Dalstroj

Dalstroj var en organisasjon som ble opprettet i 1931 av det sovjetiske NKVD (forløperen til KGB) for å lede veibygging og utvinning av gull i Tsjukotka-regionen i Russlands fjerne østen, også kjent som Kolyma. Dalstroj er det russiske akronymet for Det fjerne nords anleggsselskap. Til å begynne med var det opprettet som Det statlige selskap for veianlegg og industribygging i området Øvre Kolyma (russisk: Государственный трест по дорожному и промышленному строительству в районе Верхней Колымы — Дальстрой). Etter omorganiseringen i 1952 var det kjent som Hoveddirektoratet for leire og anlegg i det fjerne nord (russisk: ГУ лагерей и строительства Дальнего Севера).

Dalstroj drev utviklingen og gruvedriften i området ved hjelp av tvangsarbeid. Gjennom årene opprettet Dalstroj rundt 80 Gulag-leire i Kolyma-regionen. Som følge av en rekke avgjørelser vokste området som ble dekket av Dalstroj innen 1951 til tre millioner kvadratkilometer. Byen Magadan var basen for denne virksomheten.

Virksomhetens omfang

Dalstroj-regionen blir ofte referert til som Kolyma, ettersom den var sentrert hovedsakelig rundt utvinning av gull i elva Kolymas øvre løp.

Dalstroj administrerte stort sett alle aspekter av livet i regionen: territoriell administrasjon, økonomiske aktiviteter og arbeidsleire.

Driften av Dalstroj ble stadig mer komplekst ettersom årene gikk, delvis som resultat av flere geografiske sentra, men også på grunn av at sentra ble opprettet for å drive geologisk kartlegging, motorisert transport, drift av sekundære økonomier, veidrift, skipsfart på elva Kolyma, og drift av havner og terminaler.

I sin bok Red Arctic, forklarer John MacCannon hvordan Dalstroj til å begynne med var avhengig av Glavsevmorput eller GUSMP, det russiske akronymet for Hoveddirektoratet for den nordlige sjørute, en sovjetisk myndighet ansvarlig for utnyttingen av ressurser i det fjerne nord, for koordinering av forsyninger og transport. Glavsevmorput drev jernbanetrafikken til Vladivostok og skipsfart derfra til Magadan. Etterhvert som Dalstroj ble mektigere, skaffet dets direktør, Eduard Berzin, sine egne skip for å ha mere handlefrihet. I 1938, da Glavsevmorput mistet mye av sin politiske støtte, hadde Dalstroj allerede full kontrol.

En full redegjørelse for de mange skipene som over årene ble brukt til fangetransportene over Okhotskhavet til Magadan, og til den arktiske havna Ambartsjik, gis av Martin Bollinger i hans bok Stalin's Slave Ships.

Dalstrojs ledere

For å sitere fangen Ayyub Baghirov, «hele administrasjonen av Dalstroj – økonomisk, administrativt, fysisk og politisk – var i hendene til én person med mange rettigheter og privilegier.»

Lederne for Dalstroj var:

• Eduard Berzin, 1932-1937.
• Karp Pavlov, 1937-1939.
• Ivan Nikisjev, 1940-1948.
• Ivan Petrenko, 1948-1950
• I.L. Mitrakov, 1951-1956.
• Iu. V. Chuguev, 1956-1957.

Oppløsning

Etter Stalins død i 1953, medførte omorganiseringen av Dalstroj i hovedsak at dets funksjoner ble delt i tre deler. Driften av arbeidsleirene ble omorganisert til USVITL (Nordøstre korrektive arbeidskraft-administrasjon) av Gulag. Driften av territoriet og det lokale kommunistparti-apparatet ble overført til den nyopprettede Magadan oblast og andre nærliggende administrative områder. Dalstroj sto igjen som en rent økonomisk virksomhet.

Referanser

Litteratur

• Ludwik Kowalski: Alaska Notes on Stalinism
• Kolyma – Off to the Unknown – Stalin's Notorious Prison Camps in Siberia by Ayyub Baghirov (1906–1973)
• Bollinger, Martin J., Stalin’s slave ships: Kolyma, the Gulag fleet, and the role of the West, Praeger, 2003, 217 p., ISBN 0275981002
• MacCannon, John: Red Arctic: polar exploration and the myth of the north in the Soviet Union, 1932-1939, Oxford University Press, 1998, 234p, ISBN 0195114361
• David Nordlander: Magadan and the Economic History of Dalstroi in the 1930s. Hoover Press: Gregory/Gulag DP0 HGRESG0600 rev1 p. 105.