| Doomwatch | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Science fiction television series, drama | ||
| Prod.land | Storbritannia | ||
| Sendeår | 1970–1972 | ||
| Sesonger | 3 | ||
| Episoder | 38 | ||
| Lengde | 50 minutter (per episode) | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | 7 oppføringer
| ||
| Bak kamera | |||
| Skaper(e) | Kit Pedler, Gerry Davis | ||
| Produsent | Terence Dudley | ||
| Musikk | Max Harris | ||
| Prod.selskap | British Broadcasting Corporation | ||
| Sending | |||
| Periode | 9. feb. 1970–14. aug. 1972 | ||
| TV-kanal | BBC One | ||
| Farve/s.hv | farger | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Doomwatch er en britisk science fiction-serie som ble sendt på BBC fra 1970 til 1972. Serien handlet om en gruppe forskere som arbeidet i Doomwatch, en statlig organisasjon som hadde som oppgave å overvåke og forhindre miljøkatastrofer fra statlige såvel som private aktører, samt forhindre misbruk av ny teknologi. De måtte hanskes med alt fra plast-spisende bakterier og hyperintelligente rotter til kjemiske utslipp og genetiske mutasjoner. Organisasjonen var under konstant angrep, både fra enkelte i regjeringen og fiendtlig innstilte konsern. Organisasjonen ble ledet av den hissige men ukorrupte Dr Spencer Quist, spilt av John Paul. Andre sentrale roller ble spilt av Robert Powell, Simon Oates, Wendy Hall og Joby Blanshard. Serien ble skapt av Kit Pedler og Gerry Davis.
Doomwatch hadde et økologisk budskap og ble regnet som forut for sin tid. Den fikk oppmerksomhet hos både forskere, politikere og miljøvernere.
Serien var meget populær i starten og hadde 13 millioner seere i første sesong. Etter det falt populariteten en del.
Rundt halvparten av episodene har gått tapt, hovedsakelig på grunn av BBCs praksis med å spille inn nye episoder på kassetter med gamle episoder.
I 1972 kom en filmversjon med Ian Bannen i hovedrollen. Denne var mer grøsserpreget enn serien.
I 1999 sendte Channel 5 en tv-film kalt Doomwatch: Winter Angel.
Det kan nevnes at serien regnes som en viktig inspirasjonskilde til science fiction-serien The Omega Factor fra 1979.