Forholdsvis store styltefluer, kroppen gjerne dekket med gråaktig bestøvning.
Levevis
Styltefluer finnes langs innsjøer, elver, fuktige områder i skog og på gressenger. De holder seg på det samme området, blir de skremt opp flyr de ikke langt. Ofte sitter de litt høyt i vegetasjonen, tar en liten runde, gjerne over vannflaten, for å lande på omtrent det samme sted de startet fra.
Disse artene finnes særlig i fjæra.
Utbredelse
Slekten er utbredt langs kystene av Amerika, Europa og Afrika.
Det er bare 211 norske arter styltefluer. Terje Jonassen arbeider med denne gruppen (Styltefluene) og i en upublisert sjekkliste, listes 211 norske arter opp, her er bare slektene tatt med, med antall norske arter for hver slekt. Inndelingen følger .
12Negrobov, O. P. (1979). «Dolichopodidae». Die Fliegen der Paläarktischen Region. Stuttgart: E.Schweizerbart'sche Science Publishers. 29 (321): 419–474.
123Vaillant, F. (1955). «Les Dolichopodidae des rivages maritima en Afrique du Nord (Diptères)». Bulletin de la Société d'Histoire Naturelle de l'Afrique du Nord. 46: 303–308.
12Frey, R. (1945). «Tiergeographische Studien über die Dipterenfauna der Azoren. I. Verzeichnis der bisher von den Azoren bekannten Dipteren.». Commentationes Biologicae. 8 (10): 1–114.
↑Parent, O. (1927). «Dolichopodides paléarctiques nouveaux ou peu connus». Encyclopedie Entomologique Ser B II. 4: 45–96.
12Rampini, L. (1982). «Due nuovi Aphrosylus della Sierra Leone (Diptera, Dolichopodidae). Problemi attuali di scienza e di cultura, N. 255, Sezione: Missioni ed esplorazioni». Ricerche Biologiche in Sierra Leone. 8: 41–46.
12Becker, T. (1908). «Dipteren der Kanarischen Inseln». Mitteilungen aus dem zoologischen Museum in Berlin. Berlin. 4: 1–180, 4 pls. Besøkt 5. oktober 2015.