Artamanene

Artamanene (tysk: Bund Artam) var et forbund innen den den tyske völkisch-bevegelsen. Artamanene, som ble grunnlagt i 1923, la vekt på jordbrukets betydning og fant stor inspirasjon i ideologien Blut und Boden. Artamanene la stor vekt på den germanske arv og gikk inn for fordrivelse av fremmede folk.

Uttrykket Artamanen var blitt dannet før første verdenskrig av dr. Willibald Hentschel, en forkjemper for raserenhet og som hadde grunnlagt sin egen gruppe, Mittgartselskapet, i 1906. Ordet ble dannet av de middelhøytyske ordene art og manen, som betyr «jordbruksmann». Dette peker mot Hentschels ønske om at tyskerne skulle trekke seg tilbake fra bylivets dekadanse og vende tilbake til en idyllisk rural fortid.

Hentschel ledet formelt selskapet til 1927, men det hadde også en «kansler», Friedrich Schmidt, som i 1927 ble avløst av NSDAP-medlemmet Hans Holfelder. Hovedsetet var i Halle. Andre ledende skikkelser blant artamanene var Bruno Tanzmann fra Deutsche Bauernhochschule, Wilhelm Kotzde-Kottenrodt som var grunnlegger og fører for Adler und Falken, og August Georg Kenstler, utgiver av tidsskriftet Blut und Boden. Mange artamaner var samtidig medlemmer av Adler und Falken.

I 1927 grunnla Georg Wilhelm Schiele et «Gesellschaft der Freunde der Artamanenbewegung» som søkte økonomisk støtte i finanssterke kretser.

Blant medlemmene må også nevnes en rekke personer som senere skulle bli ledende nasjonalsosialister, som Richard Walther Darré, Horst Rechenbach, Rudolf Höß, Walter Granzow, Friedrich Schmidt, og – ikke minst – Heinrich Himmler,

I 1929 oppstod det en splittelse blant artamanene. Flertallet ekskluderte mindretallet, som i sin tur opprettet en egen organisasjon under ledelse av Fritz Hugo Hoffmann: Die Artamanen. Bündische Gemeinden für Landarbeit und Siedlung. Dermed begynte bevegelsens nedgangstider. Bevegelsens nybyggerprosjekter, som bare så vidt var kommet i gang, ble bragt til opphør.

Etter Hitlers maktovertagelse ble i 1934 alle ungdomsorganisasjoner som ikke var understilt nazistpartiet. Ett unntak ble gjort, nettopp for artamanene, men i oktober 1934 ble hele gruppen inkorporert i Hitlerjugend.

Referanser

Litteratur

• Stefan Brauckmann: «Artamanen als völkisch-nationalistische Gruppierung innerhalb der deutschen Jugendbewegung 1924–1935», i: Jahrbuch des Archivs der deutschen Jugendbewegung NF Band 2/05. Seite 176–196. Wochenschau-Verlag, Schwalbach 2006. ISBN 978-3-89974-310-4.
• Stefan Brauckmann: «Die Artamanenbewegung in Mecklenburg», i: Zeitgeschichte regional. Mitteilungen aus Mecklenburg-Vorpommern, Hefte 2/08, s. 68 - 78, Rostock 2008. ISSN 1434-1794.
• Stefan Breuer: Die Völkischen in Deutschland. Kaiserreich und Weimarer Republik. Wiss. Buchges., Darmstadt 2008. ISBN 978-3-534-21354-2
• Walter Dietrich: Artam Siedler, Siedlungen, Bauernhöfe. Versuch einer Dokumentation über die Siedlungsgebiete der Artamanen in den Jahren 1926-1945, Selbstverlag, Witzenhausen 1982.
• Michael H. Kater: «Die Artamanen – Völkische Jugend in der Weimarer Republik», i: Historische Zeitschrift. Band 213, 1971, s. 577–638.
• Hanns Nickol: Das neue Leben oder Die Artamanen. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1936
• Gudrun Pausewang: Rosinkawiese – damals und heute: Mit dokumentarischen Fotos: Die Rosinkawiesen-Trilogie in einem Band. Deutscher Taschenbuch Verlag, München 2004 ISBN 3-423-13203-5
• Alwiß Rosenberg: «Bäuerliche Siedlungsarbeit des Bundes Artam. Ein agrarpolitischer Versuch bündischer Jugend», i: Jahrbuch des Archivs der Deutschen Jugendbewegung. Bind 9, 1977, s. 199–229.
• Peter Schmitz: Die Artamanen: Landarbeit und Siedlung bündischer Jugend 1920 – 1945. Bad Neustadt an der Saale 1985, ISBN 3-922923-36-4.
• Über die Artamanen zur SS. i: Die Zeit, nr. 42/1958