplan-2025.pdf
  216. ↑ Pusey H, Richards D (2001). «A systematic review of the effectiveness of psychosocial interventions for carers of people with dementia». Aging Ment Health. 5 (2): 107–19. PMID 11511058. doi:10.1080/13607860120038302.
  217. ↑ «Iris». IMDB. 18. januar 2002. Besøkt 24. januar 2008.
  218. ↑ Bayley John (2000). Iris: a memoir of Iris Murdoch. London: Abacus. ISBN 9780349112152. OCLC 41960006.
  219. ↑ «The notebook». IMDB. Besøkt 22. februar 2008.
  220. ↑ Sparks Nicholas (1996). The notebook. Thorndike, Maine: Thorndike Press. s. 268. ISBN 078620821X.
  221. ↑ «Thanmathra». Webindia123.com. Besøkt 24. januar 2008.
  222. ↑ «Ashita no kioku». IMDB. Besøkt 24. januar 2008.
  223. ↑ Ogiwara Hiroshi (2004). Ashita no Kioku (på japansk). Tōkyō: Kōbunsha. ISBN 9784334924461. OCLC 57352130.
  224. ↑ Munro Alice (2001). «The bear came over the mountain». Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories. New York: A.A. Knopf. ISBN 9780375413001. OCLC 46929223.
  225. ↑ Malcolm and Barbara:
  226. ↑ «Clinical Trials. Found 459 studies with search of: alzheimer». US National Institutes of Health. Besøkt 23. mars 2008.
  227. ↑ Lashuel HA, Hartley DM, Balakhaneh D, Aggarwal A, Teichberg S, Callaway DJE (2002). «New class of inhibitors of amyloid-beta fibril formation. Implications for the mechanism of pathogenesis in Alzheimer's disease». J Biol Chem. 277 (45): 42881–42890. PMID 12167652. doi:10.1074/jbc.M206593200.
  228. ↑ Dodel r, Neff F, Noelker C, Pul R, Du Y, Bacher M Oertel W. (2010). «Intravenous Immunoglobulins as a Treatment for Alzheimer's Disease: Rationale and Current Evidence». Drugs. 70 (5): 513–528. PMID 20329802. doi:10.2165/11533070-000000000-00000. Arkivert fra originalen 17. september 2011.
  229. ↑ Vaccination:
  230. ↑ «Study Evaluating ACC-001 in Mild to Moderate Alzheimers Disease Subjects». Clinical Trial. US National Institutes of Health. 11. mars 2008. Besøkt 5. juni 2008.
  231. ↑ «Study Evaluating Safety, Tolerability, and Immunogenicity of ACC-001 in Subjects With Alzheimer's Disease». US National Institutes of Health. Besøkt 5. juni 2008.
  232. ↑ «Alzheimer's Disease Vaccine Trial Suspended on Safety Concern». Medpage Today. 18. april 2008. Besøkt 14. juni 2008.
  233. ↑ «Bapineuzumab in Patients With Mild to Moderate Alzheimer's Disease/ Apo_e4 non-carriers». Clinical Trial. US National Institutes of Health. 29. februar 2008. Besøkt 23. mars 2008.
  234. ↑ «Safety, Tolerability and Efficacy Study to Evaluate Subjects With Mild Cognitive Impairment». Clinical Trial. US National Institutes of Health. 11. mars 2008. Besøkt 23. mars 2008.
  235. ↑ «Study Evaluating the Safety, Tolerability and Efficacy of PBT2 in Patients With Early Alzheimer's Disease». Clinical Trial. US National Institutes of Health. 13. januar 2008. Besøkt 23. mars 2008.
  236. ↑ [635] ^ Etanercept research:
  237. ↑ Wischik Claude M, Bentham Peter, Wischik Damon J, Seng Kwang Meng (2008). «Tau aggregation inhibitor (TAI) therapy with remberTM arrests disease progression in mild and moderate Alzheimer's disease over 50 weeks». Alzheimer's & Dementia. Alzheimer's Association. 4 (4): T167. doi:10.1016/j.jalz.2008.05.438. Besøkt 30. juli 2008.
  238. ↑ Harrington Charles, Rickard Janet E, Horsley David; m.fl. (2008). «Methylthioninium chloride (MTC) acts as a Tau aggregation inhibitor (TAI) in a cellular model and reverses Tau pathology in transgenic mouse models of Alzheimer's disease». Alzheimer's & Dementia. Alzheimer's Association. 4: T120–T121. doi:10.1016/j.jalz.2008.05.259.
  239. ↑ Doody RS, Gavrilova SI, Sano M; m.fl. (2008). «Effect of dimebon on cognition, activities of daily living, behaviour, and global function in patients with mild-to-moderate Alzheimer's disease: a randomised, double-blind, placebo-controlled study». Lancet. 372 (9634): 207–15. PMID 18640457. doi:10.1016/S0140-6736(08)61074-0.
  240. ↑ [642] ^ Dimebon Disappoints in Phase 3 Trial
  241. ↑ Wozniak M, Mee A, Itzhaki R (2008). «Herpes simplex virus type 1 DNA is located within Alzheimer's disease amyloid plaques». J Pathol. 217 (1): 131–138. PMID 18973185. doi:10.1002/path.2449.
  242. ↑ Newberg, AB; Wintering, N; Khalsa, DS; Roggenkamp, H; Waldman, MR (2010). «Meditation effects on cognitive function and cerebral blood flow in subjects with memory loss: a preliminary study». Journal of Alzheimer's Disease. 20 (2): 517–26. PMID 20164557. doi:10.3233/JAD-2010-1391 (inaktiv 2010-08-25). Arkivert fra originalen 7. oktober 2010. Besøkt 21. november 2010. (primærkilden)
  243. ↑ Julie Nybakk Kvaal: Kan dette proteinet beskytte oss mot Alzheimers sykdom?, Forskning.no, 2026 - https://www.uio.no/forskning/forskningsnytt/artikler/2026/kan-dette-proteinet-beskytte-oss-mot-alzheimers-sykdom.html

Litteratur

Eksterne lenker