Glamorgan

Eldste historie

Glamorgans terreng har vært bebodd av mennesker i over 200 000 år. Klimaendringer forårsaket dannelse, forsvinning og omforming av isbreer, som igjen førte til at havnivået steg og falt. Til forskjellige tider har livet blomstret, til andre tider har området sannsynligvis vært fullstendig ubeboelig. Bevis for tilstedeværelsen av neandertalere har blitt oppdaget på Gowerhalvøya. Om de forble i området i perioder med ekstrem kulde er uklart. Havnivået har vært 150 meter lavere og 8 meter høyere enn i dag, noe som har resultert i betydelige endringer i kystlinjen i denne perioden.

Steinalderen

Arkeologiske funn viser at mennesker slo seg ned i området i en interstadial (ekstra kald) periode. Den eldste kjente menneskegraven i Storbritannia – «den røde damen av Paviland» – ble oppdaget i en kysthule mellom Port Eynon og Rhossili, på Gower-halvøya. «Damen» har blitt karbondatert til ca. 27 000 f.Kr. – i sen pleistocen – da hulen hadde utsikt over et sletteområde, noen kilometer fra havet. Skjelettet ble først bedømt som «dame» ettersom det var dekket av rød oker, men er nå blitt korrigert til en ung mann.

Fra slutten av den siste istiden (mellom 12 000 og 10 000 f.Kr.) begynte mesolittiske jegere og sankere å migrere til den britiske øyer – gjennom Doggerland – fra det europeiske fastlandet. Arkeolog Stephen Aldhouse-Green har bemerket at mens Wales har en «mangfold» av mesolittiske steder, var bosetningene deres «fokusert på kystslettene», og høylandet ble «kun utnyttet av spesialiserte jaktgrupper».

Menneskelig livsstil i nordvestlige Europa endret seg rundt 6000 f.Kr.; fra det mesolittiske nomadiske steinalderlivet med jakt og sanking, til det neolittiske livet (bondesteinalderen) med jordbruk og fast bosetning. De ryddet skogene for å etablere beite og dyrke jorden og utviklet nye teknologier som keramikk- og tekstilproduksjon. En tradisjon med bygging av lange gravhauger begynte i det kontinentale Europa i løpet av det 7. årtusen f.Kr. – de frittstående megalittiske strukturene som støtter en skrånende overliggende stein (dysser). De var vanlige over hele den europeiske Atlanterhavskysten. Nitten neolittiske kammergraver (lange graver) og fem mulige ringformede jordvoller (henge) er identifisert i Glamorgan.

Disse megalittiske gravkamrene (cromlechi, også en form dysser) ble bygget mellom 6000 og 5000 f.Kr. i den tidlige neolittiske perioden, den første av dem omtrent 1500 år før enten Stonehenge eller den store pyramiden i Giza i oldtidens Egypt ble fullført. To hovedgrupper av neolittiske arkitektoniske tradisjoner er representert i området: portaldysser (som St. Lythans gravkammer (Vale of Glamorgan) og Cae'rarfau (nær Creigiau); og kammergraverneCotswold-Severn-gruppen (som Parc Cwm lange gravhaug, (Parc le Breos Cwm, Gowerhalvøya) og gravkammeret i Tinkinswood (Vale of Glamorgan)), samt graver som ikke lett faller inn under noen av gruppene. Slike massive konstruksjoner ville ha krevd en stor arbeidsstyrke – opptil rundt 200 menn – noe som tyder på store samfunn i nærheten. Arkeologiske funn fra noen neolittiske steder (som Tinkinswood) har vist fortsatt bruk av cromlechi i bronsealderen.

Bronsealderen

Bronsealderen – definert av bruken av metall – har gjort satt et varig avtrykk på området. Over seks hundre gravhauger og varder fra bronsealderen, av forskjellige typer, er blitt identifisert over hele Glamorgan. Andre teknologiske nyvinninger – som hjulet; utnyttelse av okser som trekkdyr; veving av tekstiler; brygging av alkoholholde drikker; og dyktig metallbearbeiding (produksjon av nye våpen og verktøy, og fin gulldekorasjon og smykker, som brosjer og halsringer (torque) – forandret folks hverdag i denne perioden. Avskogingen fortsatte i de mer avsidesliggende områdene ettersom et varmere klima tillot dyrking selv av høylandsområder.

Innen år 4000 f.Kr. hadde folk begynt å begrave, eller kremere, sine døde i individuelle kister, under en jordhaug kjent som en rund gravhaug; noen ganger sammen med gravgods med fint dekorert keramikk – som de på Llanharry (oppdaget 1929) og på Llandaff (1991) – noe som ga opphav til at tidlig bronsealder ble beskrevet som klokkebegerkulturen. Fra ca. 3350 f.Kr. begynte et forverret klima å gjøre jordbruket uholdbart i høylandsområder. Det resulterende befolkningspresset ser ut til å ha ført til konflikt. Befestede bygdeborger begynte å bli reist fra sen bronsealder (og gjennom hele jernalderen, 3150–1900 f.Kr.), og mengden og kvaliteten på våpen økte merkbart – langs de regionalt særegne stammelinjene i jernalderen.

Arkeologiske funn fra to steder i Glamorgan viser at skikker og bosetninger fra bronsealderen fortsatte inn i jernalderen. Funn ved innsjøen Llyn Fawr, som antas å være offergaver, omfatter våpen og verktøy fra sen bronsealder og tidlig jernalder. Forrådet, beskrevet som «en av de viktigste forhistoriske metallfunnet i Wales», har britiske arkeologer betegnet som «Llyn Fawr-fasen», som den siste bronsealderfasen på de britiske øyer. Utgravninger ved Llanmaes i Vale of Glamorgan, indikerer en bosetning og et sted for «gilde og fest» og som var bebodd fra sen bronsealder og fram til den romerske okkupasjonen.

Fram til den romerske erobringen av de britiske øyer var området som skulle bli kjent som Glamorgan en del av territoriet til silurefolket – en keltisk stamme som blomstret i jernalderen – hvis territorium også omfattet områdene som skulle bli kjent som Breconshire og Monmouthshire. Silurefolket hadde bygdeborger over hele området – eksempelvis Caerau (Cardiff), Rhiwsaeson (Llantrisant) og Y Bwlwarcau [Mynydd Margam], sørvest for Maesteg – og klippeborger langs kysten av Glamorgan – eksempelvis tidvannsøya Burry Holms (Gowerhalvøya). Utgravninger ved ett av dem – Dunraven bygdeborg (Southerndown, Vale of Glamorgan) – avdekket restene av tjueen rundhus.