
Dokkehus er en miniatyrmodell av et hus, vanligvis innredet med møbler og andre gjenstander i tilsvarende skala. Dokkehus brukes både som leketøy og som samler- og hobbyobjekter for voksne.
Dokkehus er vanligvis åpne på én side, eller har vegger eller fasader som kan åpnes, slik at rommene og innredningen er tilgjengelige. De kan forestille alt fra enkle boliger til detaljerte historiske hus og palasser.
De eldste bevarte europeiske dokkehusene stammer fra 1600-tallet. I Tyskland og Nederland ble det laget kostbare miniatyrhus og innredede kabinetter for velstående voksne. Disse var ikke først og fremst leketøy, men samlerobjekter der eieren kunne vise frem miniatyrmøbler, husgeråd og andre gjenstander laget av spesialiserte håndverkere. Trondheim kunstmuseum beskriver tilsvarende dokkehus som gjenstander som frem til sent på 1800-tallet først og fremst var beregnet på voksne, og som kunne gjenspeile overklassens idealer for bolig og innredning.

Et særlig godt bevart eksempel er dokkehuset til Stromer-familien fra 1639, som tilhører Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg. Huset har 15 rom og mer enn 1 000 bevarte gjenstander, hovedsakelig fra tiden da det ble laget. Det gjengir ikke én bestemt virkelig bygning, men viser idealiserte rom og funksjoner i et velstående borgerlig hjem.
Slike påkostede dokkehus var ikke først og fremst beregnet på lek. De fungerte som representasjonsobjekter som kunne imponere besøkende, men også som pedagogiske modeller. Gjennom den idealiserte husholdningen i miniatyr kunne barn forberedes på senere ansvar for husholdning og virksomhet.
På 1800-tallet ble dokkehus i økende grad også leketøy for barn. I norsk materiale fra Rogaland fra omkring 1880 og framover finnes både kjøpte dokkehus og hus som var laget hjemme av nære familiemedlemmer. Dokkehus, møbler, servise, klær og annet tilbehør hørte til det som samlet ble omtalt som dokketøy; mye kunne fremstilles hjemme, mens kjøpt utstyr lenge først og fremst var tilgjengelig for økonomisk bedrestilte familier.
Dokkehusene kunne gjengi samtidens boliger i miniatyr og ble innredet med møbler og husholdningsgjenstander som fulgte skiftende stil og bruk i de virkelige hjemmene.
Fra midten av 1900-tallet ble fabrikkproduserte dokkehus med standardisert innredning og tilbehør vanligere. Det svenske merket Lundby ble etablert på Hisingen i Göteborg i 1947. Selskapet begynte med dokkemøbler og produserte senere dokkehus i ulike modeller. «Göteborg»-modellen ble særlig utbredt; i 1980 ble 100 000 eksemplarer solgt i 20 land. Husene kunne kompletteres med møbler, belysning, dokker og annet tilbehør som ble solgt separat. Lundby-hus har også fått status som samlerobjekter; Norsk Teknisk Museum bruker et Lundby-dokkehus som utgangspunkt for et stort interaktivt dokkehus i utstillingen Modeller og miniatyrer.
Dokkehus har ofte speilet samtidens arkitektur og interiørstil. Dette gjelder særlig fabrikkproduserte hus som Lundby, der utforming, rominndeling og møbler har fulgt skiftende boligidealer. Hus med 1960- og 1970-tallets formspråk ble senere avløst av modeller med et mer funksjonalistisk preg, blant annet flate tak, store vindusflater og åpne planløsninger.

En annen utbredt variant er leketøyssystemer der dokkehus og innredning kombineres med dyrefigurer. Det japanske merket Sylvanian Families ble lansert i 1985 og omfatter familier av antropomorfe dyr, bolighus, møbler, butikker og andre bygninger som kan kombineres til større lekemiljøer. Serien ble etter hvert solgt internasjonalt og fikk særlig stor utbredelse i engelskspråklige land; i Nord-Amerika markedsføres den hovedsakelig under navnet Calico Critters.
Dokkehus og tilbehør produseres i forskjellige skalaer. Blant miniatyrbyggere er 1:12 en av de vanligste skalaene; én centimeter i modellen tilsvarer da tolv centimeter i full størrelse. Mindre skalaer som 1:24 og 1:48 er også utbredt.
Andre kommersielle dokkehus kan bruke andre målestokker. Lundby har for eksempel tradisjonelt brukt en skala omkring 1:18, mens møblene kan variere noe i størrelse. For større motedokker som Barbie brukes gjerne skala omkring 1:6, ofte omtalt som playscale.
Innredningen kan bestå av møbler, tekstiler, servise, bøker, belysning og andre husholdningsgjenstander i tilsvarende skala. I miniatyrhobbyen kan slike gjenstander både kjøpes ferdige og fremstilles for hånd, og enkelte bygger også hele hus og interiører fra grunnen av.
Et av de mest kjente dokkehusene er Queen Mary's Dolls' House på Windsor Castle. Det ble tegnet av arkitekten Edwin Lutyens og bygget mellom 1921 og 1924 som gave til dronning Mary. Huset er laget i skala 1:12 og inneholder blant annet elektrisk belysning, fungerende heiser og innlagt vann. Mer enn 1 500 kunstnere, håndverkere og produsenter bidro til innredningen.
Et annet kjent eksempel er Titania's Palace, et irsk miniatyrpalass bygget mellom 1907 og 1922 på initiativ fra Sir Nevile Wilkinson. Palasset har 18 rom og er laget i skala 1:12. Det ble senere kjøpt av Lego og befinner seg i dag på Egeskov slott i Danmark.
Bygging, innredning og samling av dokkehus og miniatyrer er også en hobby blant voksne. Hobbyen omfatter både ferdige hus, byggesett og hus som bygges fra grunnen av, og miniatyrene kan være masseproduserte eller håndlagde.
Norsk Teknisk Museum omtaler modeller og miniatyrer som gjenstander brukt blant annet til både lek og hobby, og har vist dokkehus som del av sin utstilling om modeller og miniatyrer.
Som samlerhobby kan dokkehus kombineres med fremstilling av møbler, tekstiler, matvarer og andre gjenstander i miniatyr. Det finnes også organiserte miljøer der samlere møtes og lager slikt tilbehør; blant norske eksempler er grupper av samlere av dokker og dokkehus som også har arrangert kurs i å lage miniatyrer.
Dokkehuset er også brukt som visuelt og fortellende grep utenfor leketøyssammenheng. I 2015–2016 publiserte Aftenposten humorserien Dollhouse av Lene Hval, der en moderne versjon av «Nora Helmer» fra Et dukkehjem levde i et fotografert og stylet Lundby-dokkehus. Hval har fortalt at serien oppsto da hun fant døtrenes avlagte dokkehus og fikk ideen om å plassere Nora Helmer i det. Serien brukte figurer og navn fra Henrik Ibsens skuespill i en satire over blant annet familieliv, forbruk og samtidens livsstil.