Maria Salomea Skłodowska-Curie (født Skłodowska; 1867–1934), kjent som Marie Curie, eller Madame Curie, var en polsk-franskkjemiker og fysiker. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap og den første som fikk nobelprisen to ganger – nobelprisen i fysikk (1903) og nobelprisen i kjemi (1911). Hun var også den første person som mottok nobelprisen innen to vitenskaper.
Hennes prestasjoner inkluderer etableringen av en teori om radioaktivitet (et begrep laget av henne), teknikker for å isolere radioaktive isotoper, og funnet av de to nye grunnstoffene, polonium og radium.
Selv om hun ble en lojal fransk statsborger, mistet hun aldri sin polske identitet. I 1898 oppkalte Marie det første nye kjemiske grunnstoffet hun oppdaget etter sitt hjemland, Polen, og kalte det polonium. I 1932 grunnla hun Radiuminstituttet (nå Maria Sklodowska-Curie Institutt for onkologi) i sin hjemby Warszawa, ledet av søsteren Bronisława Skłodowska.
Bakgrunn
Curie ble født den 7. november 1867 i Warszawa, Polen, som da var underlagt det Det russiske keiserdømmet. Hennes første år var vanskelige, moren hennes døde av tuberkulose. På skolen utmerket hun seg gjennom sin enorme minnekapasitet og høye arbeidsmoral.
Da hennes far, som hadde vært matematikk- og fysikklærer tapte sin formue på grunn av dårlige investeringer ble hun tvunget til å arbeide som lærer. Samtidig var hun aktiv ved det polsk-nasjonalistiske frie universitetet, hvor hun leste høyt for polske arbeiderkvinner. Til slutt kunne hun med økonomisk hjelp av sin eldre søster Bronia flytte til Paris, der hun først gikk på Collège Sévigné og senere studerte matematikk og fysikk på Sorbonne. I attenårsalderen begynte hun å arbeide som guvernante og med inntektene derfra klarte hun å finansiere søsteren Bronias medisinstudier i Paris.
Pierre CurieMarie Skłodowska Curies nobeldiplom for kjemiprisen hun mottok i 1911
Ved Sorbonne møtte hun Pierre Curie, som hun giftet seg med 25. juli 1895, og fikk sammen døtrene Irène Joliot-Curie (1897) og Ève Curie (1904). De forsket sammen, og hun fikk tilgang til laboratoriet på faghøyskolen han ledet i Paris. Sammen fant de et nytt grunnstoff, polonium, oppkalt etter Maries hjemland. Pierre, Marie og Henri Becquerel fikk nobelprisen i fysikk for denne oppdagelsen i 1903.
Pierre Curie døde i en trafikkulykke i Paris i 1906. Hans død var et hardt slag for Marie Curie, men førte til et vendepunkt i hennes karriere. Hun overtok hans professorat ved Sorbonne-universitetet og ble dermed den første kvinnelige professoren i historien. Hun møtte mange fordommer, men hennes arbeide med å fastsette atomvekten til radium førte til at hun ble nominert og mottok nobelprisen i kjemi.
Den første verdenskrigen avbrøt forskingen hennes. Hun begynte i stedet med å utdanne røntgenpersonell, og hun arbeidet aktivt for å bruke røntgenstråling til stille diagnoser for sårede soldater.
Skłodowska-Curie døde av leukemi den 4. juli 1934. I voksen alder var hun også sterkt plaget av andre sykdommer, blant annet en øyesykdom som gjorde henne nesten blind, og fingertuppene var forbrente – noe som klart kunne tilbakeføres til hennes forskningsarbeid med stråling. Kunnskap om de helsemessige virkningene av røntgen- og ioniserende stråling, som gammastråling fra radium og polonium, eller farene ved å puste inn radongass og radioaktivt støv, som fører til at alfa- og betapartikler blir avgitt direkte fra lunger og beinvev, var ikke kjent på den tiden.
Forskningsinnsats
I 1896 avsluttet Marie sin lærerutdannelse. Henri Becquerel hadde tidligere oppdaget uransradioaktivitet, og Marie begynte nå å forske i radioaktivitet. Hun oppdaget at også thorium er radioaktivt, og at mengden av den radioaktive strålingen fra uran og thorium er uavhengig av hvilke kjemiske forbindelser stoffene inngår i, kun avhengig av mengden av uran og thorium. Fra dette konkluderte hun at radioaktivitet er en atomær egenskap, uavhengig av kjemisk binding. Hun begynte så å undersøke forskjellige radioaktive malmtyper, blant annet uranmalmen bekblende. Det viste seg at bekblende er mer radioaktivt enn den mengden av uran i malmen i seg selv berettiger til. Hun antok at den ekstra strålingen måtte stamme fra et inntil da ukjent grunnstoff.
Nå oppga Pierre sin egen forskning og begynte å samarbeide med Marie om å isolere dette nye grunnstoffet. De fant ut at radioaktiviteten kom fra vismut- og barium-fraksjoner i bekblenden. Marie arbeidet videre med vismut-fraksjonene. Da det lyktes å fjerne vismut fra disse fraksjonene ble restproduktet stadig mer radioaktivt. I 1898 hadde de et materiale som var 300 ganger mer radioaktivt enn uran. I en avhandling fra samme år beskriver de stoffet, som de mente inneholdt et ukjent metall med kjemiske egenskaper som ligner vismuts. De kalte metallet polonium etter Maries hjemland. I avhandlingen introduseres ordet radioaktivitet for første gang. Etter ennå noen måneders arbeide fant de at det også måtte være et nytt metall i barium-fraksjonene. Det kalte de radium. Til støtte for hypotesen om de nye grunnstoffene var også nye, aldri før sette spektrallinjer.
Nå begynte et storstilt, hardt arbeid med å raffinere tonnevis av bekblende for å isolere de nye grunnstoffene og få tilstrekkelig store mengder til at deres atomvekt og andre egenskaper kunne fastslås. I 1902 hadde Marie isolert en mengde radium, og i 1903 kunne hun i en doktoravhandling fastslå dets atomvekt.
I 1906, da Pierre døde i en trafikkulykke, ble Marie enke som 38-åring. Hun fikk tilbudt en pensjon, som hun avslo. I stedet overtok hun Pierres undervisningsforpliktelser ved Sorbonne og ble derved universitetets første kvinnelige foreleser. I 1908 ble hun også Sorbonnes første kvinnelige professor.
Ettermæle
Henri Becquerel fikk sammen med Marie og Pierre Curie nobelprisen i fysikk i 1903 for deres forskning på radioaktivitet. Marie ble med det den første kvinnen som mottok en nobelpris. Da hun i 1911 fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av polonium og radium og for sin isolering og analyse av radium ble hun også den første som har fått nobelprisen mer enn én gang.
Curies forskning bidro til et paradigmeskifte innen fysikk og kjemi, og la grunnlaget for kjernefysikken. Frem til da kjente vitenskapen kun til effektene av gravitasjon og elektromagnetisme – i dag kjent som to av de fire fundamentale naturkreftene. Datidens atommodell beskrev i tillegg atomene som uforanderlige, udelelige og solide, mens materie og energi ble oppfattet som separate fenomener. Oppdagelsen av radioaktivitet viste imidlertid at atomer av bestemte grunnstoffer kunne omdannes til andre grunnstoffer via spontan utsendelse av partikler og energi – sistnevnte en konvertering av masse til energi som senere fikk sin teoretiske forklaring gjennom Albert Einsteins masse–energi-ekvivalens (E = mc²).
Kunnskapen om radioaktivt henfall korrigerte antagelsen om at all varme i jordens indre var restvarme fra planetens dannelse. Samtidig førte forståelsen av henfallshastigheter (halveringstider) til utviklingen av radiometrisk datering, som viste at jorden er flere milliarder år gammel – langt eldre enn tidligere antatt. Dette ga viktig støtte til Charles Darwins evolusjonsteori og Charles Lyellsuniformitarianisme, som begge forutsetter svært lang geologisk tid.
Hun døde av leukemi og var også sterkt plaget av andre sykdommer som kan spores tilbake til et forskningsarbeid i spartanske omgivelser uten særlig kjennskap til de skadelige effektene av radioaktive materialer, og senere røntgenstråling fra feltrøntgenapparatene under første verdenskrig. Asken hennes ble den 21. april 1995 flyttet til Panthéon i Paris – en posthum hedersbevisning som tildeles Frankrikes mest fremtredende borgere. Hun ble dermed den første kvinnen som fikk en plass der på grunn av egne gjerninger.
Grunnstoffet curium er oppkalt etter Curie og hennes mann.
_(cropped).jpg)
