Eric Clapton

Eric Clapton
FødtEric Patrick Clapton
30. mars 1945Rediger på Wikidata (81 år)
Ripley
BeskjeftigelseGitarist, sanger og låtskriver, komponist, jazzmusiker, sanger, plateartist, musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedKingston University
The Hollyfield School and Sixth Form Centre
Ektefelle(r)Pattie Boyd (1979–1989; avslutningsårsak: skilsmisse)
Melia McEnery (2002–)
Partner(e)Alice Ormsby-Gore (1969–1975; forlovede)
Lory Del Santo (1985–1989)
Yvonne Kelly (1983–1985)
BarnConor Clapton (mor: Lory Del Santo)
NasjonalitetStorbritannia
USA
Medlem av
7 oppføringer
Utmerkelser
6 oppføringer
Rock and Roll Hall of Fame (2000)
Kommandør av Order of the British Empire (2004)
Grammy Lifetime Achievement Award (2006)
Silver Clef Award
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (2017)
British Academy Television Craft Award for Best Original Music (1986)
Musikalsk karriere
ArtistnavnSlowhand
SjangerRock, blues, bluesrock, psykedelisk rock, jazz-fusion, hardrock
InstrumentGitar, vokal, tangentinstrument
Aktive år1962–2023
PlateselskapWarner Bros. Records, Atco Records, Polydor Records
Nettstedhttps://ericclapton.com, http://www.ericclapton.com/
IMDbIMDb
Signatur
Eric Claptons signatur
Eric Clapton på Commons

Eric Patrick Clapton (født 1945) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver. Han er den eneste personen med tre plasser i Rock and Roll Hall of Fame; én som soloartist, én som medlem av The Yardbirds, og én som medlem av Cream. Clapton har blitt referert til som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gitaristene gjennom tidene. Clapton ble rangert på andreplass i magasinet Rolling Stones «liste over 100 største gitarister gjennom tidene», og tok fjerdeplassen i Gibsons «50 beste gitarister gjennom tidene». Han ble også utnevnt til å ta femteplassen i magasinet Times «10 beste elektrisk-gitarspillere» i 2009.

I midten av 1960-årene forlot Clapton The Yardbirds for å spille blues med John Mayall & the Bluesbreakers. Kort tid etter at Clapton forlot Mayall, dannet han trioen Cream, med Ginger Baker på trommer og Jack Bruce på bass. Videre dannet han bluesrock-bandet Blind Faith med Baker, Steve Winwood og Ric Grech. Gjennom store deler av 1970-årene bar Claptons komponering preg av en mild J.J. Cale-stil og Bob Marley-reggae. Hans versjon av Marleys «I Shot the Sheriff» introduserte flere mennesker til reggaemusikken. To av Claptons mest kjente singler er «Layla», som han spilte inn med Derek and the Dominos; og Robert Johnsons «Crossroads», som han spilte inn med Cream. Etter Claptons sønn, Conor, døde i 1991, uttrykte han sorgen sin gjennom balladen «Tears in Heaven», utgitt i albumet Unplugged.

Clapton har totalt mottatt 18 Grammy-priser og Brit-prisen for «fremragende bidrag til musikk». I 2004 ble han tildelt en CBE i Buckingham Palace for tjenester til musikken. I 1998 dannet Clapton, en tidligere alkoholiker og bruker av illegale rusmidler, Crossroads Centre på Antigua, som er en helseinstitusjon for personer med rusmiddelavhengighet.

Tidlig karriere

Det første bandet Clapton var med i var The Roosters. Eric ble bedt om å bli med i bandet etter en øvelse ved The Prince of Wales Pub i New Malden, i England i januar 1963. De oppløste bandet i august 1963. Clapton slo igjennom for første gang i begynnelsen av 1960-årene som gitarist i den britiske gruppa The Yardbirds. Han forlot gruppa i 1965 som protest mot at de valgte «For Your Love» som A-siden på den neste singelen. Da denne ble B-side, takket Clapton for seg og fikk plass i John Mayalls band The Bluesbreakers. Sammen med The Bluesbreakers ga Clapton ut ett album, Blues Breakers with Eric Clapton (1966). Her sang han for første gang solo på plate. Låta var den gamle Robert Johnson-låta «Ramblin' On My Mind». Clapton likte seg godt i John Mayall and The Bluesbreakers, men fant ikke roen. Det var med denne gruppen Clapton fikk sitt virkelig store gjennombrudd.

Etter diverse forskjellige stoppesteder, startet han supergruppen Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. I 1968 bidro han med gitarsoloen på The Beatles-sangen «While My Guitar Gently Weeps», og ble dermed den eneste outsideren som har bidratt med gitar på en Beatles-innspilling.

Cream

Cream er kjent som verdens første supergruppe, og tok verden med storm. I løpet av snaut tre år ga de ut fire album, og solgte millioner av plater. Cream hadde sin avslutningskonsert i Royal Albert Hall i London den 28. november 1968. I mai 2005 hadde de fire reunion-konserter samme sted.

Derek and the Dominos

Etter et kort opphold i gruppa Blind Faith, som ga ut ett album, gikk Clapton solo under navnet Derek and the Dominos i 1970. Han likte ikke fokuset han hadde fått som gitargud. Derfor skjulte han seg bak Derek-navnet. Albumet Layla and Other Assorted Love Songs solgte nesten ingenting da det ble sluppet. Først senere tok salget av. Mange fans mener dette albumet er Claptons mesterverk. Det inneholder blant annet «Layla» og «Bell bottom blues».

1970-årene

Solokarrieren til Clapton har vært preget av store nedturer. I begynnelsen av 1970-årene slet han med heroinavhengighet. Da han ble kvitt det, startet han å drikke alkohol. Først i midten av 1980-årene ble han ren. Til tross for problemene med avhengighet, var det i denne perioden at Clapton ga ut noen av sine beste album. 461 Ocean Boulevard i 1974 og Slowhand i 1977 er nok de mest kjente. Disse inneholder hits som «Wonderful Tonight», «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Lay Down Sally».

1990-årene

Clapton fortsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 1980-årene. Rundt 1990 begynte livet hans å komme på rett kjøl igjen. Ikke før han var på rett vei, ble han truffet av enda en stor nedtur. I 1991 falt hans fire år gamle sønn Conor ut av et vindu i 54. etasje på en skyskraper i New York. Conor lekte i vinduskarmen hjemme hos sin mor, den italienske modellen Lori Del Santo. Clapton ble knust. Bare en uke før ble hans nære venn og kollega Stevie Ray Vaughan drept i en helikopterulykke. Clapton avreagerte med å skrive sangene «Tears in Heaven» og «My Father's Eyes». Den første ble en stor hit på utgivelsen Unplugged. Den andre ble også spilt inn under Unplugged-opptakene, men ble spart til utgivelsen Pilgrim i 1998.

2000-årene

Den 29. november 2002 arrangerte han The Concert for George til ære for sin avdøde venn George Harrison.

I 2004 ble Clapton utnevnt til Commander of the British Empire.

Albumet Back Home ble sluppet 29. august 2005.

Annet

Han er grunnlegger av et senter for personer med rusmiddelavhengighet.

I 1976 oppfordret Clapton sitt publikum å støtte Enoch Powell, en konservativ politiker med sterke synspunkter på innvandring. Utsagnet inspirerte til «Rock Against Racism»-bevegelsen.[trenger referanse]

The Roosters
Januar–oktober 1963
The Engineers
1963
The Yardbirds
Oktober 1963–1965
John Mayalls Blues Breakers
April 1965–1966
Cream
Våren 1966–26. november 1968
Blind Faith
April 1969–vinteren 69/70
Delaney & Bonnie
Derek & The Dominoes
Januar 1970–1971
Eric Clapton med andre musikere
Eric Clapton som bandleder

Grammy Awards

Liste over Grammy Awards vunnet av Eric Clapton.

Referanser

  1. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Eric_Clapton, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018405, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 15544[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 8719, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ piertorri.ilcannocchiale.it[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ LIBRIS, Libris-URI 42gjlxgn4fkg8tz, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Rock and Roll Hall of Fame-ID eric-clapton[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
  10. ↑ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1218, Wikidata Q99181182
  11. ↑ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 880, Wikidata Q99181182
  12. ↑ «100 Greatest Artists: Eric Clapton | Rolling Stone». 18. juli 2012. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 1. august 2016.
  13. ↑ «100 Greatest Guitarists». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 24. mars 2013. Besøkt 1. august 2016.
  14. ↑ «Top 50 Guitarist». Arkivert fra originalen 8. juli 2011.
  15. ↑ «The 10 Greatest Electric-Guitar Players – Photo Essays». TIME.com. Arkivert fra originalen 23. oktober 2013. Besøkt 1. august 2016.
  16. ↑ «Eric Clapton». Rock & Roll Hall of Fame. Besøkt 1. august 2016.
  17. ↑ «Ex-rebel Clapton receives his CBE». Besøkt 1. august 2016.
  18. ↑ «Eric Clapton | Awards | AllMusic». AllMusic. Besøkt 1. august 2016.
  19. ↑ «History». BRIT Awards. Arkivert fra originalen 17. mars 2014. Besøkt 1. august 2016.
  20. ↑ «Eric Clapton Biography». Rolling Stone. Besøkt 1. august 2016.
  21. ↑ Claptons armbåndsur gikk for 21 millioner
  22. ↑ «New Eric Clapton Album 'Old Sock' Due in March». Arkivert fra originalen 7. februar 2013. Besøkt 29. januar 2013.

Eksterne lenker