| Eher Verlag | |||
|---|---|---|---|
| Org.form | Andelsselskap (GmbH) | ||
| Bransje | Forlagsvirksomhet | ||
| Etablert | 2. desember 1901 | ||
| Opphørt | 29. oktober 1945 | ||
| Hovedkontor | München | ||
| Land | Tyskland | ||
| Daglig leder | Wilhelm Baur | ||
Franz Eher Nachfolger, i dagligtale Eher Verlag, var det sentrale forlagshuset til nazipartiet NSDAP i Det tredje rike. Det ble overtatt av partiet 17. desember 1920 for 115 000 Papiermark (om lag 2 000 dollar).
Forlaget publiserte Nazipartiets hovedorgan Völkischer Beobachter, Adolf Hitlers Mein Kampf og en rekke andre bøker, noveller, kart, sangbøker og kalendere. I 1943 eide forlaget over 70 prosent av aviser og magasiner i Tyskland.
Selskapet ble første gang registrert 2. januar 1887 under navnet Münchener Beobachter. I 1901 ble det registrert under navnet Franz Eher. Etter Ehers død ble selskapet overtatt av Rudolf von Sebottendorf i 1918. Året etter ble det gjort om til et selskap med begrenset ansvar («GmbH») for å unngå en mulig konkurs.
I starten var utgivelsen av Völkischer Beobachter forlagets hovedoppgave. Avisen ble overtatt av NSDAP i 1920 og ble dagsavis i 1923. Etter det mislykkede ølkjellerkuppet samme år ble den stengt. Avisen ble relansert i 1925 og ble dagsavis i 1927.
I 1929 ga forlaget ut 59 nazistiske dagsaviser. Ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 utga forlagshuset 83 dagsaviser og 212 ukeblader.
Kort tid etter maktovertakelsen ble kommunistpartiet KPD, det sosialdemokratiske partiet og fagbevegelsen i Tyskland forbudt. Max Amann ble sjef for Rikspressekammeret (Reichspressekammer) og forlaget nøt godt av de beslaglagte eiendelene tatt fra de nå forbudte organisasjonene. I 1935 ble de katolske avisene i Tyskland undertrykt. Selskapet ekspanderte frem til slutten av den andre verdenskrig ved hjelp av oppkjøp fra store tyske mediehus – ofte til rimelige priser fordi det ikke fantes alternative kjøpere.
Sammen med forlaget Bertelsmann hadde Eher enerett på den innbringende salget av bøker beregnet på frontsoldatene. Eher forlag var i tillegg det eneste forlaget som hadde fri adgang til de knappe reservene av papir.
Heinrich Eisens roman Wehrbauer Burglinger som skulle utgis av Eher i 1944, ble i stedet forbudt av sensuren. Boken var ment som en oppmuntring for den krigstrøtte tyske befolkningen ved å beskrive innsatsen fra jordbrukere i det tysk-okkuperte Ukraina i 1941/42. Den tyske hær hadde satt dem i gang med å gjenreise, administrere og sikre jordbruksproduksjonen i området. Nazi-Tysklands litterære utgivelser under krigen var styrt av forlagets egen, interne sensur og hærens avdeling for sensur. At en rekke skuespillere var involvert uten noen enhetlige føringer, forsinket avgjørelsen, som til syvende og sist påhvilte direktøren, Max Amann. Han anbefalte boken som et arbeid etter nasjonalsosialistisk standard, i motsetning til hærens sensor, som beskrev boken som «uakseptabel» på grunn av dens avslørende beskrivelse av okkupasjonspolitikken i østområdene, samt den uheldige timingen, med utgivelse mens krigen gikk dårlig på tysk side. Saken viser synet på og bruken av diktning i krigstid; hvordan krigens negative utvikling for aksemaktene gjorde det opportunt å foreta et skifte fra ideologiske kriterier til et fokus på propagandistisk nytteverdi.
Eher forlag ble likvidert i 1952, og verdiene overført til delstatsmyndighetene i Bayern. Mange av publikasjonene forsvant med forlaget. Andre kom ut igjen med tillatelse fra de allierte militærmyndighetene i det aktuelle området.