| Dear Brigitte | |||
|---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
| Genre | Komedie | ||
| Utgivelsesår | 1965 | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Varighet | 100 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Henry Koster | ||
| Manus | Nunnally Johnson | ||
| Produsent(er) | Henry Koster, Fred Kohlmar | ||
| Musikk | George Duning | ||
| Foto | Lucien Ballard | ||
| Klipp | Marjorie Fowler | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | James Stewart, Bill Mumy, Glynis Johns, Brigitte Bardot, Fabian, John Williams, Jack Kruschen, Charles Robinson, Alice Pearce, Ed Wynn, Howard Freeman, James Brolin, Jesse White, William "Bill" Henry | ||
Annen informasjon | |||
| Farve/s.hv | Farger | ||
| Filmselskap | 20th Century Studios | ||
| Premiere(r) |
| ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb
| |||
Dear Brigitte (også kjent som Kjære Brigitte) er en amerikansk familie-komedie fra 1965, basert på John Haases roman Erasmus with Freckles (1963). Filmen har James Stewart i hovedrollen og er regissert av Henry Koster. Den er den tredje av tre familiekomedier Koster regisserte med Stewart, etter Mr. Hobbs Takes a Vacation (1962) og Take Her, She's Mine (1963). Brigitte Bardot opptrer ukreditert som seg selv.
Den er filmet i DeLuxe Color og CinemaScope.
Robert Leaf er universitetsprofessor i San Francisco, poet og trekkspiller, og lever et bohemsk familieliv sammen med sin kone Vina og barna Pandora og Erasmus på en husbåt. Foreldrene er opptatt av kunst og kultur og ønsker at barna skal utvikle «kunstneriske» evner. Robert blir derfor bekymret når han oppdager at åtte år gamle Erasmus både er tonedøv og fargeblind, men samtidig et matematisk vidunderbarn.
Erasmus tiltrekker seg ufrivillig oppmerksomhet da han korrigerer tall i en bank, og mediedekningen gjør foreldrene enda mer fast bestemt på at han skal få en «normal» barndom. De tar ham med til psykiater, og der forteller Erasmus at matematikk er greit – men at han egentlig elsker den franske filmstjernen Brigitte Bardot og skriver kjærlighetsbrev til henne.
Søsteren Pandora og vennene hennes betaler Erasmus for å gjøre matteoppgaver, og han bruker pengene på flypostfrimerker for å sende brev til Bardot. Universitetet ønsker å teste ham, og Erasmus går motvillig med på det mot betaling. Når han svarer raskere enn datamaskinen rekker å regne, ønsker fakultetet flere tester, men foreldrene avslår.
Konflikten eskalerer når en sheriff forteller at Erasmus har hjulpet et spillmiljø på campus med å beregne veddemål. Robert blir mistenkt for medvirkning, sier opp jobben og drar hjem i raseri. Erasmus forklarer at han finner vinnere ved å lese tall og statistikk i avisene, mens Pandora avslører at frimerkene er det han faktisk kjøper. Foreldrene mener likevel at sønnens aktivitet er moralsk problematisk.
Robert søker arbeidsledighetstrygd og får beskjed om å vente på utbetaling. Erasmus tilbyr sparepengene sine, og familien møter samtidig Dr. Peregrine Upjohn, som beundrer Roberts idealisme. Upjohn foreslår å opprette «Leaf Foundation» for å finansiere stipend i humaniora, og Robert lar seg overtale. Familien blir enige om at det kan være forsvarlig å bruke Erasmus’ talent til å samle inn penger til et godt formål.
Så kommer en invitasjon fra Brigitte Bardot: Erasmus får besøke henne i Frankrike. Reisen blir både en drøm for Erasmus og et PR-løft for stiftelsen. Hos Bardot er Erasmus nærmest målløs av beundring; hun gir ham autograf, lar seg fotografere med ham og gir ham en valp.
Tilbake i USA begynner Erasmus å beregne veddemål for å skaffe midler. En kveld sovner han mens han sier «Fromage», og de voksne tolker det som et tips om langskuddet «French Cheese». På banen nekter Erasmus for at han har valgt hesten – til alles skrekk – men «French Cheese» vinner likevel. Det viser seg at Upjohn, som har hatt billettene, har stukket av for å sikre gevinsten selv. Robert tar igjen Upjohn og beslaglegger pengene, og erklærer at de tilhører stiftelsen. Pressen får med seg opptrinnet, og filmen ender med at «Leaf Foundation» får en offisiell og høyt profilert start.
Romanen Erasmus with Freckles kom ut i 1963. Filmrettighetene ble kjøpt av 20th Century-Fox, som knyttet prosjektet til teamet bak Mr. Hobbs Takes a Vacation og Take Her, She's Mine.
Innspillingen startet våren 1964. Bardots scener ble spilt inn i Paris over noen få dager.
Ifølge Fox’ interne tall måtte filmen tjene 4,5 millioner dollar for å gå i null, men endte på 2,92 millioner dollar i inntekter og gikk dermed med tap.
Filmink beskrev Bardots opptreden som «høydepunktet i en lite morsom film».