Liv
Han var sønn av fullmektig i Riksarkivet Otto Gr. Lundh (1833–1896) og Julie Marie Warmuth (1845–1921), og sønnesønn av Gregers Fougner Lundh. Han var gift med Margrete Huitfeldt (født 1871), datter av riksarkivar H. J. Huitfeldt-Kaas. De hadde tre barn, blant dem skuespilleren Otto Lundh. Carl Lundh var svigerfar til diplomaten Lars Geelmuyden Onsager.
Etter å ha blitt student i 1885 var Lundh aktiv i Studentersamfundet, hvor han gjorde seg bemerket som debattant og deltok i styret. Han var aktiv i den konservative studentforeningen. Han ble cand. jur. i 1890 og var deretter advokatfullmektig i Kristiania. I 1895 ble han høyesterettsadvokat. Året etter begynte han egen advokatforretning, og i 1898 gikk han i kompaniskap med A. M. Seip. Senere deltok han sammen med Per Rygh, Jens P. Heyerdahl, Einar Corneliussen og Ø. Thommessen i samme firma. Han var medlem av hovedstyret i Den Norske Sakførerforening fra 1922 til 1930 og formann fra 1926 til 1930.
Som advokat arbeidet Lundh blant annet på vannkraftindustriens og gruveindustriens område, særlig med å tilpasse den gamle vassdragslovgivningen til den moderne industriens inntog. Han deltok i etableringen av industrien på Rjukan, blant annet ved at han foresto innkjøp av fallrettighetene i Rjukandalen for Sam Eyde og Fredrik Hiorth. I 1906–07 ledet han selskapet Elektrokemisks forhandlinger med Stortingets spesialkomite i spørsmålet om konsesjon til etablering av kraftanlegg på Rjukan.
Lundh var styreformann i A/S Sydvaranger fra 1906 til 1926, og styreformann i Store Norske Spitsbergen Kulkompani fra selskapet ble dannet i 1916 til 1927. Som styrets formann signerte han Svalbard-sedlene (kullkompaniets egne lokale valuta). Han deltok i flere utvalg og komiteer som gjaldt etableringen av norsk suverenitet over Svalbard i årene omkring 1920. Han var medlem av Kirkedepartementets rådgivende komite i Spitsbergen-anliggender fra 1918, og i 1923 var han formann i kommisjonen som skulle samordne norske eiendomskrav overfor Svalbardkommissæren. I 1924 var han formann i komiteen som skulle utarbeide forslag til stedsnavn på Svalbard for Handelsdepartementet, og som leverte innstilling året etter. Carl Lundhfjellet (906 m.o.h.) i Adventdalen ved Longyearbyen fikk i 1935 navn etter ham. Lundh besøkte Spitsbergen i 1919. Lundh var selv leder for stedsnavnskomiteen for Svalbard 1924-1925.
Lundh interesserte seg for rettshistoriske spørsmål. Han ga blant annet ut en avhandling om «Borregaardsprivilegiet» (1914). Han leverte også bidrag i Den Norske Turistforenings årbok og i Edda, hvor han skrev om Henrik Wergeland og offentliggjorde to utrykte brev av A. O. Vinje (1926). Dessuten interesserte han seg for teater og var ordfører i Nationaltheatrets representantskap fra 1923. Han var medlem av Bibliofilklubben fra stiftelsen i 1922.
.jpg)
