| Dunkjevleslekta | |||
|---|---|---|---|
 Smalt dunkjevle
| |||
| Nomenklatur | |||
| Typha L. | |||
| Populærnavn | |||
| dunkjevleslekta, dunkjevle | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Gruppe | enfrøbladete planter | ||
| Gruppe | commelinider | ||
| Orden | grasordenen | ||
| Familie | dunkjevlefamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 40 | ||
| Habitat | grunt ferskvann og brakkvann | ||
| Utbredelse | kosmopolitisk | ||
| Inndelt i | |||
|
se egen seksjon | |||
Dunkjevleslekta (Typha) er ei slekt med sumpplanter.
Artene i slekta er flerårige urter med krypende jordstengel som vokser i store bestander på våt jord eller i opptil 1,5 m dypt ferskvann eller svakt brakkvann. Stenglene er snaue, ikke forgrenede, elliptiske i tverrsnitt og opptil fire meter høye. Bladene sitter i to rekker og er som regel ganske flate, unntatt hos Typha elephantina, der de er trekantede i tverrsnitt..
Blomstene er svært små og sitter i en tett, kjevleformet blomsterstand, som er todelt med hannblomster øverst og hunnblomster nederst. Viktige bygningstrekk for å skille ulike arter er om hunnblomstene har skjell eller ikke, og om pollenet sitter hver for seg eller i tetrader. Frukten er en liten belgkapsel som inneholder ett frø.
Planter i tempererte strøk blomster om sommeren, og pollineringen skjer med vinden. Etter blomstringen faller hannblomstene av og etterlater en spiss. Hunnblomstene blir brune mens frøene modnes og danner den velkjente fruktstanden.
Slekta har en kosmopolitisk utbredelse utenom de kaldeste og tørreste områdene. De fleste artene har en vid utbredelse. I Norge finnes to arter i den sørlige delen av landet: bredt dunkjevle og smalt dunkjevle. Hybriden mellom disse to artene, Typha × glauca, er også funnet i Norge.
Fruktene har en fnokk som gjør at de kan spres med vinden. Fruktene kan også spres ved å feste seg på fugler, beitende pattedyr, amfibier, mennesker og landbruksmaskiner. En enkelt blomsterstand kan inneholde flere hundre tusen frukter. Når fruktene får kontakt med vann, åpner de seg, og frøet synker til bunns.
Frøene spirer når de havner på bar, våt jord eller i grunt vann. Frøplantene danner kloner ved hjelp av jordstenglene i løpet av det første året og begynner å blomstre det andre året. De danner store, varige bestander som ofte bare består av én art. Dunkjevle vokser på finkornet jord som er mettet med vann, og det danner seg et tykt lag med planterester oppå den mineralske jorda. Ofte vokser sjøsivaks på dypere vann enn dunkjevle, mens takrør, strandrør og pil overtar på grunnere vann.
Dunkjevle er tradisjonelt blitt brukt til mange ulike formål over hele verden. Bladene brukes blant annet til taktekking, matter og kurver. Dun fra frøene er blitt brukt til opptenning, isolasjon, på brannsår og som fyll i puter og bleier. Jordstenglene inneholder stivelse og er spiselige. Pollenet spises også, og i kinesisk medisin brukes tørket pollen, pu huang, mot ulike typer blødninger.
Disse plantene filtrerer effektivt vannet for næringsstoffer og brukes ofte i rensedammer for avløpsvann. Produksjonen av biomasse er høy, og det er blitt gjort forsøk med å bruke dunkjevle til å produsere bioenergi.
Dunkjevle er i utgangspunktet en naturlig del av mange våtmarksøkosystemer, men menneskelige forstyrelser av vannets kretsløp og eutrofiering har noen steder ført til en dramatisk økning i arealene som er dekket av dunkjevle. En annen grunn til økningen er fremmede dunkjevlearter og -hybrider som innføres til nye områder, og som viser seg å være svært konkurransedyktige. Økningen medfører at planter og dyr, inkludert naturlige dunkjevlearter, fortrenges, og til at vannveier blokkeres. Når dunkjevle har etablert seg, er det svært vanskelig å utrydde planten.
Blomsterstanden og hårene på hunnblomstene gjør at disse plantene ikke kan forveksles med andre. Artsbestemmelse innenfor slekta er derimot ofte vanskelig på grunn av stor fenotypisk plastisitet og hybrider mellom artene. Det er beskrevet en rekke lokale arter, spesielt fra Kina, uten støtte fra genetiske undersøkelser. Zhou (2018) mener at slekta omfatter 10–13 arter, men Plants of the World Online fra Kew Science i april 2026 oppgir hele 40 arter og 9 hybrider.
I Zhou (2018) er det gjort en molekylærgenetisk analyse av ni dunkjevlearter. Det er to godt definerte klader i slekta. Den ene omfatter Typha minima og T. elephantina, og den andre omfatter de øvrige sju artene. T. minima og T. elephantina skiller seg også ut morfologisk, både fra de andre artene og fra hverandre. Den andre kladen kan deles i fire underklader. To vidt utbredte arter, T. angustifolia og T. domingensis, viste seg å være parafyletiske.
De eldste fossile dunkjevleartene er T. ochreaceae og T. protogaea fra sein kritt (maastricht) i Eisleben i Tyskland. Zhous analyse viser at Typha skilte lag med den andre slekta i familien, piggknopp (Sparganium), for omtrent 71 millioner år siden, altså i begynnelsen av maastricht. Kronealderen for de nålevende artene ser ut til å være omtrent for 39 millioner år siden, midt i eocen. Det nåværende artsmangfoldet oppstod i midtre og sein miocen. Typha ser ut til å stamme fra østlige Eurasia.
Følgende liste inneholder alle de vidt utbredte artene, samt noen mer lokale arter i Europa og tilstøtende områder:
_1.jpg)
.jpg)
. PMID 29891978. doi:10.1038/s41598-018-27279-3.