Belgorodlinjen var en forsvarslinje på den russiske sørgrensen opprettet på slutten av 1500- og 1600-tallet for å beskytte landet fra Nogaj- og Krimtatariske plyndringstog og slavraider.
Belgorodlinjen var en forsvarslinje på den russiske sørgrensen opprettet på slutten av 1500- og 1600-tallet for å beskytte landet fra Nogaj- og Krimtatariske plyndringstog og slavraider.
Linjen startet fra Okhtyrka, gikk til Belgorod, Ostrogozjsk, Voronezj og Tambov, krysset Kalmiusveien ved Userd, Muravskiveien ved Kortsja og Iziumveien ved Jablunov. De første festningsbyene Voronezj og Belgorod ble grunnlagt på slutten av 1500-tallet. I begynnelsen av 1640-årene ble ytterligere 18 festningsbyer med artilleri bygget og två befestede områder ble opprettet. Grenseavdelinger dannet for tjeneste i disse byene var bemannet med ukrainske Sloboda-kosakker og bønder, russiske soldater (streltsy, kosakker og kanonerer), deres totale antall oversteg titusen krigsfolk. Regjeringen gjenbosatte delvis folk hit fra de nordlige områdene av Moskovitien.
Befolkningen i befestede byer var engasjert i jordbruk, husdyrhold, jakt, fiske, og fugleavl, og var forpliktet til å beskytte Belgorodlinjen. Festningsbyene, hvorav de viktigste var av stein, kontrollerte trafikken på veiene. På stedene der veier krysset Belgorodlinjen ble det bygget festninger med tretårn, vindebroer, porter og utposter. Mellom dem ble det i skogsområder dannet kontinuerlige voller, og i åpne områder et system av grøfter, påleverk og voller. For å legge til rette for tilsyn og beskyttelse ble linjen delt inn i separate avdelinger. Skogene der de befestede linjene gikk, var forbudt å bli hugget ned og ble kalt reservater. På slutten av 1600-tallet, etter den russiske annekteringen av Venstrebreddsukraina og videre ekspansjon inn i det sørlige områder, mistet Belgorodlinjen sin betydning.