Språket er lite dokumentert, og forholdet til den romanske språkfamilien og mellom de dalmatiske dialektene er uklart. Skriftlige kilder fra Dubrovnik (Ragusa) på 1300-tallet viser stor påvirkning fra venetiansk og kroatisk, men det er usikkert om de særtrekkene som opptrer i disse tekstene er å forstå som det dalmatiske språket.
Dalmatisk skal ha vært brukt i Dubrovnik så sent som på 1500-tallet.
Den siste som med sikkerhet behersket dalmatisk, var Tuone Udaina (1823–1898) på Krk (Veglia). Den italienske lingvisten Matteo Bartoli samlet inn tusenvis av ord fra Udaina før han døde, og utgav tobindsstudien Das Dalmatische i 1906.
Referanser
123Lombard, Alf (1996). Alle jordens språk. Oversatt av Kåre A. Lie. Oslo: Pax forlag. s.111–112. ISBN82-530-1834-7.
123Maiden, Martin (2020). «Dalmatian (Vegliote)». Oxford Research Encyclopedia of Linguistics (på engelsk) (digital utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/acrefore/9780199384655.013.726.
Litteratur
Bartoli, Matteo (1906). Das Dalmatische: Altromanische Sprachreste von Veglia bis Ragusa und ihre Stellung in der Apennino-balkanischen Romania. Kaiserliche Akademie der Wissenschaften.
Fisher, John (1975). Lexical Affiliations of Vegliote. Rutherford: Fairleigh Dickinson University Press. ISBN0-8386-7796-7.
Hadlich, Roger L. (1965). The phonological history of Vegliote, Chapel Hill, University of North Carolina Press.
Maiden, Martin. “Dalmatian”, i The Oxford Guide to the Romance Languages, red. Adam Ledgeway & Martin Maiden. Oxford: Oxford University Press, 2016, s. 126–138.