| Carlo Maria Giulini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mai 1914 Barletta | ||
| Død | 14. juni 2005 (91 år) Brescia | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, sjefdirigent, musiker, bratsjist | ||
| Utdannet ved | Accademia Nazionale di Santa Cecilia Accademia Musicale Chigiana | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–) Kongedømmet Italia (–1946) Italia | ||
| Gravlagt | cemetery of Bozen | ||
| Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Carlo Maria Giulini (italiensk uttale: [ˈkarlo maˈriːa dʒuˈliːni]; 9. mai 1914 - 14. juni 2005) var en italiensk dirigent.
Giulini ble født i Barletta, kongedømmet Italia, til en far fra Lombardia og en mor fra Napoli; men han vokste opp i Bolzano, som på tidspunktet for hans fødsel var en del av Østerrike (byen ble en del av Italia etter slutten av første verdenskrig i 1919).
Fra han var fem år gammel, da han begynte å spille fiolin, ble Giulinis musikalske utdannelse utvidet da han begynte å studere ved Italias fremste konservatorium, Conservatorio Santa Cecilia i Roma i en alder av 16. I utgangspunktet studerte han bratsj og dirigering; deretter, etter en audition, vant han en plass ved Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia.
Selv om han vant en dirigentkonkurranse to år senere, klarte han ikke å dra fordel av prisen, som var muligheten til å dirigere, på grunn av at han ble tvunget til å melde seg inn i hæren under andre verdenskrig til tross for at han var pasifist. Da krigen tok slutt, gjemte han seg frem til frigjøringen for å unngå å fortsette å kjempe sammen med tyskerne. Mens han gjemte seg, giftet han seg med kjæresten sin, Marcella, og de ble sammen til hun døde i 1995. De fikk tre barn sammen. Etter frigjøringen i 1944 ble han invitert til å lede det som den gang var kjent som Augusteo-orkestret (nå Santa Cecilia- orkestret) i sin første post-fascistiske konsert, og raskt kom andre dirigeringsmuligheter.
I 1955 hadde han sin amerikanske debut med Chicago Symphony Orchestra, noe som førte til en 23-årig tilknytning til orkesteret; han var hovedgjestdirigent fra 1969 til 1972, selv om han fortsatte å fremføre med dem regelmessig til 18. mars 1978. I 1956 begynte han sin tilknytning til Philharmonia Orchestra i London og Royal Opera House, Covent Garden.
I tillegg til rollen i Chicago, var han musikksjef for Wiener Philharmoniker fra 1973 til 1976. Fra 1978 til 1984 tjente han som hoveddirigent og musikksjef for Los Angeles Philharmonic, og startet sin funksjonstid der med fremførelser av Beethovens 9. symfoni. I 1982 vendte han tilbake til opera igjen og dirigerte en høyt anerkjent produksjon av Verdis Falstaff med Los Angeles Philharmonic.
Karrieren hans strakte seg over 54 år med pensjonisttilværelsen i 1998. Han døde i Brescia i Italia 91 år gammel.
Giulini var nærmest assosiert med italiensk opera, spesielt Verdi, hvis operaer han dirigerte og spilte inn flere ganger i løpet av sin karriere. Han var også kjent som en begavet dirigent av Mozarts operaer og hans innspillinger av Figaros bryllup og Don Giovanni for EMI med Philharmonia Orchestra i 1959 vant kritisk anerkjennelse.
Han var også involvert i det symfoniske repertoaret og fremførte og spilte inn verk av blant annet Beethoven, Brahms, Bruckner, Dvořák, Tsjajkovskij, Mahler og Schumann. De fleste av hans symfoniske innspillinger var for det tyske plateselskapet Deutsche Grammophon.