Askepott

Askepott (tysk: Aschenputtel eller Aschenbrödel, fransk: Cendrillon = cendre, «aske», engelsk: Cinderella) er et populært eventyr, en klassisk folkefortelling med mytiske innslag, der mobbing og nedverdigelse overvinnes og straffes. De første trykte utgavene er Bonaventure des Périers Les nouvelles recréations et joyeux devis fra 1558 og Giambattista Basiles Il pentamerone fra 1634, men best kjent er Charles Perraults versjon i Histoires ou contes du temps passé fra 1697 og brødrene Grimms Hausmärchen («Hus-eventyr») fra 1812-15. Mens eventyret er velkjent i den indoeuropeiske kulturkretsen, ble det også tatt opp i eventyrverdenen i Afrika, India, Japan og Java. Stebarn som forskjellbehandles - og forsømte barn med tilsvarende skjebne - er et kjent motiv verden over.

Minst 345 variasjoner av eventyret er kjent. I den internasjonale typekatalogen for folkeeventyr, Aarne–Thompson-Uther, ATU har eventyret nr. 510 A («forfulgt heltinne»).

Handlingen

En ung pike av en rik familie mister sin rettmessige posisjon etter farens død, og kalles Askepott av sin forferdelige stemor og slemme stesøstre. Tilnavnet kommer fra ildstedet hun må rengjøre som hundset hushjelp. Hun får hjelp fra en skytsånd, en fe eller sin avdøde mor til å forvandles, slik at hun kan delta i et kongelig ball og møte prinsen. I noen utgaver av eventyret er det tre ball, men som oftest bare ett.

Ved midnatt renner magien ut. I versjonene med tre fester passer Askepott tiden de to første gangene. Men på den tredje kvelden (tilsvarende versjonene med bare ett ball) glemmer hun tiden og må flykte fra slottet i stor hast. I skyndingen mister hun ene skoen, som prinsen finner og erklærer at han vil gifte seg med piken som passer skoen. I ulike versjoner beskrives skoen som av glass, av pels, av gull eller av brodert silke. Hos brødrene Grimm gjemmer Askepott seg for prinsen i et dueslag eller et pæretre. Da faren hennes får høre dette, henter han øksen for å hogge ned dueslaget/pæretreet. Eventyret gjør aldri noe forsøk på å forklare hvorfor Askepotts egen far uten videre går inn for å skade sin egen datter.

Askepotts stemor og stesøstre konspirerer om å vinne prinsens hånd for en av dem. I den tyske utgaven av fortellingen klarer den ene stesøsteren å få foten inn i skoen ved å kappe av seg ei tå, men en magisk due kvitrer i prinsens øre at han må legge merke til blodet som drypper fra skoen. Han sender den falske bruden tilbake til hennes mor. Den andre stesøsteren får foten til å passe ved å skjære av seg hælen, men samme due avslører også dette forsøket.

I alle varianter beviser Askepott sin identitet ved å få plass til foten i skoen. I Walt Disneys utgave har hun rett og slett beholdt den andre skoen. De ondskapsfulle stesøstrene blir i noen versjoner straffet hardt ved at øynene hakkes ut av kråker, og i noen utgaver blir de tilgitt.

Eldre varianter

Den tidligste kjente versjonen av eventyret stammer fra Kina rundt 860. Idealiseringen av Askepotts makeløst små føtter peker mot kinesisk opprinnelse eller påvirkning. Men i denne versjonen finnes verken slemme stesøstre eller noen stemor som lar piken gå i filler. Askepott (Yeh-Shen; 葉限/叶限; Yè Xiàn) har de aller minste føtter i landet, et skjønnhetsideal som førte til den kinesiske skikken med å snøre kvinnenes føtter fra fireårsalderen («liljefot»). Denne versjonen presenteres i Blandede smuler fra Youyang av Tuan Ch'eng-Shih, en bok datert til Tang-dynastiet. I Vietnam hvor eventyret er fra før 1400-tallet, heter hun Tam eller Cam. Det er en dramatisk versjon med sterk moral og overnaturlige elementer. Den egyptiske versjonen, Rhodopis, er en gresk-inspirert versjon fra oldtiden.

I Nord-Europa finnes fortellingen igjen i den germanske sagnkretsen fra folkevandringstiden og senere, der Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug ble kalt for «Kråka» fordi hun var svart av sot. Kari Trestakk var den senere norske varianten av Askepott-eventyret.

I tysk tradisjon er det mange henvisninger til aske som symbol for søskensjalusi. I sine bordtaler kaller Martin Luther Kain en illgjerningsmann med makt, mens broren hans, den fromme Abel, tvinges til å være hans Aschebruder («askebror»), underkastet Kain. I en av Luthers prekener hevder han at Esau ble tvunget inn i rollen som tvillingbroren Jakobs «askebror».

Den mest kjente versjonen ble skrevet av den franske forfatteren Charles Perrault i 1697. Den er basert på et vanlig folkeeventyr nedtegnet av Giambattista Basile som La Gatta Cennerentola i 1634. I moderne tid er likevel Disneys tegnefilm den standardiserte samtidsversjonen av myten, selv om den delvis bryter med den opprinnelige handlingen.

Skoen av glass er unik for Perraults versjon, og en har tenkt at verre («glass») kunne være en feillesing av vair («ekornskinn»); men på 1600-tallet var glass kostbart og ga status. I Aschenputtel og i samisk versjon er skoen av gull. I noen varianter fins ingen sko i det hele tatt, mens en ring eller et armbånd beviser Askepotts identitet. I den finske varianten benytter prinsen tjære for å holde fast på noe fra hvert selskap og får på den måten tak i en ring, en krans og et par sko.

Tilpasningen av fortellingen i kulturer med forskjellige skjønnhetsidealer har gjort betydningen av Askepotts skostørrelse uklar, og gitt inntrykk av at føttene hennes var uvanlig små, uten egentlig grunnlag. Humoristiske versjoner har benyttet vrien med at skoen også kan passe på helt andre enn Askepott, ikke minst ei stygg gammel kjerring. I den engelske forfatteren Terry Pratchetts bok Witches abroad (Hekser på tur), der Askepott-skikkelsen kalles Emberella, blir heksene anklaget av en annen heks for å manipulere folks oppfatning av skoene: størrelsen er egentlig ordinær, men heksa sikrer seg at riktig kvinne pekes ut ved at heksa vet hvem hun er, og sørger for at hun får prøve skoen først.

Den gode fe er i brødrene Grimms utgave Aschenputtels døde mor. På morens grav spør datteren henne om råd, og et tre ved graven vokser og rister ned ballkjolen hun trenger for å slippe inn på ballet. Dette motivet fins også i andre varianter av eventyret. I den italienske forfatteren Giambattista Basiles versjon Cenerentola ber Askepott-skikkelsen, Zezolla, sin far om å anbefale henne for duealven, slik at hun kan få et tre som kan skaffe henne passende klær. I andre varianter, som Disneys versjon, får hun hjelp av snakkende dyr.

I mange varianter av eventyret har hun stemor, men i Fair, Brown and Trembling er det jentas eldre biologiske søstre som plager henne. Slik er også samisk versjon. I andre versjoner blir hun jaget hjemmefra av faren sin som forfølger henne, vanligvis fordi han vil gifte seg med henne.

Norske varianter

Det foraktede tredjebarnet som sitter og pirker i asken, er ikke en rolle begrenset til døtre. I norske folkeeventyr finnes Askeladden, men han arbeider ikke hardt; tvert om suller han i asken til han sendes ut i verden og viser seg som en handlekraftig kar. Han er ingen mannlig ekvivalent til Askepott.

Derimot samlet Asbjørnsen og Moe inn et annet eventyr hvor Askepott-motivet er nært: Kari Trestakk. En betydelig del av eventyret er ulikt den tyske varianten grunnet det man kaller tradisjonsøkologi. Mens den tyske Askepott har referanser til det gamle tyske føydalsamfunnet med borger og slottsball, møter det norske bondesamfunnets Kari Trestakk kongssønnen utenfor kirken under og etter messa.

En annen variant som Asbjørnsen og Moe samlet inn (og utga i 1852) er eventyret om Lindedronningen. Her finner vi en dårlig behandlet heltinne, en slem stemor, en overnaturlig hjelper (Lindedronningen), en magisk kjole, kirken som møtested, tapt sko, skoen som ekteskapstest, mishandlet fot, fugler som vitner, og til slutt lykkelig ekteskap.

Den tsjekkisk-tyske filmen Tre nøtter til Askepott er en av de mest kjente versjonene av Askepottfortellingene i Norge, og baserer seg på et eventyr av Božena Němcová. Denne Askepottfortellingen avviker fra andre varianter av eventyret på flere områder.

I den samiske versjonen heter hun Gunnâfiruš. Hun er en av tre søstre som går til kongsgården for å søke tjeneste. To av dem hjalp ingen av dem de møtte underveis; men da Gunnâfiruš møter væren som gjerne vil klippes, klipper hun ullen hans; da hun møter kuen som ber om å bli melket, melker hun henne; og da hun møter en gamling som vil lyskes, plukker hun lus av hodet hans. Han gir henne en stokk som takk og forklarer at med den kan hun banke på et fjell hun kommer forbi. Fjellet vil åpne seg når hun ber om det. På kongsgården der søstrene hennes er kjøkkenpiker, blir hun fjøspike. Da søndagen kommer og de andre går i kirken, går Gunnâfiruš i stedet til fjellet, banker på og ber mannen som åpner om pene klær og hest, kobbersko og kobbervogn, og i denne kjører hun til kirken. Søstrene forteller henne om piken i kobbervognen. Neste søndag ber hun om pene klær og hest, sølvsko og sølvvogn. Tredje søndagen dukker hun opp med gullsko og gullvogn. Etterpå forteller søstrene henne at piken i kirken mistet en komag, og at kongesønnen plukket den opp og sa at piken som passet komagen, ville han gifte seg med. Nå strømmet det jenter til kongsgården for å prøve ut komagen, men den passet bare fjøspiken, og det hjalp ikke søstrene hennes at de prøvde å skjære til føttene sine. Slik ble Gunnâfiruš kongesønnens kone.

Hun rir til ballet på et reinsdyr og mister et skinnbelte da hun skynder seg hjemover før soloppgang. I eventyret gjelder det å respektere naturens ånder, der magiske hjelpere knyttes til landskapet, og indre styrke teller mer enn ytre prakt. Gunnâfiruš ble nedskrevet av språkforskeren og folkeminnesamleren Just Qvigstad på 1800- eller tidlig 1900-tall. Dette eventyret er en del av hans store verk Lappiske eventyr og sagn I-IV.

Tolkning

Psykiateren Bruno Bettelheim (1903-1990) tolker i The Uses of Enchantment fra 1989 Askepott ut fra freudiansk teori, som en beretning om søskensjalusi, forsterket da piken kommer i gifteferdig alder. Hos Perrault blir også stesøstrene gift; de finner seg menn fra prinsens hoff. I brødrene Grimms første versjon fra 1812 slutter eventyret med at duene kunngjør at prinsen har funnet henne han lette etter. Men i utgaven fra 1819 hakker duene øynene ut på begge stesøstrene.

I nyere tid har Freuds tanker vært brukt til tolkning av myter og poesi, mer enn som psykologisk vitenskap.

Askepott-komplekset

Begrepet «Askepott» har utviklet seg til å bli en arketype og har gitt navn til the Cinderella complex, at kvinner passivt venter på en prins som skal redde dem. Perraults Askepott er et passivt offer, mens Grimms Askepott tar initiativ for å bedre sin situasjon: Hun tilkaller duene så de kan hjelpe henne med å plukke bønner/erter ut av asken/gruset, og hun planter et magisk tre som hun rister i, så gull og sølv drysser ned over henne.

Yngre versjoner

Fortellingen om Askepott har blitt gjenfortalt i mange ulike sjangre:

Opera

• Cendrillon av Jean-Louis Larouette
• La Cenerentola av Gioacchino Rossini
• Cendrillon av Jules Massenet
• La Cenicienta av Jorge Peña Hen

Ballett

• Aschenbroedel av Johann Strauss II
• Askepott av Sergej Prokofjev (senere rekoreografert av Frederick Ashton).

Film

Opp gjennom filmhistorien har det blitt laget bokstavelig talt hundrevis av filmer som enten direkte eller indirekte har basert handlingen på fortellingen om Askepott. Omtrent hvert eneste år kommer det nye varianter, spesielt fra USA.

Utvalg

• 1899: Cinderella, en fransk stumfilm regissert av Georges Méliès; den første filmen noensinne basert på Askepott
• 1911: Cinderella, stumfilm med Florence La Badie
• 1922: Cinderella, en animert Laugh-O-Gram produsert av Walt Disney, med premiere den 6. desember 1922. Filmen var omtrent 7 minutter lang.
• 1947: Cinderella (Зо́лушка), en russisk musikalfilm, 84 minutter lang, produsert ved Lenfilm studio
• 1950: Askepott, en tegnefilm som har fått status som en av Disneys «klassikere». I 2002 ble oppfølgeren, Cinderella II: Dreams Come True, utgitt rett-på-video, og i 2007 kom enda en oppfølger ut rett på video, med tittelen Cinderella III: The Reverse of Time.
• 1955: The Glass Slipper, en spillefilm med Leslie Caron og Michael Wilding i hovedrollene
• 1960: Cinderfella, beryktet ettersom hovedfiguren er en mann, spilt av Jerry Lewis.
• 1970: Hey Cinderella, en 60 minutter lang film produsert av Jim Henson Company; en komisk versjon som hadde muppetene i hovedrollene, deriblant frosken Kermit i en mindre rolle.
• 1973: Tre nøtter til Askepott
• 1976: The Slipper and the Rose, er en britisk musikalfilm med Gemma Craven og Richard Chamberlain.
• 1978: Cindy (TV-film)
• 1997: Cinderella, film med Brandy og Whitney Houston
• 1998: Ever After, film med Drew Barrymore
• 2000: Cinderella, en britisk film med handling fra midten av 1900-tallet og med Kathleen Turner i hovedrollen
• 2004: A Cinderella Story, en modernisert utgave av den klassiske eventyrfortellingen, med Hilary Duff og Chad Michael Murray i hovedrollene
• 2004: Forheksede Ella, med Minnie Driver og Anne Hathaway
• 2008: Another Cinderella Story, med Selena Gomez og Drew Seeley
• 2015: Eventyret om Askepott, med Lily James i tittelrollen

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Cinderella – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Askepott – norsk oversettelse av brødrene Grimms versjon Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.
• Kari Trestakk – norsk variant av Askepott, komplett norsk tekst på Runeberg fra Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr.
• Læremidler til «Askepott»: mange lenker; variasjoner i karakter, ramme, og handlingsmønstre, parallelle versjoner (engelsk)
• Cenerentola i Pentamerone ved Giambattista Basile (engelsk) Arkivert 27. september 2008 hos Wayback Machine.
• Marian Roalfe Cox: Cinderella; three hundred and forty-five variants, 1893, Internet Archive