Honoré de Balzac (1799 – 1850) var en fransk skjønnlitterær forfatter. Han er den viktigste representanten for den første store generasjonen av franske romanforfattere som blant annet Victor Hugo, Prosper Mérimée, Alexandre Dumas d.e. og George Sand. Balzac var den realistiske samfunnsromanens største pioner, skjønt med åpenbare romantiske trekk. Han er på sitt beste en uovertruffen iakttaker av virkeligheten med en enestående evne til å fange atmosfære og ulike samfunnsmiljøer. Charles Baudelaire kalte ham for visjonær.
Balzac satte seg alt som tyveåring det mål å bli pennens Napoléon Bonaparte, og sammen med Victor Hugo er de bærende søyler på 1800-tallets litteratur. I kraft av en utrolig arbeidskapasitet, parret med frodig fantasi, skapte han med sine romaner et gigantisk panorama av det franske samfunn.
Balzac led av helseproblemer hele livet, muligens grunnet hans intense skriveprosesser. Hans forhold til familien var ofte anstrengt grunnet finansielle og personlige vanskeligheter, og han avsluttet flere vennskap grunnet kritisk omtale.
I 1850 giftet han seg med Ewelina Hańska, hans kjærlighet gjennom mange år. Han døde fem måneder senere og er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.
Livet som forfatter
Etter noen mislykkede forretningseventyr kastet han seg med stor energi inn i litteraturen, og skrev om lag 80 bøker fra 1830 og fram til sin død i 1850.
Le dernier chouan, hans første roman med tilsatt forfatternavn, kom i 1829 og var en suksess. I 1830 fulge den brutale, skarpt iakttakende framstående Physiologie du mariage og den første samlingen Scénes de la vie privée; i 1831 den av swedenborgsk mystikk påvirkede La peau de chagrin. Med dette var hans rykte som en av Frankrikes mest betydelige romanforfattere etablert.
Under tyve år utviklet nå Balzac en rastløs forfattervirksomhet, på en måte som overanstrengte ham og tæret ned hans krefter i tidlig alder. Hans produktivitet var enorm. Bare noen få timer hver aften unnet han seg hvile, før øvrig arbeidet han dag og natt. Hans fantasi var uuttømmelig og dens kraft så ekstraordinær at han også i det daglige liv kunne overbevise andre personer om visdommen i de villeste påfunn. Det var en rent visjonær styrke i hans innbildningskraft, han levde med de skikkelser han diktet, slik at personer og hendelser som hans fantasi skapte kom for ham å være virkeligere enn virkeligheten selv.
Fra og med Far Goriot (1835), som ofte betraktes som flaggskipet i hans produksjon, begynner hans romanfigurer å bli gjenkommende. Disse litterære skikkelsene skulle under Balzacs forfatterskap komme til å bli flere enn 2000 stykker. var inndelt i underserier som «Scener fra pariserlivet» og «Scener fra livet i provinsen».
Illustrasjon av Balzacs Eugénie Grandet.
Balzac var samtidig med den franske nyromantikken - Gautier og Sandeau var hans venner - og deltok i tidens litterære nydannelse. Men i stedet for å vende seg bort fra nuet og virkeligheten, oppsøkte Balzac disse med forkjærlighet. Han benyttet en empirisk detaljanalyse, en minutiøs observasjon, som underlag for sine skildringer. Med en romantikers voldsomme og storslagne kreativitet kombinerte og konstruerte Balzac sine verk, men det materialet han håndterte var virkelighetens, var Frankrike under keiserdømmet og etter restaurasjonen.
Balzac hadde vanskelig for å tilegne seg en kunstnerisk stil, han var i blant svulstig, i blant platt, hans språk hadde brister i vellyd og anskuelighet, og han fikk det aldri helt i sin makt. Bevisst på dette gjorde han seg mye møye med selve utarbeidelsen av sine romaner, som han uavlatelig forandret og omformet i de åtte, ti korrekturer på sine arbeider som han pleide å lese. Denne svært tidsødende arbeidsmåten i forening med hans aldri hvilende skapertrang gjorde hans liv til et uavbrutt overanstrengende slit.
Mot slutten av 1830-taltet bestemte han seg for å forene alle sine verk til et sammenhengende hele, en organisme, som skulle gi hele tidsalderens psykologi, La comédie humaine, som Balzac kalte dette sitt livsverk i bevisst henspilling til DantesGuddommelige komedie, sammenfatningen av den katolske middelalders oppfatninger og erfaringer. Med enestående fremgang satte han dette ut i livet, men rakk ikke å fullbyrde det voldsomt store verket. Omstendelig og med den mest intime kunnskap skildret han de mest forskjelligartede livsskjebner, karakterer og samfunnsklasser. Ministre og lavere tjenestemenn, offiserer og finansfolk, borgere og prester, litterater og kunstnere, adelsdamer og skuespillerinner, oppofrende hustruer og forfengelige ungjenter, ærbare middelklassekvinner og kurtisaner - alles ytre og indre liv kjenner han til og gjengir med illusorisk påtagelighet.
Han var kjent med provinsene og særegenhetene i livet der, men det var framfor alt Paris som han beskrev. Akkurat det kompliserte, det store, egget hans fantasi; og i skildringen av den moderne storbyen med dens intriger og larm, dens stridbare viljer og lidenskaper, dens villo tummel og kamp for tilværelse og rikdom fant Balzac det ypperste stoffet å arbeide med. Han hadde en naturvitenskapsmanns interesse for selv det minste og mest ubetydelige; noen avsky for det dårlige, noen lengsel bort fra det stygge kjente han ikke; han moraliserte ikke i sin framstilling, verken klander eller misbilligelse kunne føre ham bort fra sannferdigheten.
Innflytelse
Ved sin metode kan han derfor betraktes som en av den moderne realiske romans grunnleggere. Fra Balzac utgår Gustave Flaubert med sin kalde psykologiske analyse og mer eller mindre middelbart den senere naturalismen (Flauberts disippel Guy de Maupassant, Émile Zola med flere), som med Balzac og Henri Beyle danner overgangen fra romantikken. Hans skrivestil påvirket også andre, som Marcel Proust, Émile Zola, Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij, og politiske filosofer som Friedrich Engels og Karl Marx. Mange av Balzacs verker har blitt filmatisert eller inspirert filmer, og de fortsetter å prege og være en kilde for inspirasjon for forfattere og regissører.
Balzacs monument ved Cimetière du Père-Lachaise. Han skrev mer enn 80 bøker på 20 år. «Jeg er ikke så dyp, men jeg er veldig bred,» sa han om seg selv.
Skjemtsomme historier. Samling 1 Dreyer forlag, Oslo 1947
Skjemtsomme historier. Samling 2 Dreyer forlag, Oslo 1949
Gamle Goriot Gyldendal forlag, Oslo 1952
Skjemtsomme historier - et utvalg av de beste Dreyer forlag, Oslo 1961
Lystige historier Bladkompaniet, Oslo 1967. Originaltittel: «Contes drolatiques». Oversatt av Tryggve Norum.
Far Goriot Gyldendal forlag, Oslo 1975
En skummel historie Pax forlag, Oslo 1979. Originaltittel: «Une ténébreuse affaire». Oversatt av Catharina Jacobsen.
To noveller Solum forlag, Oslo 1981
Balzac forteller: en novellesamling Solum forlag, Oslo 1988
Scener fra kurtisanenes liv Aschehoug forlag, Oslo 1999
Eugénie Grandet Nasjonalforlaget 1932/De unges forlag 1968/Aschehoug forlag, Oslo 2000
Tapte illusjoner Aschehoug forlag, Oslo 1998/2000. Originaltittel: «Illusions perdues». Oversatt av Birger Huse.
Referanser
12Encyclopædia Britannica Online, oppført som Honore de Balzac, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Honore-de-Balzac, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
_detail.jpg)
