Brigitte Bardot

Brigitte Bardot
FødtBrigitte Anne-Marie Bardot
28. sep. 1934Rediger på Wikidata
15. arrondissement (Paris)
Død28. des. 2025Rediger på Wikidata (91 år)
Saint-Tropez
BeskjeftigelseSanger, selvbiograf, filmskuespiller, dyrevernaktivist, plateartist, danser, fotomodell, skribent, offentlig person, skuespiller, modell, animal protectionist, aktivist Rediger på Wikidata
Utdannet vedHattemer
Conservatoire de Paris
Ektefelle(r)Roger Vadim (1952–1957)
Jacques Charrier (1959–1962)
Gunter Sachs (1966–1969)
Bernard d'Ormale (1992–2025; avslutningsårsak: personens død)
Partner(e)Gilbert Bécaud (1958–1958)
Serge Gainsbourg (1967–1970)
FarLouis Bardot
MorAnne-Marie Muscel
SøskenMijanou Bardot
BarnNicolas-Jacques Charrier
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCemetery of Saint-Tropez
Utmerkelser
6 oppføringer
Bambi-prisen
Den gylne arks orden
Prix des intellectuels indépendants (2003)
David di Donatello-prisen for beste utenlandske kvinnelige skuespiller (1961)
Ridder av Æreslegionen
Paul Léautaud Prize (1996)
Aktive år1952–1982
Nettstedhttps://www.brigitte-bardot.fr
IMDbIMDb
Signatur
Brigitte Bardots signatur
Brigitte Bardot på Commons

Brigitte Anne-Marie Bardot (1934–2025), ofte omtalt med initialene B.B., var en fransk skuespiller, sanger, modell og dyrevernsaktivist. Hun var kjent for å portrettere karakterer med hedonistiske liv, og hun ble et av de mest kjente symbolene på den seksuelle revolusjon. Selv om hun trakk seg tilbake fra underholdningsbransjen i 1973, forble hun et globalt ikon i populærkulturen. Hennes rufsete frisyrer og sminke skapte en trend.

Hun spilte i 47 filmer, opptrådte i flere musikaler og spilte inn mer enn 60 sanger. Hun ble tildelt Æreslegionen i 1985.

Bardot ble født og vokste opp i Paris og trente ballett før hun ble skuespiller. Hun slo seg 39 år gammel ned i Saint-Tropez og levde etterhvert et tilbaketrukket liv bortsett fra dyrvernaktivisme.

Bakgrunn

Bardot, 19 år gammel i 1954, fotografert av Studio Harcourt

Brigitte Anne-Marie Bardot ble født 28. september 1934 i 15. arrondissement i Paris som datter av Louis Bardot og Anne-Marie Mucel. Bardots far, som stammet fra Ligny-en-Barrois, var ingeniør og eier av flere industrifabrikker i Paris. Hennes mor var datter av en direktør i et forsikringsselskap. Bardot vokste opp i en konservativ katolsk familie, i likhet med sin far. Hun led av amblyopi som barn, noe som førte til nedsatt syn på venstre øye. Hun hadde en yngre søster, Mijanou Bardot.

Bardots barndom var velstående; hun bodde i familiens syvroms leilighet i det luksuriøse 16. arrondissement. Hun har imidlertid fortalt at hun følte bitterhet allerede i tidlige barneår. Faren krevde at hun fulgte strenge atferdsregler, blant annet god bordskikk, og at hun kledde seg passende. Moren var svært selektiv i valg av omgangskrets, noe som gjorde at Bardot hadde svært få barndomsvenner.

Bardot beskrev en personlig traumatisk hendelse der hun og søsteren knuste foreldrenes favorittvase mens de lekte hjemme; faren pisket søstrene 20 ganger og behandlet dem deretter som «fremmede», og krevde at de skulle tiltale foreldrene med det formelle pronomenet «vous», som på fransk brukes overfor ukjente eller personer med høyere sosial status utenfor den nærmeste familien. Hendelsen førte til at Bardot utviklet et varig nag mot foreldrene og bidro til hennes senere opprørske livsstil.

Under andre verdenskrig, da Paris var okkupert av Nazi-Tyskland, tilbrakte Bardot mer tid hjemme på grunn av stadig strengere sivilt tilsyn. Hun ble oppslukt av dans til grammofonplater, noe moren så som et mulig grunnlag for en ballettkarriere. Bardot ble som sjuåring tatt opp ved den private skolen Cours Hattemer. Hun gikk på skolen tre dager i uken, noe som ga henne rikelig med tid til å ta dansetimer ved et lokalt studio etter morens tilrettelegging.

Utdanning og tidlig karriere

I 1949 ble Bardot tatt opp ved Conservatoire de Paris. Hun fulgte ballettundervisning i tre år hos den russiske koreografen Boris Knyazev. Hun studerte også ved Institut de la Tour, en privat katolsk videregående skole i nærheten av hjemmet.

Hélène Gordon-Lazareff, redaktør for magasinene Elle og Le Jardin des Modes, ansatte Bardot i 1949 som «junior»-modell. Den 8. mars 1950 prydet den 15 år gamle Bardot forsiden av Elle, noe som førte til et skuespillertilbud i filmen Les Lauriers sont coupés fra regissør Marc Allégret. Foreldrene motsatte seg at hun ble skuespiller, men bestefaren var støttende og uttalte at «hvis denne lille jenta skal bli en hore, vil det ikke være filmen som er årsaken».

Ekteskap

Under prøvespillingen møtte Bardot Roger Vadim, som senere informerte henne om at hun ikke fikk rollen. De forelsket seg imidlertid i hverandre. Foreldrene motsatte seg forholdet kraftig; en kveld kunngjorde faren at hun skulle fortsette utdanningen i England, og at han hadde kjøpt togbillett til henne for avreise dagen etter. Bardot reagerte ved å legge hodet inn i en ovn med åpen flamme; foreldrene stoppet henne og aksepterte til slutt forholdet, på betingelse av at hun giftet seg med Vadim når hun fylte 18 år. De hadde allerede kjent hverandre i noen år, men foreldrene hadde nektet henne å gifte seg før hun fylte 18. Ekteskapet varte i fem år.

Virke

Skuespiller

Som skuespiller debuterte hun i den franske filmen Le Trou normand i 1952. Samme år spilte hun i ytterligere to filmer, og giftet seg med Roger Vadim.

I 1953 spilte hun i sin første amerikanske film, De møtte kjærligheten, med Kirk Douglas. Hun fortsatte også å spille i franske filmer. I 1965 spilte hun seg selv i den amerikanske filmen Dear Brigitte (Kjære Brigitte), mot James Stewart. Hun sluttet å medvirke i filmer før hun fylte 40 år; hun trakk seg tilbake som skuespiller etter filmen: L'Historie très bonne et très joyeuse de Colinot trousse-chemise.

Hun begynte sin skuespillerkarriere i 1952 og fikk internasjonal gjennombrudd i 1957 med sin rolle i Og Gud skapte kvinnen (Et Dieu… créa la femme, 1956), som fanget oppmerksomheten til mange franske intellektuelle og ga henne kallenavnet «sex kitten». Hennes sensuelle og ubekymrede fremstilling i Og Gud Skapte Kvinnen var en sensasjon i Cannes.

Hun var gjenstand for filosofen Simone de Beauvoirs essay The Lolita Syndrome fra 1959, som beskrev henne som en «lokomotiv for kvinnehistorien» og bygget på eksistensialistiske temaer for å utrope henne til den mest frigjorte kvinnen i Frankrike. Hun vant i 1961 en David di Donatello for beste utenlandske kvinnelige skuespiller for sitt arbeid i The Truth (1960). Bardot spilte senere i Jean-Luc Godards film Skapt for kjærlighet (Le Mépris, 1963). For sin rolle i Louis Malles film Viva Maria! (1965) ble hun nominert til BAFTA-prisen for beste utenlandske kvinnelige skuespiller. Den franske presidenten Charles de Gaulle kalte Bardot «den franske eksporten like viktig som Renault-biler».

Politikk og aktivisme

Etter at hun pensjonerte seg fra skuespilleryrket i 1973, ble Bardot en aktiv dyrevernforkjemper og opprettet Brigitte Bardot-stiftelsen. Hun var kjent for sin sterke personlighet, direkte ytringer og taler om dyrevern; hun ble ilagt bøter to ganger for offentlige fornærmelser. Hun ble også bøtelagt seks ganger for oppfordring til etnisk eller rasemessig hat for sine kommentarer om muslimer i Frankrike og å ha kalt innbyggere på Réunion «villmenn». Hun svarte: «Jeg ønsket aldri bevisst å såre noen. Det er ikke i min karakter […] Blant muslimer tror jeg det finnes noen som er veldig gode og noen bråkmakere, som overalt ellers.» Hun kom med homofobiske uttalelser. Bardot støttet det politiske ytre høyre.

Bardot ble meget aktiv i forskjellige spørsmål vedrørende dyrerett, og grunnla en stiftelse i sitt eget navn for å verne om dyrenes rettigheter. Hun er vegetarianer og skrev sammen med et stort antall organisasjoner i 2009 et åpent brev til EUs ledelse om forslaget å innstifte en offisiell «europeisk vegetarisk dag». Hun arbeidet blant annet mot seljakt og testing på dyr.

Hun har kommet med flere politiske uttalelser rettet mot innvandrere og særskilt muslimer.[trenger referanse] Hun agiterte for å forby rituell slakting særlig som praktisert av muslimer.

I sin bok Le Carré de Pluton, utgitt i 1999, kritiserte hun den rituelle slakten av sauer i den muslimske høytiden eid al-adha.

Død og ettermæle

Bardot døde i Toulon 28. desember 2025, 91 år gammel, etter sykdom og et kirurgisk inngrep to måneder tidligere. Det ble ikke oppgitt noen dødsårsak i kunngjøringen fra Brigitte Bardot-stiftelsen.

Frankrikes president Emmanuel Macron hyllet henne i sosiale medier og beskrev Bardot som «en århundrets legende». Også Société Protectrice des Animaux, Frankrikes eldste dyrevernorganisasjon, hedret Bardot og beskrev henne som en «ikonisk og lidenskapelig skikkelse for dyrenes sak».

Bardot var medlem av Global 500 Roll of Honour under United Nations Environment Programme og mottok flere utmerkelser fra UNESCO og PETA.

Filmografi (utvalg)

År Norsk tittel Originaltittel Regissør
1952 – Le Trou normand
1952 Piken fra havet Manina, la fille sans voile Willy Rozier
1953 De møtte kjærligheten Act of Love Anatole Litvak
1953 De lange tennene Les dents longues
1954 Versailles Si Versailles m'était conté
1954 Stjernerik natt Futures vedettes
1955 Kjærlighets-manøvrer Les grandes manoeuvres
1955 Frou-Frou Frou-Frou
1955 Doktor til sjøs Doctor at Sea
1955 Carolines sønn Le fils de Caroline Chérie
1956 Mademoiselle Pigalle Cette sacrée gamine…
1956 Lyset midt imot La lumière d'en face
1956 Helene av Troja Helen of Troy
1956 Frøken Strip-tease En effeuillant la Marguerite
1956 Bruden er for vakker La mariée est trop belle
1956 Og Gud skapte kvinnen Et… Dieu créa la femme Roger Vadim
1957 En pariserinne Une Parisienne
1958 Lykke til salgs Les bijoutiers du clair de lune
1958 Elskerinnen En cas de malheur Claude Autant-Lara
1959 Vil du danse med meg? Voulez-vous danser avec moi?
1959 Kvinnen og sprellemannen La femme et le pantin
1959 Babette drar i krigen Babette s'en va-t-en guerre
1960 Sannheten La vérité
1961 Orfeus' testamente Le testament d'Orphée Jean Cocteau
1961 Sjalusiens kvaler! La bride sur le cou Roger Vadim
1962 Privatliv Vie privée
1962 Lykke og krone
1962 Krigerens hvile Le repos du guerrier Roger Vadim
1963 Skapt for kjærlighet Le mépris Jean-Luc Godard
1964 Et bedårende fjols Une ravissante idiote
1965 Viva Maria! Viva Maria! Louis Malle
1965 Kjære Brigitte Dear Brigitte
1966 Masculin Féminin Masculin Féminin
1967 To uker i september A coeur joie Serge Bourguignon
1968 Spirits of the Dead
1968 Shalako
1969 - Les femmes
1970 Nonnen og gatepiken Les novices
1971 Vestens villkatter Les pétroleuses

Fotnoter

  1. ↑ Originalsitat: «Si cette petite doit devenir putain ou pas, ce ne sera pas le cinéma qui en sera la cause.»

Referanser

  1. ↑ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118506552, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 3 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Brigitte_Bardot, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 3 Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) G2IrJjWlJab_, besøkt 10. februar 2026[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Q137605288, «« Doux Noël à ma ville de cœur Hénin-Beaumont », écrivait par ailleurs la native de Paris en 2023.»[Hentet fra Wikidata]
  6. 1 2 Libération, «Mort de Brigitte Bardot : bye-bye BB», verkets språk fransk, besøkt 29. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ «French cinema legend Brigitte Bardot dies at 91», verkets språk engelsk, utgitt 28. desember 2025, besøkt 28. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ «Brigitte Bardot, icône mondiale du cinéma et grande amoureuse des animaux, est morte», verkets språk fransk, utgitt 28. desember 2025, besøkt 28. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  9. 1 2 3 4 The Peerage person ID p15847.htm#i158463, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ People, Escher Walcott, «Brigitte Bardot's Relationship History: A Look Back at the Actress and Sex Symbol’s Marriages and Love Life», utgitt 28. desember 2025, besøkt 29. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ TheGuardian.com, Francine Gorman, «Serge Gainsbourg's 20 most scandalous moments», utgitt 28. februar 2011, besøkt 29. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  12. 1 2 3 The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  13. ↑ Reuters, www.reuters.com, besøkt 29. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  14. ↑ Q137612596[Hentet fra Wikidata]
  15. ↑ Sud-Ouest, «Charrier contre Bardot», side(r) 24, utgitt 23. oktober 1996[Hentet fra Wikidata]
  16. ↑ «And Bardot Became BB». Institut français du Royaume-Uni (på engelsk). Institut français du Royaume-Uni. Arkivert fra originalen 8. august 2018. Besøkt 28. desember 2025.
  17. ↑ Probst 2012, s. 7.
  18. ↑ Cherry 2016, s. 134; Vincendeau 1992, s. 73–76.
  19. ↑ «Elizabeth Taylor: What Becomes a Legend Most». The Nation (på engelsk). The Nation. 30. mars 2011. Besøkt 28. desember 2025.
  20. 1 2 3 4 5 6 «Brigitte Bardot: The life and career of the 1950s screen icon in pictures». www.bbc.com (på engelsk). 28. desember 2025. Besøkt 30. desember 2025.
  21. 1 2 3 «Bardot leaves controversial legacy of activism for France’s far right». France 24 (på engelsk). 28. desember 2025. Besøkt 30. desember 2025.
  22. ↑ Bardot 1996, s. 15.
  23. ↑ «Brigitte Bardot : « J’en ai les larmes aux yeux »». Le Républicain Lorrain (på fransk). Le Républicain Lorrain. 23. mai 2010. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 28. desember 2025.
  24. ↑ Singer 2006, s. 6.
  25. ↑ Bigot 2014, s. 12.
  26. ↑ Bigot 2014, s. 11.
  27. 1 2 Poirier, Agnès (20. september 2014). «Brigitte Bardot at 80: still outrageous, outspoken and controversial». The Observer (på engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mars 2019.
  28. ↑ Lelièvre 2012, s. 18.
  29. ↑ Bardot 1996, s. 45.
  30. 1 2 3 Singer 2006, s. 10.
  31. ↑ Bardot 1996, s. 45; Singer 2006, s. 10–14.
  32. ↑ Singer 2006, s. 10–12.
  33. 1 2 Singer 2006, s. 10–11.
  34. ↑ Singer 2006, s. 11–12.
  35. ↑ Singer 2006, s. 12.
  36. ↑ Singer 2006, s. 11.
  37. ↑ Caron 2009, s. 62.
  38. ↑ Pigozzi, Caroline (1. januar 2018). «Bardot s’en va toujours en guerre… pour les animaux». Paris Match (på fransk). Paris Match. s. 76–83.
  39. ↑ Bardot 1996, s. 67.
  40. ↑ Singer 2006, s. 19.
  41. ↑ Bardot 1996, s. 68–69.
  42. ↑ Bardot 1996, s. 69.
  43. ↑ Bardot 1996, s. 70.
  44. ↑ Bardot 1996, s. 72.
  45. ↑ Bardot 1996, s. 73; Singer 2006, s. 22.
  46. ↑ «St. Tropez: What Hath Brigitte Bardot Wrought?». Chicago Tribune (på engelsk). Chicago Tribune. 16. mars 1986. Besøkt 28. desember 2025.
  47. ↑ «Happy birthday, Brigitte Bardot». The Guardian (på engelsk). The Guardian. 21. september 2009. Besøkt 28. desember 2025.
  48. ↑ «Brigitte Bardot is Handed Her Sixth Fine for 'Inciting Racial Hatred'». Vanity Fair (på engelsk). Condé Nast. 5. november 2021. Besøkt 28. desember 2025.
  49. ↑ «Brigitte Bardot at 80: still outrageous, outspoken and controversial». The Guardian (på engelsk). The Guardian. 20. september 2014. Besøkt 28. desember 2025.
  50. ↑ Euroveg, brev til EU Arkivert 13. juni 2011 hos Wayback Machine.
  51. 1 2 «EN DIRECT – Mort de Brigitte Bardot : Emmanuel Macron rend hommage à « une légende du siècle »». Europe 1 (på fransk). Europe 1. 28. desember 2025. Arkivert fra originalen 28. desember 2025. Besøkt 28. desember 2025.
  52. ↑ «Mort de Brigitte Bardot : elle fut BB». L’Humanité (på fransk). L’Humanité. 28. desember 2025. Besøkt 28. desember 2025.
  53. ↑ Pulver, Andrew (28. desember 2025). «Brigitte Bardot, French screen legend, dies aged 91». The Guardian (på engelsk). The Guardian. Besøkt 28. desember 2025.
  54. ↑ «BBC News Live: Brigitte Bardot coverage». BBC News (på engelsk). BBC. 28. desember 2025. Besøkt 28. desember 2025.

Kilder

Eksterne lenker