| Carl Stamitz | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. mai 1745 Mannheim | ||
| Død | 9. nov. 1801 Jena | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, dirigent, fiolinist, musiker, bratsjist | ||
| Far | Johann Stamitz | ||
| Søsken | Anton Stamitz | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Mannheimerskolen | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Klassisk musikk | ||
| Instrument | Fiolin | ||
Carl Philipp Stamitz (1745–1801) var en tysk bratsjist og komponist.
Carl Stamitz var komponisten Johann Stamitz' eldste sønn. Faren var virtuos på fiolin, bratsj og viola d'amore og gav sønnen den første undervisningen på fiolin, bratsj og cello. Etter farens tidlige død i 1757 overtok Christian Cannabich, Ignaz Holzbauer og Franz Xaver Richter undervisningen.
Stamiz var andrefiolinist ved det berømte hoffkapellet i Mannheim fra 1762 til 1770, da han ble hoffkomponist hos hertug Louis de Noailles. To år senere bodde han i Versailles og komponerte sin første programsymfoni, La promenade royale. I 1779 reiste han til Den Haag, der han gav 28 konserter ved Vilhelm V av Oraniens hoff. Den tolv år gamle Ludwig van Beethoven spilte fortepiano på en av dem. Årene etter foretok Stamiz en lang rekke reiser som brakte ham til Straßburg, London, Sankt Petersburg, Augsburg, Nürnberg, Kassel, Lübeck, Magdeburg og Jena. I 1786 ledet han en oppføring av Händels Messiah.
Carl Stamitz regnes til den andre generasjonen av den såkalte Mannheimerskolen.
Stilistisk er Stamitz' musikk ikke ulik den unge Mozarts eller Haydns i hans midtre periode.
Stamitz' verk kjennetegnes av regulære perioder og tiltalende melodier med en stemmeføring i terser, sekster og desimer. Solomusikken er idiomatisk og forholdsvis virtuos.
Åpningssatsene i Stamitz' konserter og orkesterverk er i en regulær sonatesatsform med en omfattende dobbel eksposisjon. Strukturen er additiv uten den tematiske utviklingen som er typisk for wienerklassisismen. Mellomsatsen er ekspressive og lyriske, noen ganger kalles de «romanse» og er vanligvis oppbygd på liedformen (ABA, ABA' or AA'B). Avslutningssatsen er ofte – i konsertene nesten alltid – en rondo i fransk stil.
I likhet med læreren Franz Xaver Richter foretrakk Stamitz molltonearter og brukte vanligvis flere ulike tonearter, ofte fjerntliggende.