| Pieter Zeeman | |||
|---|---|---|---|
Pieter Zeeman omkring 1920. (svensk) | |||
| Født | 25. mai 1865 Zonnemaire, Schouwen-Duiveland, Zeeland | ||
| Død | 9. okt. 1943 Amsterdam, Nederland | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, universitetslærer, fotograf | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
| Doktorgrads- veileder | Heike Kamerlingh Onnes | ||
| Ektefelle(r) | Johanna Elisabeth Lebret | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | Algemene Begraafplaats Kleverlaan | ||
| Medlem av | 9 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysikk (1902) | ||
| Arbeidssted | 6 oppføringer
Det tekniske universitetet i Delft (1885–1902) (verv eller stilling: Dutch ordinary professor)
Det tekniske universitetet i Delft (1884–1885) Universitetet i Amsterdam (1908–1935) (del av: Faculty of Mathematics and Physics, verv eller stilling: Dutch ordinary professor) Universitetet i Amsterdam (1900–1908) (del av: Faculty of Mathematics and Physics, verv eller stilling: Dutch extraordinary professor) Universitetet i Amsterdam (1896–1900) (del av: Faculty of Mathematics and Physics, verv eller stilling: gewoon lector) Universitetet i Leiden | ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
| Doktorgrads- veileder | Heike Kamerlingh Onnes | ||
| Doktorgrads- studenter | 12 oppføringer
Cornelis Jan Bakker
Pier Bosch Take Luite de Bruin Frederik Coeterier Hillebrand Willem Johan Dik Maria Clasina Droste Jacobus Marinus Faber Jan Geest Albert Jacobus Jozef Gerver Herman R. Woltjer Willem de Groot Hendrika Brigitta van Meurs | ||
| Kjent for | Zeeman-effekt | ||
| Signatur | |||
Pieter Zeeman (1865–1943) var en nederlandsk fysiker og nobelprisvinner. Han var elev av Hendrik Lorentz og arbeidet blant annet med Lorentz' teori om at atomene består av ladde partikler som produserer lys gjennom oscillasjon. I en forsøksserie kunne han bevise riktigheten av det som nå kalles Zeemaneffekten.
I 1900 ble han professor i fysikk ved Universitetet i Amsterdam hvor han ble værende resten av sitt liv. Helt frem til sin død fortsatte han med forskning på lysets forplantning i ulike medier.
I 1902 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med sin lærer Hendrik Antoon Lorentz for sitt arbeide med elektromagnetisk stråling.