| Clemente Micara | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. des. 1879 Frascati | ||
| Død | 11. mars 1965 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1902–), katolsk biskop (1920–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana Det pavelige lateranuniversitet Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–) Kongedømmet Italia (–1946) | ||
| Gravlagt | Santa Maria sopra Minerva | ||
| Utmerkelser | Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1956) Storkors av Republikken Italias fortjenstorden | ||
| Våpenskjold | |||
Clemente Micara (1879–1965) var en italiensk katolsk kardinal, med bakgrunn i det pavelige diplomati.
Som seminarist i Roma ved Almo Collegio Capranica studerte Micara ved blant annet Gregoriana, Lateranuniversitetet og Det pavelige diplomatakademi, og ble presteviet den 20. september 1902.
I 1904 ble han tatt inn i Pavestolens diplomatiske tjeneste. Fra 1909 arbeidet han i Statssekretariatet i Vatikanet, fra 1909 til 1915 var han sekretær ved det apostoliske nuntiatur i Argentina. Etter en kort innsats i Belgia ble han i 1916 medarbeider ved det pavelige nuntiatur i Wien i Østerrike.
Den 7. mai 1920 ble han utnevnt av pave Benedikt XV til den første pavelige nuntius til Tsjekkoslovakia og titularbiskop av Apamea in Syria. Han mottok sin bispevielse den påfølgende 8. august på Collegio Nepomuceno (også kalt Collegio Boemo - det bøhmiske kolleg) ved kardinal Pietro Gasparri. Medkonsekrerende var biskopene Antonio Valbonesi og Karel Kašpar. Han virket som nuntius til Tsjekkoslovakia fra 1920 til 1923.
Deretter ble han nuntius til Belgia 1923–1946 og samtidig internuntius til Luxembourg (under den tyske okkupasjon av disse landene 1940—1944 var han i Roma).
Den 3. mai 1940 mottok han (og likelydende også internuntius Paolo Giobbe i Den Haag) dette kodede telegram fra Pavestolens kardinalstatssekretær Maglione: «Å dechiffrere bare av Nuntius alene. Ut fra en kilde kan man anta at hvis det ikke oppstår noen hindring eller intervensjon i mellomtiden, vil en offensiv på Vestfronten være nært forestående, som også vil ramme Nederland og Belgia og kanskje Sveits. Deres Eksellense er overlatt til å bruke denne informasjonen strengt konfidensielt som han anser som passende. Ta hensyn til dette når De utfører instruksjoner som allerede er gitt til Deres Eksellense for Arkivet, og ødelegg denne chiffrerte meldingen.»
Paven hadde fått opplysningen fra troverdige tyske konfidensielle kilder.
Nuntius Micara svarte til kardinal Maglione dagen etter (4. mai) at han hadde snakket «bare med Hans Majestet Kongen, som takker, og ber om forbønn».
Tyskland invaderte den 8. mai.
Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1947–1950 (deretter pro-prefekt frem til 1953), og prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1950–1953.
Han var generalvikar for bispedømmet Roma årene 1953–1965.
Han ble kreert til kardinal i 1946 av pave Pius XII, med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke.
Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og deltok under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Hans episkopalgenealogi er: