Chaconne

Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også.

Historie

Chaconnen var opprinnelig en hurtig dans som oppsto i spansk folkekultur på slutten av 1500-tallet. Dansen ble utført med erotiske bevegelser og sunget med spottende tekster. Ifølge Curt Sachs er chaconnen av latinamerikansk opprinnelse og med en sanselig, vill og tøylesløs karakter.

I kunstmusikken er chaconnen en ostinat musikkform med variasjoner over et gjentatt harmoniskjema på fire til åtte takter.

Chaconnen var stort sett bare i vanlig bruk i barokken, men ble delvis tatt fram igjen på 1800-tallet. En av de største romantiske symfoniske chaconnene er sluttsatsen i symfoni nr 4 i e-moll op. 98 av Brahms. Det vakre temaet er med små forandringer hentet fra Bach-kantaten Nach dir, Herr, verlanget mich BWV 150. Temaet presenteres av blåserne og utvikles i over 30 variasjoner med temaet tilstede i bassinstrumentene nesten hele tiden.

Chaconne og passacaglia

På 1800-tallet og tidlig 1900-tall skilte en del teoretikere mellom passacaglia og chaconne. Enkelte definerte chaconne som variasjoner over et harmoniskjema, mens de definerte passacaglia som variasjoner over en bassmelodi. Siden andre samtidige teoretikere snur definisjonene på hodet må skillet regnes som tilfeldig. Heller ikke i praktisk bruk gjennom musikkhistorien er skillet klart og noen ganger kombineres de to i en enkelt komposisjon, som i Cento partite sopra passacaglia av Girolamo Frescobaldi, i den første suiten i Les Nations (1726) og i Pièces de Violes (1728) av François Couperin.

Eksempler på chaconner

En av de mest kjente chaconner er sluttsatsen i Johann Sebastian Bachs partita nr 2 i d-moll fra Sonater og partitaer for solofiolin. Denne 265-takters chaconnen tar utgangspunkt i en melankolsk firetakters melodi og utvikles gjennom en fargerik musikalsk reise i både dur- og molltonearter.

1600-tallet

1700-tallet

1800-tallet

1900-tallet

Litteratur

Referanser og noter

  1. ↑ Alexander Silbiger, "Chaconne", The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. S. Sadie and J. Tyrrell (London: Macmillan, 2001)
  2. ↑ Percy Goetschius, The Larger Forms of Musical Composition: An Exhaustive Explanation of the Variations, Rondos, and Sonata Designs, for the General Student of Musical Analysis, and for the Special Student of Structural Composition ([New York]: G. Schirmer, 1915), 29 og 40,
  3. ↑ Lucas, Clarence Lucas, 1908. The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908), 203
  4. ↑ "modern attempts to arrive at a clear distinction are arbitrary and historically unfounded." Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era (New York: Norton, 1947), 42
  5. ↑ Alexander Silbiger, "Passacaglia and Ciaccona: Genre Pairing and Ambiguity from Frescobaldi to Couperin Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.", Journal of Seventeenth-Century Music 2, no. 1 (1996).
  6. ↑ Hermann Keller: Die Chaconne g-Moll von – Vitali? I Neue Zeitschrift für Musik. Årgang. 125, nr. 4, April 1964, ISSN 0170-8791, s. 147.
  7. ↑ Budd Udell, "Standard Works for Band: Gustav Holst's First Suite in E♭ Major for Military Band." Music Educators Journal 69, no. 4 (1982):28 (JSTOR subscription access); Pam Hurry, Mark Phillips, and Mark Richards, Heinemann Advanced Music (Oxford: Heinemann Educational Publishers, 2001. ISBN 0435812580): 238; Clarence Lucas, The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908): 203.