Normalitet (eller ekvivalent konsentrasjon av en løsning) er et mål på konsentrasjon lik gramekvivalenten per liter løsning. Gramekvivalentvekt er mål på reaksjonskapasiteten til et molekyl. Oppløsningsstoffets rolle i reaksjonen bestemmer løsningens normalitet. I kjemi er ekvivalent konsentrasjon eller normalitet av en løsning definert som den molare konsentrasjonen ci delt på en ekvivalensfaktor feq:
Enhetssymbolet "N" brukes til å betegne "eq/L" (ekvivalent per liter) som er normalitet. Selv om det mister gunst, forekommer fortsatt medisinsk rapportering av serumkonsentrasjoner i "meq/L" (= 0,001 N).
Det er tre vanlige områder der normalitet brukes som et mål på reaktive specier i løsning:
Normal konsentrasjon av en ionisk løsning er iboende forbundet med ledningsevnen (elektrolytisk) gjennom den tilsvarende ledningsevnen.
En normal løsning inneholder en 1 normal konsentrasjon.
Decinormal er en tidel (1⁄10) av den normale konsentrasjonen.
Normalitet kan brukes til syre-basetitreringer. For eksempel svovelsyre (H2SO4) er en diprotisk syre. Siden bare 0,5 mol H2SO4 er nødvendig for å nøytralisere 1 mol OH−, ekvivalensfaktoren er:
Hvis konsentrasjonen av en svovelsyreoppløsning er c(H2SO4) = 1 mol/L, da er dens normalitet 2 N. Det kan også kalles en "2 normal" løsning.
Tilsvarende for en løsning med c(H3PO4) = 1 mol/L, normaliteten er 3 N fordi fosforsyre inneholder 3 sure H-atomer.
Normalitet er et tvetydig mål på konsentrasjonen av en løsning. Det trenger en definisjon av ekvivalensfaktoren, som avhenger av definisjonen av ekvivalenter. Den samme løsningen kan ha forskjellige normaliteter for forskjellige reaksjoner. Definisjonen av ekvivalensfaktoren varierer avhengig av hvilken type kjemisk reaksjon som er diskutert: Det kan referere til ligninger, baser, redoksarter, utfellende ioner eller isotoper. Siden feq kanskje ikke er entydig, fraråder IUPAC og NIST bruken av normalitet.