Bond-hendelse

Temperaturforløpet i holocen

Bond-hendelser er nordatlantiske klimasvingninger som opptrer i holocen med en hyppighet på 1 470 ± 500 år. Åtte slike hendelser er identifisert.

De maksimale temperaturutslagene i en Bond-syklus er anslagsvis rundt 15–20% av temperaturforskjellene mellom en glasial og en interglasial.

Definisjon

Gerard C. Bond ved Columbia Universitys Lamont-Doherty Earth Observatory var den første som beskrev disse klimaendringene i vitenskapelig litteratur. Bond baserte seg på undersøkelser av petrologiske drivismarkører i Nord-Atlanteren, dvs. studier av variasjoner i sammensetningen av masse som er blitt fraktet med isfjell og avsatt på havbunnen når isen smeltet.

Beskrivelse

Bond-hendelsene kan være en interglasial pendant til Dansgaard-Oeschger-hendelsene som opptrådte under siste istid, men mens istidshendelsene bekreftes av iskjernestudier og er en etablert teori, er det mindre sikkert at disse syklusene fortsetter inn i holocen. Bond et al. (1997) argumenterer for holocene klimasvingninger med en periode nær 1 470 ± 500 år i det nordatlantiske området. Deres syn er at de fleste, kanskje alle, Dansgaard-Oeschger-hendelsene skjedde med en 1 500-års rytme og at også senere hendelser som eksempelvis den lille istid og starten på yngre dryas hører til disse svingningene.

De Nordatlantiske isfjell-bårne hendelsene (ice-rafting events) korrelerer med de fleste svake asiatiske monsunhendelsene de siste 9 000 årene samtidig som de korrelerer med de fleste ørkenspredningsperiodene i Midtøsten de siste 55 000 årene (både Heinrich- og Bond-hendelser). Det er også klare indikasjoner på at vegetasjonen i Nord-Amerika har variert med en periode på ≈1 500 år.

1 500-syklusene viser ikke-lineære egenskaper og stokastisk resonans, det vil si at selv om noen av enkelttilfellene i mønsteret er betydelige klimatiske hendelser, kan andre være lite markerte.

Årsaker og avgjørende faktorer for 1 500-syklusene blir for tiden undersøkt; forskerne konsentrerer oppmerksomheten om variasjoner i solkonstanten og om større endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen. Bond-hendelsen kan også korrelere med månens 1 800 års tidevannsyklus.

De åtte Bond-hendelsene

De fleste Bond-hendelsene har ikke entydige klimasignaler; enkelte sammenfaller med kuldeperioder, andre med ørkenspredning i enkelte regioner.

No. Time (BP) Notes
0 ≈0.5 ka Se Den lille istid
1 ≈1.4 ka Se Folkevandringstiden
2 ≈2.8 ka 1. årtusen f.Kr. Ørkenspredning i det østlige middelhavsområdet, en mulig medvirkende årsak til sammenbruddet i bronsealderkulturene.
3 ≈4.2 ka En større ørkenspredning 4 200 år BP forårsaket sammenbruddet av Det akkadiske rike og Det gamle rike i Egypt.
4 ≈5.9 ka Piora-oscillasjonen, en større ørkenspredning 5 900 år BP som kan ha startet den pågående uttørringen av Sahara. Slutten på PPNB-kulturen, Nomadiske gjeterfolk trengte inn i Midtøsten.
5 ≈8.2 ka Se Finsehendelsen
6 ≈9.4 ka Se Erdalen-hendelsen på den norske innlandsisen og en kuldeperiode i Kina.
7 ≈10.3 ka De første jordbrukskulturene (korndyrking) i Midtøsten
8 ≈11.1 ka Overgangen fra yngre dryas til boreal tid.

Referanser

  1. ↑ Bond, G. (1997). «A Pervasive Millennial-Scale Cycle in North Atlantic Holocene and Glacial Climates» (PDF). Science. 278 (5341): 1257–1266. Bibcode:1997Sci...278.1257B. doi:10.1126/science.278.5341.1257. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. Besøkt 30. januar 2013.
  2. ↑ Bond, G. (2001). «Persistent Solar Influence on North Atlantic Climate During the Holocene». Science. 294 (5549): 2130–2136. Bibcode:2001Sci...294.2130B. PMID 11739949. doi:10.1126/science.1065680.
  3. ↑ Bond, G.; Showers, W.; Elliot, M.; Evans, M.; Lotti, R.; Hajdas, I.; Bonani, G.; Johnson, S. (1999). «The North Atlantic’s 1–2 kyr climate rhythm: relation to Heinrich Events, Dansgaard/Oeschger cycle and the Little Ice Age». I Clark, P.; Webb, R.; Keigwin, L. Mechanisms of Global Climate Change at Millennial Time Scales. Geophysical Monograph Series. 112. Washington, DC: American Geophysical Union. s. 35–58. ISBN 087590095X.
  4. ↑ Gupta, Anil K. (2003). «Abrupt changes in the Asian southwest monsoon during the Holocene and their links to the North Atlantic Ocean». Nature. 421 (6921): 354–357. PMID 12540924. doi:10.1038/nature01340.
  5. ↑ Yongjin Wang; m.fl. (2005). «The Holocene Asian Monsoon: Links to Solar Changes and North Atlantic Climate». Science. 308 (5723): 854–857. Bibcode:2005Sci...308..854W. PMID 15879216. doi:10.1126/science.1106296.
  6. ↑ Bartov, Yuval; Goldstein, Steven L.; Stein, Mordechai; Enzel, Yehouda (mai 2003). «Catastrophic arid episodes in the Eastern Mediterranean linked with the North Atlantic Heinrich events». Geology. 31 (5): 439–442. doi:10.1130/0091-7613(2003)031<0439:CAEITE>2.0.CO;2.
  7. ↑ Parker, Adrian G.; m.fl. (2006). «A record of Holocene climate change from lake geochemical analyses in southeastern Arabia». Quaternary Research. 66 (3): 465–476. Bibcode:2006QuRes..66..465P. doi:10.1016/j.yqres.2006.07.001.
  8. ↑ Viau, André E. (2002). «Widespread evidence of 1,500 yr climate variability in North America during the past 14 000 yr». Geology. 30 (5): 455–458. Bibcode:2002Geo....30..455V. doi:10.1130/0091-7613(2002)030<0455:WEOYCV>2.0.CO;2.
  9. 1 2 Cox, John D. (2005). Climate Crash: Abrupt Climate Change and What It Means for Our Future. Washington DC: Joseph Henry Press. s. 150–155. ISBN 0-309-09312-0.
  10. ↑ Keeling, Charles; Whorf, TP (2000). «The 1,800-Year Oceanic Tidal Cycle: A Possible Cause of Rapid Climate Change». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 97 (8): 3814–3819. Bibcode:2000PNAS...97.3814K. JSTOR 122066. PMC 18099 Åpent tilgjengelig. PMID 10725399. doi:10.1073/pnas.070047197.
  11. 1 2 Zhao, Keliang; m.fl. (2012). «Climatic variations over the last 4000 cal yr BP in the western margin of the Tarim Basin, Xinjiang, reconstructed from pollen data». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 321–322: 16–23. doi:10.1016/j.palaeo.2012.01.012.
  12. ↑ Weis, Barry (1982). «The decline of Late Bronze Age civilization as a possible response to climatic change». Climate Change. 4 (2): 173–198. doi:10.1007/BF00140587.
  13. ↑ Kaniewski, D.; m.fl. (2008). «Middle East coastal ecosystem response to middle-to-late Holocene abrupt climate changes». PNAS. 105 (37): 13941–13946. Bibcode:2008PNAS..10513941K. doi:10.1073/pnas.0803533105.
  14. ↑ Kaniewski, D.; m.fl. (2010). «Late second–early first millennium BC abrupt climate changes in coastal Syria and their possible significance for the history of the Eastern Mediterranean». Quaternary Research. 74 (2): 207–215. Bibcode:2010QuRes..74..207K. doi:10.1016/j.yqres.2010.07.010.
  15. ↑ Gibbons, Ann (1993). «How the Akkadian Empire Was Hung Out to Dry». Science. 261 (5124): 985. Bibcode:1993Sci...261..985G. PMID 17739611. doi:10.1126/science.261.5124.985.
  16. ↑ Stanley, Jean-Daniel; m.fl. (2003). «Nile flow failure at the end of the Old Kingdom, Egypt: Strontium isotopic and petrologic evidence». Geoarchaeology. 18 (3): 395–402. doi:10.1002/gea.10065.
  17. ↑ Dahl, Svein Olaf (2002). «Timing, equilibrium-line altitudes and climatic implications of two early-Holocene glacier readvances during the Erdalen Event at Jostedalsbreen, western Norway». The Holocene. 12 (1): 17–25. doi:10.1191/0959683602hl516rp.
  18. ↑ Zhou Jing (2007). «Younger Dryas Event and Cold Events in Early-Mid Holocene: Record from the sediment of Erhai Lake» (PDF). Advances in Climate Change Research. 3 (Suppl.): 1673–1719.
  19. ↑ Allen, Harriet D. (2003). «Response of past and present Mediterranean ecosystems to environmental change». Progress in Physical Geography. 27 (3): 359–377. doi:10.1191/0309133303pp387ra.
Autoritetsdata