| Hermann Emil Fischer | |||
|---|---|---|---|
Hermann Emil Fischer | |||
| Født | 9. okt. 1852 Euskirchen, Tyskland | ||
| Død | 15. juli 1919 Berlin, Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Biokjemiker, kjemiker, universitetslærer, organic chemist | ||
| Akademisk grad | Professor | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Université de Strasbourg | ||
| Doktorgrads- veileder | Adolf Baeyer | ||
| Ektefelle(r) | Agnes Gerlach | ||
| Far | Laurenz Fischer | ||
| Barn | Hermann Fischer | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Tyskland | ||
| Gravlagt | Friedhof Wannsee, Lindenstraße | ||
| Medlem av | 16 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i kjemi (1902) | ||
| Arbeidssted | Universitetet i München (1875-81) Universitetet i Erlangen (1881-88) Universitetet i Franken (1888-92) Universitetet i Berlin (1892-1919) | ||
| Fagfelt | Kjemi | ||
| Doktorgrads- veileder | Adolf von Baeyer | ||
| Doktorgrads- studenter | Otto Diels Julius Tafel | ||
| Kjent for | Studier av sukker og puriner | ||
| Signatur | |||
Hermann Emil Fischer (født 9. oktober 1852 i Flamersheim ved Euskirchen, død 15. juli 1919 i Berlin) var en tysk kjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1902 for sitt arbeid om sukker- og purinsyntesene.
Emil Fischer vokste opp i Euskirchen som de yngste barn og eneste sønn ved siden av seks døtre til Laurenz Fischer (1807–1902) og hans hustru Julie Poensgen (1819–1882), tanten til Düsseldorf-forretningsmannen Carl Poensgen.
I februar 1888 giftet han seg i Erlangen med Agnes Gerlach (ca. 1861–1895), datter av anatomiprofessor Joseph von Gerlach. Paret fikk tre barn: den senere kjemiker Hermann Fischer (1888–1960), Walter (1891–1916) og Alfred (1894–1917).
To av hans mest kjente bøker er Untersuchungen über Aminosäuren, Polypeptide und Proteine (1906) og Anleitung zur Darstellung organischer Präparate (1887). Sammen med Jacob Volhard utgav han 1902 en biografi om August Wilhelm von Hofmann.
Fischer var medlem av vitenskapsakademiene i mange land. Han mottok Davymedaljen 1890 og Nobelprisen i kjemi i 1902.