| Andreas Brandrud | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. feb. 1868 Sør-Fron | ||
| Død | 14. juni 1957 (89 år) Bærum | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, teolog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Andreas Brandrud (født 26. februar 1868 i Sør-Fron, død 14. juni 1957 i Bærum) var en norsk teolog og kirkehistoriker.
Andreas Brandrud var sønn av bonden og kjøpmannen Torsten Brandrud (1837–1933) og Anna Bleken (1844–1879). Han stammet fra en haugiansk familie og studerte teologi ved Universitetet i Kristiania, hvor han ble cand. theol. i 1892. I foretok han en studiereise til Tyskland, hvor han studerte under Reinhold Seeberg i Erlangen og Adolf von Harnack i Berlin. Under påvirkning av disse og av professor Fredrik Petersen i Kristiania forlot han den ortodokse teologien han var oppdratt i. I 1897 ble Brandrud utnevnt til professor i kirkehistorie ved Universitetet i Kristiania, og beholdt stillingen til 1938.
Brandruds spesialfelt var norsk kirkehistorie etter reformasjonen.