Dysdera

Dysdera
Dysdera erythrina
Nomenklatur
Dysdera
Latreille, 1804
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseEdderkoppdyr
OrdenEdderkopper
UnderordenOpisthothelae
InfraordenAraneomorphae
FamilieDysderidae
UnderfamilieDysderinae
Økologi
Antall arter 337
Habitat terrestrisk
Utbredelse Europa, Vest- og Sentral-Asia, Nord-Afrika, Makaronesia; én art er innført med mennesker til andre områder
Inndelt i

Dysdera er ei slekt med edderkopper. De er blant de få leddyr som jakter på skrukketroll.

Utseende og levevis

Artene i slekta er middels store, og springer rundt og jakter om natta. De lever som regel på fuktige steder, men noen er tilpasset tørrere habitater. Om dagen gjemmer de seg i silkekokonger under steiner, trestammer og bark. Mange av artene er funnet i huler, noen som tilfeldige gjester, mens andre er ekte troglobitter som lever hele livet i huler.

Formen på chelicerene, adferden og stoffskiftet har tilpasninger til skrukketroll som føde. Graden av spesialisering varierer mellom de ulike artene. Noen er generalister, mens andre lever nesten bare av skrukketroll.

Den partenogenetiske arten D. parthenogenetica forekommer i Sentral-Europa. Den består bare av hunner som produserer egg uten befruktning fra en hann. Arten nedstammer fra D. hungarica som har kjønnet formering. D. parthenogenetica forekommer i mange habitater der D. hungarica eller andre Dysdera ikke trives, som dyrket mark og andre steder uten busker og trær som gir skjul.

Utbredelse

De fleste av de nesten 340 artene i slekta lever i middelhavsområdet, og slekta har sannsynligvis oppstått der. Slekta omfatter flere artskomplekser med morfologisk like datterarter. Artsdannelsen ser ut til å skyldes rearrangering av kromsomene som fører til at det oppstår barrierer mot forplantning. Dysdera har liten evne til å spre seg, og fragmentering av skogene i middelhavslandene under tørre perioder i pleistocen har medført genetisk drift i adskilte populasjoner slik at nye arter har oppstått.

Slekta finnes også østover til Sentral-Asia, og ni arter går nordover til Mellom-Europa. Dysdera crocata lever ofte tett på mennesker, og har spredt seg med menneskelig aktivitet til de fleste tempererte og subtropiske strøk både på den nordlige og sørlige halvkule. Det er ikke gjort sikre funn av slekta i Norge. Noen Dysdera-arter er blitt beskrevet fra Australia og Sør-Amerika, men dette er enten synonymer for den innførte D. crocata, eller arter som egentlig hører til andre familier, som Oonopidae og Caponiidae.

Noen edderkopparter fra Kaukasia, Midtøsten og Sentral-Asia ble fra 1992 regnet til slekta Dysderella. En studie fra 2024 som bruker genetikk og morfologi, viser at disse artene hører til i Dysdera.

Makaronesia

Dysdera har spredt seg naturlig til Makaronesia, de oseaniske øyene øst i Nord-Atlanteren. Der har det skjedd omfattende radiasjoner der det har oppstått mange arter som er tilpasset ulike habitater i øygruppene. Spredningen har antagelig skjedd med flytende øyer ettersom Dysdera i motsetning til mange andre edderkopper ikke ser ut til å kunne seile med vinden ved hjelp av silketråder.

Kanariøyene har minst 47 endemiske arter i tillegg til den kosmopolitiske D. crocata. De fleste er begrenset til éi øy, men noen få finnes på to eller tre øyer. Det er alltid minst to arter i samme område som skiller seg fra hverandre med ulik kroppsstørrelse og form på chelicerene. Dysdera finnes i alle terrestriske habitater på Kanariøyene fra tidevannssonen til de høyeste fjelltoppene. Laurbærskogene på Tenerife har ni arter, laurbærskogene på Gomera har sju arter, og restene av laurbærskog på Gran Canaria har fem arter. Ni troglobittiske arter er kjent fra Tenerife og én fra La Palma. Troglobittene lever både i lavatunneler og i andre underjordiske hulrom.

Fylogenetiske studier basert på molekylærgenetikk tyder på at Dysdera-arter fra fastlandet har kolonisert Kanariøyene to eller tre ganger. Artene på de vestlige øyene og artene på de østlige øyene utgjør to ulike klader. D. lancerotensis på Fuerteventura og Lanzarote har sine nærmeste slektninger i Marokko og er et resultat av den siste koloniseringen. Dysdera-artene på Selvagensøyene, Kapp Verde og kanskje Madeira stammer fra Kanariøyene. Azorene har derimot blitt kolonisert uavhengig av de andre øyene.

På Madeira og de mindre øyene i nærheten har det også skjedd en radiasjon, og en taksonomisk revisjon fra 2021 angir 11 endemiske arter der. Dysdera-artene på Azorene stammer fra Den iberiske halvøy, men den nærmeste slektningen er en ubeskrevet art fra Madeira, som ikke er nært beslektet med de andre artene i den øygruppa.

Referanser

  1. 1 2 3 «Species list of Dysdera Latreille, 1804». World Spider Catalog. Besøkt 9. mars 2026.
  2. 1 2 3 M.A. Arnedo, P. Oromí og C. Ribera (2005). «Radiation of the spider genus Dysdera (Araneae, Dysderidae) in the Canary Islands: cladistic assessment based on multiple data sets». Cladistics. 17 (4): 313–353. ISSN 1096-0031. doi:10.1111/j.1096-0031.2001.tb00129.x.
  3. 1 2 3 N. Macías-Hernández m.fl. (2016). «A geographical distribution database of the genus Dysdera in the Canary Islands (Araneae, Dysderidae)». ZooKeys. 625: 11–23. ISSN 1313-2970. doi:10.3897/zookeys.625.9847.
  4. ↑ M. Řezáč og S. Pekár (2007). «Evidence for woodlice-specialization in Dysdera spiders: behavioural versus developmental approaches». Physiological Entomology. 32 (4): 367–371. ISSN 1365-3032. doi:10.1111/j.1365-3032.2007.00588.x.
  5. ↑ S. Toft og N. Macías-Hernández (2017). «Metabolic adaptations for isopod specialization in three species of Dysdera spiders from the Canary Islands». Physiological Entomology. 42 (2): 191–198. ISSN 1365-3032. doi:10.1111/phen.12192.
  6. ↑ M. Řezáč m.fl. (2025). «Dysdera parthenogenetica sp. nov. (Araneae, Dysderidae): a unique case of parthenogenesis in spiders». Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research. ISSN 1439-0469. doi:10.1155/jzs/9266860.
  7. ↑ M. Řezáč m.fl. (2014). «Integrative taxonomy and evolutionary history of a newly revealed spider Dysdera ninnii complex (Araneae: Dysderidae)». Zoological Journal of the Linnean Society. 172 (2): 451–474. ISSN 1096-3642. doi:10.1111/zoj.12177.
  8. ↑ M. Řezáč m.fl. (2018). «Taxonomic revision and insights into the speciation mode of the spider Dysdera erythrina species complex (Araneae: Dysderidae): sibling species with sympatric distributions». Invertebrate Systematics. 32 (1): 10–54. ISSN 1447-2600. doi:10.1071/IS16071.
  9. ↑ M. Řezáč, J. Král og S. Pekár (2007). «The spider genus Dysdera (Araneae, Dysderidae) in Central Europe: revision and natural history». The Journal of Arachnology. 35 (3): 432–462. ISSN 1937-2396. doi:10.1636/H06-38.1.
  10. ↑ A. Bellvert m.fl. (2024). «Integrating museum collections and molecules reveals genus-level synonymy and new species in red devil spiders (Araneae, Dysderidae) from the Middle East and Central Asia». European Journal of Taxonomy. 921 (1): 210–235. ISSN 2118-9773. doi:10.5852/ejt.2024.921.2429.
  11. 1 2 M.A. Arnedo m.fl. (2007). «The dark side of an island radiation: systematics and evolution of troglobitic spiders of the genus Dysdera Latreille (Araneae : Dysderidae) in the Canary Islands». Invertebrate Systematics. 21 (6): 623–660. ISSN 1447-2600. doi:10.1071/IS07015.
  12. ↑ L.C. Crespo m.fl. (2021). «Integrative taxonomic revision of the woodlouse-hunter spider genus Dysdera (Araneae: Dysderidae) in the Madeira archipelago with notes on its conservation status». Zoological Journal of the Linnean Society. 192 (2): 356–415. ISSN 1096-3642. doi:10.1093/zoolinnean/zlaa089.
  13. ↑ L.C. Crespo m.fl. (2021). «The Atlantic connection: coastal habitat favoured long distance dispersal and colonization of Azores and Madeira by Dysdera spiders (Araneae: Dysderidae)». Systematics and Biodiversity. 19 (8): 906–927. ISSN 1477-2000. doi:10.1080/14772000.2021.1946618.

Eksterne lenker

Autoritetsdata