En chanson om kjærlighet, Belle, bonne, sage, av Baude Cordier, hjerteformet med røde noter som indikerer rytmiske endringer.
Ars subtilior (subtil kunst) betegner en musikalsk stilepoke som var på moten fra Machauts død i 1377 til Guillaume Dufay dukket opp i 1420. Stilen kjennetegnes av stor rytmisk og notasjonsmessig kompleksitet.
Allment
Begrepet ars subtilior stammer ikke fra 1300-tallets slutt, men ble skapt av musikkviteren Ursula Günther i 1963 for å unngå det negativt ladede begrepet «manierisme» som noen hadde begynt å bruke, og som ikke yter musikken rettferdighet på grunn av mange nyvinninger som fikk vesentlig innflytelse på ettertiden:
Det rytmiske området ble utvidet ved hjelp av nye noteverdier.
Tonematerialet inkluderte fjerne toner som var utenfor ars novaens rekkevidde.
Noen av komponistene på denne tiden er bevisste på grunntonen. Vår moderne «dur» viser seg hos komponister som Dufay og Johannes Ciconia.
På den andre siden skal en ikke underslå forbindelsen med sen ars nova:
Ars nova-formene er fortsatt i utstrakt bruk.
Isorytmikk og flerkorighet tas i bruk i kantilenesatser (sangpartier).
Musikken noteres på kunstferdig vis: Partiturer kan være hjerte- (Baude Cordier) eller harpeformet (Jacob Senleches).
Musikalske kjennetegn
En kompleks rytmikk oppnås ved hjelp av hyppige mensurvekslinger (mensur = tidsverdi)
Polyrytmikk brukes ofte (for eksempel en samtidig to- og tredeling av noteverdiene). Et spesielt eksempel er le ray au soleyl av Johannes Ciconia, en kanon med de polymetriske proporsjonene 1:3:4.
Hensynet til musikken overskygger hensynet til tekstens forståelighet.
Musikknotasjon: Mensuralnotasjoneneminima og semiminima dominerer notebildet.
Bruken av duoler, trioler, kvintoler og synkoper førte til en manieristisk notasjon med verdien fusa og chroma, også dragma som minste noteverdi, ofte utstyrt med dobbelthalser, flagg, åpne (hvite) notehoder og ulike farger. Noteflagg for hurtige verdier ble brukt for første gang, og er fortsatt i bruk.
Komponister
De fleste ars subtilior-musikerne tjenestegjorde i et hoffkapell, særlig de franske i Paris under kong Karl V (1364–1380) og kong Karl VI (1380–1422), men også ved hoffene i Aragón og Castilla såvel som på Kypros, samt pavehoffet i Avignon. Noen komponister, som Magister Zacharias og Mateo da Perugia, virket i Italia.