| Eivind Erichsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. jan. 1917 Oslo kommune | ||
| Død | 21. jan. 2005 Oslo kommune | ||
| Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, finansrådgiver | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Erik Emanuel Erichsen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Eivind Erichsen (født 28. januar 1917, død 21. januar 2005) var en norsk sosialøkonom og embetsmann.
Han var en av Norges mektigste embetsmenn i etterkrigstiden, som departementsråd i Finansdepartementet (finansråd) i 28 år, fra 1958 til han i 1986 overlot denne mektige stillingen til Tormod Hermansen.
Erichsen tok økonomisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1943, og var ut krigen funksjonær i Statistisk sentralbyrå. Det første etterkrigsåret jobbet han ved Nortraship i New York, og fikk så Rockefeller-stipend fram til han i 1947 ble konsulent i det mektige Finansdepartementet hjemme i Norge.
Allerede 1948 etterfulgte han den senere nobelprisvinner Trygve Haavelmo som byråsjef, i Handelsdepartementet, og flyttet deretter tilbake til Finansdepartementet som ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen 1952–1956. Fra 1956 til 1957 var han direktør for OECD i Paris. Han ble utnevnt til finansråd i Finansdepartementet i 1958, og satt i denne stillingen helt til 1986. Han var imidlertid utviklingsrådgiver i Pakistan i perioden 1967–1968.
Som finansråd var Erichsen i 28 år øverste leder for Finansdepartementets embetsverk, i hele den vekstperioden som fulgte etter nedgangskonjunkturen 1957-58. Han tjente hele fjorten finansministre fra ulike partier, også gjennom den vanskelige EF-striden i 1972 som engasjerte mange embetsmenn i departementet. Erichsen mente at Erik Brofoss, Trygve Bratteli, Per Kleppe og Rolf Presthus var de beste finansministrene.