Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin glede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.
Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje», og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium (copyright) i ti år med enerett til å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692. I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684. Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge, og Dorothe ble omtalt som «den ellevte muse» (Sapfo var den tiende).
Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), sønn av en tysk organist i Bergen.
Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektemannen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Den yngste døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste dro utenlands. I Bergen billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.
Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.
«En liden Encke-Høtte» var alt hun ba om, men den fikk hun først fire år før hun døde. I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen, på hjørnet av Kong Oscars gate og Heggebakken. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen museum, der skuespillerenRolf Berntzen som enkemann bodde i huset. Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i domkirken.
Forfatterskap
Førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters salmebokSiælens Sang-Offer fra 1678 er tapt, men Nasjonalbiblioteket i Oslo har en utgave trykt i København 1685.Tittelsiden av Taare-Offer (1685).
Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme. Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.
Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster. En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.
Selv i datidens litteratur var Dorotheas arbeider i særklasse smakløse og banale. Selv skrev hun at pennen hennes var «polert i tårer». Noe gripende uttrykk for sorg fant hun likevel sjelden:
Du vet, den bleke død har med sin morder-gnaven [gnag]
kullkastet mann og barn, til alle falt i graven.
Her sitter jeg igjen, bedrøvet og forlatt;
angst, uro, sukk og gråt går for seg dag og natt.
Mens hun sørget over mannens død i 1683, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer med motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller. Thomas Kingo møtte hun da hun etter sørgeåret etter mannens død besøkte København i 1684/85. Kingo erklærte at «hennes skalde-penn fortjener laurbærgren». Han fant også på et ordspill på navnet hennes:
I selskapet moret man seg med å rime, og Kingo åpnet med linjene:
Jeg havde rimet selv, men vidste ikke hvad
for digterinden mig saa nær på armen sad.
Dorothe svarte:
O mageløs poet! Du kald mig ikke saa.
At du min mester er, al verden skjønner paa.
Brevvekslingen hennes med Petter Dass er bevart. I 1684 utga hun diktet «Andægtige Taare-Offer for bodfærdige Syndere», tilegnet dronning Charlotte Amalie.
Ettermæle
Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig «Aftensang», som i moderne versjon heter «Dagen viker og går bort».
Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode, og Nordahl Rolfsen konkluderte: «Det svever over dette tårehav aldri et poetisk oljeblad.» Det strømmer på med «tåreregn», «tåresluse», «tårestripede kinner», for Gud samler angivelig «hver anger-given tåre i sin flaske». Selv skrev Dorothea at pennen hennes var «polert i tårer». Men salmene levde og ble brukt som «folke-eie». Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.
↑Inger Vederhus (1995). «"Saa foor han Melancholisk frem": sentrale biletkrinsar i salmar av Dorothe Engelbretsdatter». Kirke og kultur; nr 1, 1995. Oslo: Universitetsforlaget. s.45-56.
