Bruksskole, verksskole eller fabrikkskole var i Norge betegnelsen på en skole opprettet av en større bedrift for at barna til bedriftens arbeidere skulle få den lovpålagte skolegangen nær hjemmet.
Ved innføringen av skoleloven av 1827 ble det i lovens § 3 innført en plikt for alle eiere av bergverk, jernverk og andre verk, bruk eller fabrikker, til å påse at det fantes en fast skole for arbeidernes barn såfrem vedkommende bedrift hadde minst 30 arbeidere i arbeidsstokken. Det var verkseierne som skulle betale for både skolebygg og lærerlønn, mens den lokale prosten fungerte som skolesjef – han ledet skolestyret som ellers bestod av den lokale sognepresten og verkseieren.
Det var adgang til å la barn som ikke hadde foreldre ansatt ved foretaket, få bli elever ved bruksskolen; i så fall skulle kommunale myndigheter betale verkseieren av kommunens skolebudsjett for disse barnas elevplasser. Man kjenner imidlertid til at lokale verkseiere ikke alltid krevde at kommunen betalte slik godtgjørelse; fabrikkskolen i Ytre Arna utenfor Bergen var et eksempel på en fabrikkskole der fabrikkeierne ikke mottok kompensasjon for elever som fabrikkene (i dette tilfellet hadde to fabrikker felles skole) ikke hadde lovpålagt plikt til å besørge skolegangen til.