Maesteg

Eldste historie

Før industriutviklingen på 1820-tallet var Llynfi-dalen et tynt befolket område med spredte gårder. Den nærmeste bosetningen var landsbyen Llangynwyd, som lå i åssiden omtrent tre kilometer sør for dagens sentrum av Maesteg. Nær Llangynwyd ligger et omfattende jordvoll kjent som Y Bwlwarcau («skansen/brystvernet»), en innhegning fra jernalderen som sannsynligvis er en rest av den eldste bosetningen i Llynfi-distriktet.

I middelalderen var dalen en del av Tir Iarll («jarlens land»), et område «kjent for sine viltfjell, skoger og glitrende bekker» som ble satt av som jaktreservat av Robert Fitzhamon, jarl av Gloucester, den normanniske erobreren av Glamorgan. Fram til 1700-tallet var mange av gårdene i Llynfi-dalen sentre for lokal kultur. For eksempel var Llwydarth, hjemmet til den innflytelsesrike Powell-familien, et senter for forfattere og poeter i Glamorgan på 1600-tallet.

Det har blitt hevdet at Maesteg det første stedet i Storbritannia hvor japansk «knotweed» (norsk: parkslirekne) ble observert viltvoksende i naturen en gang før 1886, etter først ha blitt importert som prydplante.

Industrihistorie

Opprinnelsen til dagens samfunn i Llynfi-dalen stammer fra slutten av 1820-årene, da områdets betydelige kull- og jernmalmressurser ble utviklet i industriell skala for første gang. I 1828 ble en 24 kilometer lang hestetrukket jernbane ferdigstilt mellom Porthcawl og Garnlwyd i Llynfi-dalen. Dette var Dyffryn Llynfi og Porthcawl Railway (DLPR); den ble utvidet til Coegnant-distriktet nær dalens topp i 1830. Jernbanen åpnet opp distriktet og førte til dannelsen av et jernselskap, som begynte å bygge et jernverk på Maesteg Uchaf Farm, nær stedet der det nåværende sentrum ligger, i 1826. Selskapet tok navnet sitt fra gården, og i 1831 var to masovner i drift, og de første rekkene med arbeiderboliger var ferdigstilt i nærheten av Maesteg Ironworks. Rundt samme tid ble et av de første sinksmelteverkene i Wales satt opp på Coegnant Farm nær den nordlige enden av DLPR.

I 1839 startet arbeidet med et andre, større jernverk på Nantycrynwydd Farm, på et område som nå i stor grad er dekket av Tesco-butikken og parkeringsplassen. Verket, som ble kjent som Llynfi Ironworks (eller «Det nye verket»), ble startet av det mislykkede Cambrian Iron and Spelter Company og ble kjøpt av det ambisiøse Llynvi Iron Company i 1845. Kornbutikkdelen av Maesteg Sports Centre og den tilstøtende basen til en masovn står fortsatt som forbindelser til Llynfi Works og dalens betydelige jernindustri fra 1800-tallet. De to jernverkene, med tilhørende kullgruver og nye boliger, forvandlet et område med spredte gårder med en befolkning på rundt 400 i 1821 til en voksende kommune med en befolkning på 4000 innen 1841.

Cambrian/Llynfi-verkene tiltrakk seg investeringskapital fra en rekke framtredende personer fra den tidlige viktorianske perioden, blant dem poeten William Wordsworth, som var aksjonær i Cambrian tidlig på 1840-tallet, gin-destilleriet sir Felix Booth og forfatteren og den radikale politikeren og nasjonaløkonomen John Bowring. Bowring investerte tungt i Llynfi-verkene på midten av 1840-tallet, og i en årrekke var den delen av dalen rundt verkene hans kjent som Bowrington. I løpet av sin tilknytning til Maesteg-distriktet kjempet han i parlamentet for et desimalsystem for myntbruk og var i stor grad ansvarlig for innføringen av Storbritannias første desimalmynt, florinen eller to-shilling-stykket (nå ti-pence-stykket). John Bowring mistet kapitalen sin i handelsdepresjonen på slutten av 1840-tallet, selv om jernselskapet fortsatte å drive virksomhet. Etter sitt Llynfi-prosjekt ble John Bowring britisk konsul i Canton (dagens Guangzhou), Kina, og var guvernør i Hong Kong fra 1854 til 1859.

Jernindustrien i Maesteg fortsatte, med varierende grad av suksess, inntil smijernsproduksjon ble erstattet av produksjon av billigere, masseprodusert stål i løpet av 1870-årene. I sin storhetstid, etter åpningen av den bredsporede, dampdrevne Llynfi Valley Railway i 1861, hadde Llynfi Works et rykte for å produsere jern av høy kvalitet. I midten av viktoriansk tid var det en blomstrende eksporthandel til Sør-Italia og Tyrkia; jernskinner ble eksportert til USA, og Llynvi «Navy Quality» No.3 Cable Iron var høyt ansett av produsentene av ankerkjettinger, testet av det britiske Admiralitetet. Men siden Llynfi-området ikke kunne tilpasses for produksjon av stål, opphørte jernproduksjonen i Maesteg-området i 1885.

Midt på 1880-tallet, med nedleggelsen av Llynfi Works og tilhørende gruver, sto Maesteg-distriktet, med en befolkning på rundt 10 000, overfor en usikker fremtid. Den lokale kullindustrien begynte imidlertid å ekspandere med dannelsen av North's Navigation Collieries Ltd i 1889. Gruveselskapet ble ledet av John Thomas North, «nitratkongen». I 1900 utviklet et annet selskap, ledet av sir Alfred Jones fra rederiet Elder Dempster, også gruver i dalen. På grunn av utvidelsesprogrammet som ble satt i gang av de to gruveselskapene, ble to av de lokale, tidligere jerngruvene (Coegnant og Garth) modernisert, og to nye store gruver ble anlagt i Caerau og St. John's (Cwmdu). Med utviklingen av kullindustrien økte den lokale befolkningen fra rundt 10 000 i 1891 til nesten 30 000 i 1921.

Mellom 1890 og 1925 fikk dalen et verdensomspennende rykte som produsent av dampkull av kvalitet akseptert av Admiralitetet, kokskull av høy kvalitet og det som ble ansett som det beste huskullet i Sør-Wales. På grunn av kvaliteten på dampkullet ble North's Imperial Navigation-kull omfattet på den prestisjetunge listen til Admiralitetet over de tjueseks beste walisiske dampkullene. I 1908 ble det store passasjerskipet RMS «Mauretania» utelukkende fyrt med Llynfi-kull, da skipet satte en ny rekord for kryssing av Atlanterhavet. Tidlig på 1920-tallet var det over 7000 gruvearbeidere i arbeid i dalen. Men siden området i så stor grad var avhengig av eksporthandelen av kull, ble det alvorlig rammet av den store depresjonen i 1928–38. I løpet av denne perioden med akutt fattigdom og stor arbeidsledighet, minket befolkningen i Llynfi-dalen med nesten en tredjedel, ettersom mange forlot distriktet for å søke arbeid i de nye lette industriene som vokste opp i områder som Vest-London og det engelske Midlands.

I mange år etter andre verdenskrig sysselsatte den lokale kullindustrien godt over 2000 arbeidere, og nye arbeidsplasser ble skapt i fabrikker bygget av lokalt myndigheter og i nye industrier i Port Talbot og Bridgend. På grunn av den blomstrende kullindustrien og suksessen til de nye fabrikkene i årene 1950–75, stabiliserte befolkningen i Maesteg og omegn seg på rundt 20 000, omtrent tallet i dag. Med etableringen av flere arbeidsplasser i distriktene Bridgend og Port Talbot, ble Llynfi Valley gradvis et boligområde og sovekommune for pendlere som reiste til arbeidsplasser andre steder, en prosess som akselererte med nedgangen i kullindustrien i perioden 1977 til 1985.