| Epidapus | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Epidapus Haliday, 1851 | |||
| Synonymi | |||
| Atomaria Bigot, 1854, Tipulatoma Bigot, 1854, Aptanogyna Börner, 1903, Mycosciara Kieffer, 1903, Pholeosciara Schmitz, 1915, Landrockia Czizek, 1917, Calcaromyia Vimmer, 1926, Schmitzia Vimmer, 1926, Soudekia Vimmer, 1928, Lengersdorfia Kratochvil, 1936, Vimmeria Kratochvil, 1936, Afrosciara Séguy, 1961, Sciarobezzia Venturi, 1964, Bonessia Mohrig, 1970, Macrotarsus Mohrig, 2004 | |||
| Populærnavn | |||
| sørgemygg, hærmygg | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Tovinger | ||
| Underorden | Mygg | ||
| Familie | Sørgemygg | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | ca. 90 | ||
| Habitat | larvene lever i jord og dødt plantemateriale | ||
| Utbredelse | holarktisk, Oseania | ||
| Inndelt i | |||
Epidapus er en slekt av middelsstore, mørkfargede mygg som er meget vanlige i fuktige skogsmiljøer. Larvene lever av sopp. Hos noen arter kan larvene vandre i svære flokker, derav navnet hærmygg.
Små, spinkle, gjerne gulbrune sørgemygg. Vingene er nokså smale, rundede i spissen og glassklare. Noen arter er vingeløse.
De fleste artene har larver som lever av sopp, men det finnes også noen som spiser plantemateriale. Noen små arter er vanlig å finne i blomsterpotter, der de trolig spiser sopphyfer. De synes ikke å gjøre noen skade på plantene. Noen arter kan gjøre skade i sjampinjong-dyrking. De fleste sørgemygg er skogsinsekter, og finnes vanligvis på skyggefulle og fuktige steder. Larvene lever gjerne i tette klynger, og kan av og til begynne å vandre en masse, de har derfor blitt kalt hærmygg.
Slekten har en hovedsakelig holarktisk utbredelse, men forekommer også i Oseania.
Det har vist seg vanskelig å gruppere de mange slektene i denne familien i slektsgrupper, det finnes per i dag ikke noen alment anerkjent klassifikasjon av dem.