Charles Edward Coughlin

Charles Edward Coughlin
Født25. okt. 1891Rediger på Wikidata
Hamilton
Død27. okt. 1979Rediger på Wikidata (88 år)
Bloomfield Hills
BeskjeftigelseSkribent, katolsk prest, radioprogramleder, journalist, predikant Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Toronto
University of St. Michael's College
NasjonalitetCanada
USA
GravlagtHoly Sepulchre Cemetery

Fader Charles Coughlin 1934. I Radio Stars Magazine)
Elmer Thomas og Charles Coughlin på coveret til Time magazine, 1934.

Charles Edward Coughlin (1891–1979) var en kanadisk-amerikansk katolsk prest som hadde ditt vesentligste virke i USA, i særdeleshet som radiopredikant. Virksomheten ble stadig mer politisk, og preget av sympatier med Europas høyrekrefter, med Mussolini, med Hitler, og synelig antijødisk. Det vakte stor forargelse fra USAs politikere, og trass i en betydelig popularitet for hans sendinger - eller alarmert av dette - stor bestyrtelse i vide krefter, ikke minst fra katolske biskoper som uten særlig fremgang prøvde å få den stedlige biskop der Coughlin virket til å sette ham på plass. Til sist, tidlig i 1940-årene, ble hans radio- og pressevirksmhet bragt til opphør.

Liv og virke

Oppvekst

Charles Edward Coughlin ble født i Ontario i Canada av irsk-katolske foreldre fra arbeiderklassen. Han vare enebarnet til Amelia (født Mahoney) og Thomas Coughlin. Han ble født i et arbeiderklassestrøk og bodde i et beskjedent hjem mellom en katolsk katedral og et kloster. Moren hans, som hadde angret på at hun ikke ble nonne, var den dominerende skikkelse i husholdningen og innprentet en dyp religiøs sans i Charles.

Etter videregående skoleutdannelse gikk Coughlin på University of Toronto, hvor han begynte på St. Michael's College, drevet av St. Basil's Congregation, og ble uteksaminert i 1911. Coughlin ble deretter medlem av den basilianske presteorden. Basilianerne var en tradisjonell orden som fordømte åger og støttet sosial rettferdighet.

Prest

Coughlin forberedte seg til prestedømmet ved St. Basil's Seminary og ble ordinert i Toronto i 1916. Basilianerne ga ham deretter oppgaven å undervise ved Assumption College, deres institusjon i Windsor, den kanadiske byen tvers over elven fra amerikanske Detroit.

Etter noe tid skulle basilianerne, etter en omfurdering av sin egenart, omlegge sine apostolater og sin levemåte. Coughlin var uvillig til å akseptere klosterlivet og søkte om inkardinasjon, eller overføring, fra basilianerne til erkebispedømmet Detroit. Han ble akseptert i 1923, og flyttet til Detroit.

Mediepioner: Radio og avis

Foto fra 1939: Ekteparet lytter til Golden Hour, leser Sociaø Justice.

Som katolsk prest tjenestegjorde han fra 1923 ved National Shrine of the Little Flower i Royal Oak i Michigan. Han var blitt utnevnt til dette av Detroits biskop Michael James Gallagher. Coughlin begynte å kringkaste prekenene sine i en tid med økende anti-katolske følelser over hele verden. Dette hadde biskop Gallaghers tillatelse. Etter hvert som sendingene hans ble mer politiske, ble han stadig mer populær.

Han var en av de første politiske lederne som brukte radio for å nå et massepublikum, med mer enn 30 millioner amerikanere som fulgte hans ukentlige sendinger i løpet av 1930-årene. Omtrent 80.000 amerikanere skrev til ham ukentlig. Tidlig i karrieren var Coughlin en tilhenger av Franklin D. Roosevelt og New Deal, før han senere ble en hard kritiker, spesielt for presidentens sterke vennskap med bankfolk.

Fader Coughlins politisk-økonomiske visjon kombinerte en sterk vektlegging av motsetningen mellom realøkonomi og finans, hvor førstnevnte ble alvorlig skadet av utbredelsen av sistnevnte, med et grundig fokus på spørsmål som sosial rettferdighet og sysselsetting, som han mente hadde blitt fjernet fra de fleste amerikaneres oppmerksomhet av de politiske og økonomiske hendelser som hadde ført til den store depresjonen. Giorgio Galli, en italiensk historiker og statsviter, plasserte hans visjon innenfor rammen av høyreorientert antikapitalisme.

Noe av inntektene fra programmet hans gikk til National Shrine of the Little Flowerk. Etter hvert som Coughlin begynte å få nasjonal dekning for programmet sitt, og hans oppildnende antisemittiske kommentarer ble mer uttalte, ble ledende kirkefolk mer og mer uroet. I 1930 ba den apostoliske delegat til USA, kardinal Pietro Fumasoni Biondi, Gallagher om å tøyle Coughlin, men biskopen nektet. «Jeg gjorde ingen feil og har aldri tvilt på min dømmekraft da jeg stilte ham foran mikrofonen», sa Gallagher om Coughlin i 1933.

I 1934 annonserte han en ny politisk organisasjon kalt National Union for Social Justice. Den kjempet for pengepolitisk reform, nasjonalisering av store industrier og jernbaner, og beskyttelse av arbeidernes rettigheter. Hans politiske bevegelse (av distribusjonsorientert art) tiltrakk seg millioner av mennesker, slik det tidligere hadde skjedd med populistbevegelsen i 1890-årene.

Igjen i 1935 prøvde den nye apostoliske delegat, erkebiskop Amleto Giovanni Cigognani, å stoppe Coughlin, men Gallagher beskyttet ham fortsatt. Det gikk rykter om at pave Pius XI nektet å elevere Detroit til erkebispedømme, nettopp på grunn av sin misnøye med Coughlin. I august 1936 dro Gallagher til Roma på et rutinebesøk i Vatikanet. Mens han var på vei, fordømte Coughlin president Franklin Roosevelt som en løgner. Biskop Gallagher uttrykte deretter sin offentlige misnøye med Coughlins ordvalg og tvang ham til å be om unnskyldning. Under et møte med paven ble Coughlins aktiviteter diskutert. Gallagher lyktes i å dempe pavens pågåenhet - paven gav da likevel ikke biskopen beskjed om å Coughlin stagge eller stanse Coughlins kringkasting.

Etter å ha angrepet jødiske bankfolk, begynte Coughlin å bruke sitt radioprogram til å fremme antisemittisk ideologi og senere til å støtte Adolf Hitler og Benito Mussolini økonomiske politikker. Sendingene ble definert som «en variant av den fascistiske agenda anvendt på amerikansk kultur».

Han foretrakk politikk og økonomi fremfor religiøse temaer, og uttrykte en åpen motvilje mot både kapitalisme og kommunisme, som han definerte som «de samme ansiktene til den samme Satan, som slavebinder mennesket». Fra en syndikaliring av radiostasjoner, «opp til mikrofonene til det allmektige CBS», presenterte han seg selv som tilhenger av sosial rettferdighet, for å forklare krakket i 1929, hvilke bedrag som var blitt iverksatt for å forårsake det, hvem som var de virkelige synderne ansvarlige for borgernes fattigdom, hva prinsippene for en sunn økonomi var, og deretter for å rase mot den økonomiske politikk kalt New Deal Mange amerikanske katolske biskoper, så vel som Vatikanet, ønsket å bringe ham til taushet, men det var Roosevelt-administrasjonen som stanset hans radioprogram og forbød postdistribusjon av hans avis, Social Justice.

Den 14. desember 1938 rettet kardinal George Mundelein, erkebiskopen av Chicago, den første av en rekke formelle fordømmelser av fader Coughlin fra det amerikanske katolske hierarki. Mundelein sa at Coughlin ikke var autorusert til å tale for den katolske kirkle, og at han ikke presenterer Kirken lære eller oppdatninger.

I oktober 1939, en måned etter invasjonen av Polen, trådte kodeksen som ble vedtatt av National Association of Broadcasters (NAB) i kraft, og dermed ble det innført nye regler og strenge begrensninger for talspersoner for kontroversielle offentlige saker. Han ble beskyldt for å være tilhenger av Mussolini, og mikrofonene hans ble tatt fra ham. Inntredenen i krigen tillot at pater Coughlin ble brakt til taushet som en fiendens medløper.

Fra 1942 og utover forsvant Father Coughlin, en sjenert og reservert mann, «inn i mediastillhet» og fortsatte sin pastorale tjeneste borte fra rampelyset frem til 1966, året han pensjonerte seg.

Han døde i en alder av 88 år den 27. oktober 1979 i Bloomfield Hills i Michigan. Frem til slutten av livet hadde han fortsatt å skrive forskjellige pamfletter der han identifiserte jødisk aktivisme som en av årsakene til utviklingen av kommunismen.

Han er gravlagt på Holy Sepulchre Cemetery i Southfield.

Litteratur

Referanser

  1. 1 2 Munzinger Personen, oppført som Charles E. Coughlin, Munzinger IBA 00000001979, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Babelio, Babelio forfatter-ID 131064[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Find a Grave, oppført som Charles Edward Coughlin, Find a Grave-ID 6012010, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65m6pp3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 Find a Grave, besøkt 19. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Alan Brinkley: Voices of Protest: Huey Long, Father Coughlin, and the Great Depression, New York, Vintage, 1982, s. 84-85, ISBN 0-394-71628-0
  7. ↑ Ketchaver, Karen (Desember 2009). «Father Charles E. Coughlin—The 'Radio Priest' of the 1930s». Theological Librarianship. 2 (2): 82. doi:10.31046/tl.v2i2.112 – via EBSCO.
  8. ↑ Project MUSE - Radioactive: The Father Coughlin Story, by Andrew Lapin (review)
  9. 1 2 3 4 5 «Catechismo monetario», M. Blondet, i effedieffe.com
  10. ↑ Andrea Muratore, Padre Coughlin, il prete populista in guerra contro Wall Street, Kritica Economica, 26. oktober 2020
  11. 1 2 Davis, Forrest (1. desember 1935). «Father Coughlin». The Atlantic (på engelsk). Besøkt 2. juli 2022.
  12. ↑ Roth, J.; Maxwell, E. (13. februar 2017). Remembering for the Future: 3 Volume Set: The Holocaust in an Age of Genocide (på engelsk). Springer. ISBN 978-1-349-66019-3.
  13. ↑ Boyea, Earl (1995). «The Reverend Charles Coughlin and the Church: the Gallagher Years, 1930-1937». Catholic Historical Review. 81 (2): 211–225. doi:10.1353/cat.1995.0044.
  14. ↑ «Coughlin is chided by Detroit bishop; Gallagher, sailing for Vatican, deplores priest's reference to president as liar. Holds course untactful but prelate praises policies of radio preacher and defends his right to criticize.». The New York Times (på engelsk).
  15. ↑ John Shelton Lawrence og Robert Jewett: «The Myth of the American Superhero», (Wm B. Eerdmans Publishing, 2002), 132
  16. ↑ Lawrence DiStasi: «Una storia segreta: The Secret History of Italian American Evacuation and Interment During World II», Heyday Books, s.163
  17. ↑ Michael Kazin, "The Populist Persuasion" (1995) ss.109, 123.
  18. ↑ David B. Woolner og Richard G. Kurial: FDR, the Vatican, and the Roman Catholic Church in America, 1933-1945 (2003) s.275
  19. ↑ Doherty, Thomas (21. januar 2021). «The Deplatforming of Father Coughlin». Slate.