Barry Island

Forhistorisk opprinnelse

Området rundt Barry Island viser omfattende bevis på menneskelig bosetning. Mikrolittisk verktøy fra flint fra mesolittisk tid (midtre steinalderepoke) er funnet ved Friars Point på Barry Island og i nærheten av landsbyen Wenvoe, og polerte øksehoder fra neolittisk tid (bondesteinalderen) ble oppdaget ved landsbyen St. Andrews Major. Siden området var tett skogkledd og bevegelsesfriheten ville ha vært begrenset, er det sannsynlig at det kom mennesker langveisfra også til det som skulle bli Wales med båt, tilsynelatende fra den iberiske halvøy. De ryddet skogene for å etablere beite og dyrke jorden.

Disse neolittiske kolonistene, som integrerte seg med urbefolkningen, gikk gradvis fra å være jegere og sankere til å bli bofaste bønder. De bygde de lange gravhaugene ved St. Lythans og Tinkinswood, som dateres til rundt 6000 f.Kr., bare henholdsvis 4,8 km og 6,4 km nord for Barry Island.

I likhet med folket som bodde over hele de britiske øyer, assimilerte lokalbefolkningen i løpet av de påfølgende århundrene innvandrere og utvekslet ideer om keltiske kulturer fra bronsealderen og jernalderen. Sammen med store deler av Sør-Wales ble Barry Island bosatt av en keltisk stamme kalt silurere. Det er registrert fem gravhauger, eller varder, fra bronsealderen på Friars Point.

Romersk tid og middelalderen

Selv om den romerske okkupasjonen så betydelige romersk-keltiske bosetninger både i Barry og Llandough, finnes det lite fysiske bevis på romersk aktivitet på selve Barry Island. Øya blomstret imidlertid som et religiøst samfunn etter slutten av romersk styre.

I sub-romersk Britannia ble kysten ved Glamorgan et viktig sentrum for tidlig keltisk kristendom. Faktisk definerte Liber Landavensis (Llandaff-boken) det gamle bispedømmet Llandaff som å strekke seg «så langt som til øya Terthi» (der Terthi var et tidligere navn for Barry-øya).

Det sies at øya fikk sitt nåværende navn på 500-tallet da Cattwg Ddoeth (sankt Cadoc, en viktig lærer for mange walisiske helgener, også Illtud), tilbrakte syv år som eremitt på det nærliggende Ynys Echni (Flat Holm). Ved ankomst til Ynys Echni ble det oppdaget at en av Cattwgs disipler ikke hadde med seg alle tekstene Cattwg trengte for oppholdet. Cattwg ba disippelen om å reise tilbake til fastlandet for å hente dem. Disippelen Barrwg (Baruc) druknet på denne tilbakereisen og ble gravlagt på øya som senere skulle bli kjent som Ynys y Barri.

Norrøne nordboere kom seilende inn med vikingangrep satte i gang raid i området, og Barry Island var kjent for å være en base i 1087.

Lokal legende

Den normannisk/walisiske krønikeskriveren Gerald av Wales (ca. 1146 – ca. 1223) beskrev Itinerarium Cambriae (også kalt for «Reisen gjennom Wales») at «Ikke langt fra Caerdyf (sic) ligger en liten øy nær bredden av Severn, kalt Barri, fra sankt Baroc, som tidligere bodde der, og hvis levninger er deponert i et kapell overgrodd med eføy, etter å ha blitt overført til en kiste. Derfra fikk en adelsfamilie, fra de maritime delene av sørlige Wales, som eide denne øya og de tilstøtende eiendommene, navnet de Barri.» Han fortsatte med å beskrive øyas brønn, og skrev videre om et fenomen: «Det er bemerkelsesverdig at det i en stein nær inngangen til øya er et lite hulrom, hvor man, hvis man lytter, hører en lyd som smeder i arbeid, blåsing av belg, slag av hammere, sliping av verktøy og brøling av ovner; og det kan lett tenkes at slike lyder, som fortsetter ved flo og fjære, var forårsaket av havets tilstrømning under hulrommene i steinene.»

Lokal legende forklarer fenomenet som spøkelset til en lokal helt de kaller Benedict y Diffoddwr («Benedikt hardhausen»). Det sies at da skipet hans, «Tam Lyn», ble angrepet av spanske pirater, og bortimot alene kjempet han imot dem og drepte dem alle, selv etter at de hadde drept hele mannskapet hans. Han klarte deretter å seile skipet tilbake til havn på egenhånd, hvor han ble hyllet som en helt. Lokalbefolkningen som tror på legenden om Benedikt hevder at han fortsatt holder til langs de steinete områdene på sørkysten og beskytter innbyggerne mot utenlandske inntrengere.

Den engelske oldtidsforskeren John Leland på 1530-tallet besøkte og omtalte øya hvor han sa at det var lett å komme seg dit. Ved lavvann er det en ødelagt bro å gå på. Den hadde godt med korn og gress, men det var ingen fastboende eller hus på øya. Midt på den var «et pent lite kapell» dedikert til sankt Barrok, som er mye brukt av pilegrimer. Ernest Rhys la til i 1908: «Det ’pene lille kapellet’ har forsvunnet, og Barry Island er nå, siden byggingen av den store dokken, forbundet med fastlandet, den er dekket av hus, og dens estimerte kapitalverdi er nå £250 000.»

Moderne tid

Fram til 1896, da en jernbaneforbindelse med fastlandet via en 250 meter lang vei ble ferdigstilt, hadde den eneste adkomsten til Barry Island vært enten til fots over sand og gjørme ved lavvann, eller når det var tidevann, med ferge fra kysten ved Old Harbour. Barry Island jernbanestasjon er endestasjonen for Network Rails jernbanespor til Barry og har forbindelse til hovedlinjen og forskjellige Valley-linjer i Cardiff, omtrent 14 km nordøst for Barry. Ytterligere turistattraksjoner ble utviklet på øya, og innen 1934 var det høyt antall på rundt 400 000 besøkende til et ferieområde i løpet av ferieuken i august. Butlin's hadde en feireleir på Barry Island, den åpnet i 1966 og stengte ned i 1996. Den var i sin tid kjent som Barry Island Resort.