 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Foto: Jarle Vines
Poståpneri er en eldre betegnelse på et lite postkontor på landsbygda i Norge, ledet av en poståpner.
Bare postmesteren hadde nøkkel og kunne legge inn eller ta ut post fra postsekken. Brevene var derfor ført inn i en protokoll, og sender og mottaker ført opp («kartert») på en liste som fulgte med postføreren og ble kalt «kartet». Mellom Kristiania og Bergen fantes det ikke noe postkontor med postmester, og dermed kunne ikke postsekken åpnes underveis. For embetsmennene på Voss var dette en umulig situasjon. Derfor fikk postsekken en egen lomme, med plass til post som skulle leveres på mellomstasjonene, der det ble åpnet poståpneri og ansatt en poståpner med fullmakt til å legge inn eller ta ut brev fra lommen på postsekken. På Voss kom det poståpneri i 1759. I en politisak i 1829 opplyste poståpneren at posten ble sendt i to sekker - en stor mellom Kristiania og Bergen som ikke ble åpnet, og en liten for post som skulle leveres underveis og derfor ble hetende «underveisvesken».
Enhver embetsmann, tjenestemann eller gjestgiver kunne pålegges å være poståpner fra 1647, da det norske postvesenet ble etablert. Først ble de betalt med portofrihet for egne brev, men etter hvert ble det innført betaling for poståpnerne.
Fra 1842 ble mange landhandlere utnevnt til poståpnere, og i 1871 bortfalt plikten til å være poståpner for de tidligere nevnte embetsmenn, tjenestemenn og gjestgivere. I 1909 ble fagforeninga Poståpnernes Landsforbund stiftet. Fra 1913 fikk de regulær lønn, og i tiden 1945–1960 var det omkring tre og et halvt tusen poståpnerier i Norge.
På begynnelsen av 1970-tallet innførte Postverket en ny organisering av postkontornettet, og postkontorene ble inndelt i postkontor A og B. Postkontor A ble ledet av en postsjef. Leder av postkontor B beholdt postmestertittelen. Poståpneriene ble underpostkontorer ledet av en poststyrer. I 1977 ble underpostkontorene postkontor C.
Postkontor B og underpostkontorene (senere kalt postkontor C) var underlagt områdets postkontor A.
Brevhus II var den enkleste formen for poststed, der en bare kunne innlevere og motta ordinære brevpostsendinger. Brevhus I hadde noe videre tjenestetilbud, bl.a. med rekommanderte sendinger. Brevhus IP hadde i tillegg pengetjenster. Begge brevhustyper utvekslet post med et postkontor A, B eller C, men overordnet postkontor var alltid et postkontor A, med en postsjef som leder.
Den enkelte postsjef hadde myndighet til å opprette og nedlegge brevhus II i sitt postområde. Opprettelse og nedleggelse av brevhus I og brevhus IP ble fattet av distriktssjefen, mens endringer av postkontorene måtte forelegges Postdirektoratet for avgjørelse. På 1950- og 1960-tallet ble en rekke brevhus II oppgradert til brevhus I og IP. Særlig gjaldt dette i de nordlige landsdeler.
Etter hvert som veinettet ble utbygd og flere steder, spesielt langs kysten, ble knyttet til det offentlige veinettet, forsvant behovet for mindre postkontorer. Til tross for ofte lokal motstand mot å miste det lokale poststedet, ble tjenestetilbudet ofte sterkt forbedret gjennom landpostbudrutene («postkontor på hjul»), som ble opprettet over hele landet.
I 1981 meldte et sirkulære fra Postdirektoratet at ordningen med brevhus I og IP skulle avvikles. De skulle i utgangspunktet legges ned, men der det fortsatt var behov for stasjonær betjening, skulle de omgjøres til landpoststasjoner med tilsvarende tjenestetilbud som landpostbudene. Det hører med til historien at også postkontor ble gjort om til landpoststasjoner, og det ble, særlig i Lofoten og Vesterålen, opprettet mange landpoststasjoner på (handels-)steder hvor postkontoret for lang tid tilbake var lagt ned (f.eks. Hadselsand og Nusfjord).
Ordningen med post i butikk (PiB) er forsåvidt ikke en ny oppfinnelse. I mange butikker fant en tidligere postkontoret på bakrommet, og kjøpmannen var ansatt av Postverket. I PiB får kjøpmannen bare en godtgjørelse for utførte tjenester, og Posten er helt uten økonomisk forpliktelser utover dette.