
Cambria er det gamle navnet for Wales som en latinisert utgave av det walisiske navnet Cymru. Det må ikke forveksles med Cumbria i nordlige England.
Ordene Cymry (walisere) og Cymru (Wales) kommer fra gammelwalisisk combrog, som i det engelske ordet compatriot, «landsmann», det vil her si waliser, fra rotordet *brogi, «land» (sammenlign med walisisk, kornisk bretonsk bro «område», «land»), i seg selv fra *mrogi (sammenlign med gammelirsk mruig, genitiv mroga «land»), avledet fra et eldre brytonsk ord *com-brogi eller urbrytonsk *kom-brogos, i betydningen «medlandsmann», (som et resultat av kampen med angelsakserne) muligens derfor beslektet med dets søsterspråk bretonsk keñvroad, keñvroiz, «kamerat», «våpenbror».
I henhold til Geoffrey av Monmouth i den første delen av hans pseudohistorie, Historia Regum Britanniae («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136, hadde Brutus fra Troja tre sønner som han delte Britannia mellom etter at han hadde erobret landet. Hans eldste sønn Locrinus fikk landet mellom elvene Humber og Severn, og som han kalte for Loegria eller Logres (latin for det walisiske navnet Lloegr, «England»). Hans yngste sønn Albanactus fikk alt landet nord for Humber som var Alba (Skottland). Den midterste sønnen, Kamber, ble gitt alt landet bortenfor Severn og som ble etter sigende oppkalt etter ham, «Cambria».
Denne legenden var omfattende sitert fra 1100-tallet til ut på 1500-tallet.
Navnet «Cambria» lever fortsatt videre i dagens litteratur, eksempelvis som en abstrakt henvisning til Wales.
Det er også benyttet i geologien for å henvise til den geologiske perioden mellom rundt 542 millioner år og 488,3 millioner år siden. I 1835 navnga geologen Adam Sedgwick den geologiske perioden for kambrium etter studiet av bergarter fra denne tidsalderen i Wales.
Det er også tidvis og sjeldne tilfeller benyttet som et pikenavn på De britiske øyer.