Ars nova (latin: «ny kunst») er en epoke i fransk musikkhistorie på 1300-tallet. Musikkstilens tyngdepunkt lå i Paris. I denne fasen av senmiddelalderen oppsto en høyt utviklet, stort sett flerstemt musikk. Roman de Fauvel (1310) er det eldste kildeskriftet med ars nova-musikk, og Guillaume de Machauts død i 1377 markerer stilens avslutning.
Begrepet ars nova ble første gang benyttet av den franske musikkteoretikeren Philippe de Vitry i avhandlingen Ars nova (ca. 1320) hvor han beskrev grunnlaget for den nye stilen. En annen viktig framstilling er Notitia artis musicae av musikkteoretikeren Johannes de Muris, som ble forfattet kort tid før, og som forklarte den nye, forbedrede mensuralnotasjonen som utvidet mulighetene for notasjon av rytme (mensur = tidsverdi). På dette grunnlaget ble det – sammenlignet med ars antiqua-verkene – skapt harmonisk og rytmisk svært komplekse og differensierte verk, som gjennomgående var emosjonelt motivert og samtidig sterkt ekspressive.
Ars nova møtte først heftig motstand fra forkjemperne for ars antiqua under ledelse av talsmannen Jacques de Liège. Da pave Johannes XXII i 1322 utstedte bullen Docta sanctorum patrum som forbød oppføring av den nye musikken i kirkene, fant ars nova-musikken tilhengere og hjelp til å utvikles ved adelige hoff, og i disse omgivelsene oppsto flere verdslige musikkformer.
De vanligste ars nova-formene var motetteformen og ulike flerstemte sangformer som ballade, rondeau, virelai). En viktig ny komposisjonsteknikk var isorytmikk, og høydepunktet av utviklingen finner vi i de isorytmiske motettene.
Philippe de Vitry og Guillaume de Machaut (1300–1377) regnes som de fremste komponistene innen ars nova.
Begrepet brukes iblant mer generelt om all europeisk polyfon musikk på 1300-tallet. Også begrepet «italiensk ars nova» brukes, og omfatter da komponister som Francesco Landini og hans samtidige landsmenn.
Ars antiqua (gammel kunst) er ars novas forgjenger og motstykke, og betegner grovt sett musikken på 1200-tallet.
På slutten av 1300-tallet videreutviklet ars nova seg til sidegrenen ars subtilior som først i senere tid er blitt skilt ut og anerkjent som en egen stil. Ars subtilior besto av ars novas former, men med videreutviklet notasjon og rytme som ga svært komplekse strukturer. Ars subtilior markerer mellomaldermusikkens manieristiske avslutning.